En gullalder av skjørhet og styrke

Forrige

Neste

SAM TAYLOR-WOOD var en del av det som ble kjent som The Young Brittish Artists med blant andre Damien Hirst og Tracie Emmin. Foto: Johnnie Shand-Kydd (med tillatelse fra Taylor-Woods agent).  

Av Tekst Henriette Kværneng Johansen .

KUSNT 3-2012: Sam Taylor-Wood portretterer døden og livets skjønnhet side om side. Hun mener kunsten er inne i en gullalder, men holder likevel et øye med krisen.

En gullalder av skjørhet og styrke

Sam Taylor-Wood stilte ut sine første kunstfotografier på begynnelsen av nittitallet. Verket Killing Time (1994) ble startskuddet for hennes karriere som video-kunstner, og hun har siden sentrert sitt kunstneriske virke rundt nettopp foto- og videokunst. I 2009 hadde hun premiere på sin første spillefilm. Hun har blitt nominert til den årlige Turnerprisen, har vunnet Illy Café-prisen for mest lovende unge kunstner på Veneziabiennalen i 1997 og har hatt en rekke større gruppe- og separatutstillinger.

Da Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst vinket farvel til sine lokaler i Oslo sentrum i desember i fjor, var det ved å projisere flakkende grønne skygger, kinesiske edderkopper i kappløp mellom kjønnshår, og et fruktfat som sakte men sikkert gikk fra innbydende til motbydelig på veggene deres. Museet takket for nitten gode år i Dronningens gate ved å gi publikum et dypdykk i samlingen av internasjonal videokunst fra og med 1976 og frem til i dag. Blant verkene hadde to av dem Sam Taylor-Woods signatur. Kunstneren, som var en del av det som ble kjent som The Young Brittish Artists (med blant andre Damien Hirst og Tracie Emmin), var representert med et arbeid hun laget for elleve år siden, Still Life (2001) og Sustaining the Crisis (1998). På overflaten kan det virke som om Taylor-Woods to arbeider debatterer forfall, krise, feminisme og forråtnelse, selv ser hun på dem som kommentarer til det vakre i livet og tiden som passerer.

Fast forward

Etter forhandlinger med hennes agentur ved White Cube Gallery i London, har KUNST fått tildelt tretti tellerskritt av Taylor-Woods dyrebare tid. Fra en leilighet på Frogner, Oslo, via agenten Jonathan opprettes kontakten med Taylor-Wood, som tar seg en pause på sitt kontor i London for å snakke med oss.

Ideen kom til henne en dag hun sto ved Kings Cross i London. Plutselig så hun en kvinne som kom gående over gaten. Uten skjorte eller BH, helt naken på overkroppen, gikk hun målrettet forbi kunstneren. Og alle rundt henne lot som de ikke så henne, ignorerte henne. Det varte bare et sekund, men for Taylor-Wood ble det et sterkt og ladet øyeblikk.

- Jeg husker at jeg tenkte: her ser vi en kvinne som tydelig går gjennom en form for krise. Men de som vedkjente seg at hun gikk der, så ikke krisen, de så kun hennes nakenhet. Men hvilket er det andre arbeidet som vil bli vist på Astrup Fearnley?

Men så i sluttfasen av prosessen var det noen som fjernet den møysommelig plasserte Bic-pennen.

- Det var temmelig frustrerende, innrømmer hun. - Men det var et interessant arbeid. Det å se på hvordan dødelighet og forråtnelse reflekteres i oss og hvordan vi tenker.

Og det er ikke vanskelig å trekke linker mellom et menneske og et fat med frukt, der pærene, eplene og ferskenene forvandles fra å være lekkert innbydende og stramme i skinnet til å bli slappe, grå og ugjenkjennelig rynkete. Tross den ubarmhjertige og brutale sannheten ser Taylor-Wood på fruktens forråtnelse som en romantisk prosess.

- I den neste videoen, hvor jeg jobbet med dyr og hår som råtner, var prosessen langt mer voldelig, ting eksploderte! Mens forfallet i Still Life var ganske mykt og udramatisk. Det reflekterer i større grad skjønnheten i det å gå gjennom livet, i det å bli eldre eller bare tiden som passerer.

- Reflekterer du mye rundt aspektet tid selv?

- Jeg har ikke egentlig tid til å reflektere så mye rundt tiden, jeg er bare i den, lever i den så mye og så tilstedeværende jeg bare kan. Men jeg ser det på barna mine. Jeg ser hvordan de vokser, hvor fort de blir eldre og passerer forskjellige stadier. Jeg tror du blir mer bevisst tiden når du får barn. Jeg husker ikke en gang livet før jeg fikk barn. Det er vanskelig å forestille seg nå. Og livet er så definitivt mye bedre med enn uten barn. Det er en måte å føle seg bevisst på, du kan kjenne hvordan livets skjønnhet gjør seg mer gjeldende. Men sjongleringen med tiden er ikke enkel, selv om jeg liker å være crazy-busy.

Taylor-Wood var i femte måned av graviditeten med sitt fjerde barn da intervjuet fant sted. Hun fortalte at hun kjente hvordan hennes kropp, sjel og kreativitet ble forsterket og sterkt knyttet sammen.

- Jeg var i Los Angeles i fire måneder, hvor jeg jobbet på et nytt foto-kunstprosjekt. Og jeg kjente at jeg på et vis var enda mer kreativ og fokusert fordi jeg var gravid. At jeg hadde en større kilde av kreativitet i meg, kanskje fordi jeg visste at når jeg fikk barnet, ville jeg ikke ha muligheten til å utføre like mye.

- Som at kroppen fortalte deg at du måtte være kreativ NÅ?

- Ja! Nå eller aldri!

I rollen som Madonna

Kunstnerne som senere har blitt kjent som The Young Brittish Artists, utdannet seg ved Goldsmith University i London på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Professor ved universitetet, Angela McRobbie, påpeker i sitt essay Art, fashion and music in the culture society at disse kunstnernes tilnærming til livet og kunsten, samt deres mer forretningsorienterte og uredde hunger etter suksess, var et resultat av tyve år med Thatcher. De befant seg i et mer markedsliberalistisk samfunn med fokus på individet i en tid hvor Storbritannia kunne synes gammeldags og utdatert, med et behov for fornyelse og nyskaping. De unge kunstnerne revolusjonerte Storbritannia og den internasjonale kunstverden med en rockestjerneaktig tilnærming til livet og kunsten. Og for mye av dette har de høstet fame and fortune, Tracey Emmin har blitt professor ved det Kongelige Kunstakademi og Sam Taylor-Wood mottok på slutten av fjoråret æresprisen OBE (Order of the Brittish Empire) av Prinsen av Wales for sitt kunstneriske virke.

- Du er kjent som en del av The Young Brittish Artists sammen med blant andre Damien Hirst og Tracie Emmin, som ble verdenskjent for deres viltre, hedonistiske livsstil og tilnærming til kunsten. Likevel, i ditt arbeid Pieta portretterer du deg selv som Maria, Jesu mor ... ?

- Jeg portretterer ikke meg selv direkte som Maria, det var mer en studie i sårbarhet. Jeg så Michelangelos skulptur Pieta i Roma, og jeg husker jeg så på armene hennes som så så skrøpelige og svake ut, likevel hadde hun denne styrken som kunne bære en så tung byrde. Dette var på et tidspunkt hvor Robert Downey Jr. og jeg følte oss veldig sårbare. Jeg hadde vært veldig syk, og han hadde nettopp kommet ut av fengsel. Så det handlet mer om å støtte og hjelpe hverandre. Det blir et veldig annerledes verk når du selv er involvert følelsesmessig. Så det handlet egentlig ikke om at jeg castet Robert Downey Jr. som Jesus og meg selv som Madonna, ler hun.

- Når føler du deg mest sårbar og utsatt?

- Når jeg er gravid. Men jeg antar at det er mer en beskyttende følelse. Jeg er på mitt mest sårbare, men samtidig på mitt sterkeste.

- Likevel kan det se ut som om skyld og skam er noe av temaet i Pieta. Kan det speile noen av de utsvevende dagene med The YBAS? Hvordan opplevde du den tiden?

- Det var en sinnssyk og hedonistisk tid hvor vi plutselig var en del av kunstverden. Du fester og reiser og snakker med mennesker som ønsker å snakke med deg. Jeg måtte trekke meg unna den livsstilen, og nå liker jeg ikke å gå ut så mye på fester og den slags, du vet...

Hun tenker seg om et sekund før hun fortsetter:

- Vi var veldig naive, storøyde av all oppmerksomheten, frie, men sårbare. Med vissheten om at det hele kunne forsvinne så fort og kanskje ikke være der neste uke, var alt vi kunne gjøre å nyte det i øyeblikket. Det var gøy, men vi måtte også opprettholde arbeidet.

- Hva er ditt forhold til kunstnerne og termen The Young Brittish artists nå?

- Vel, jeg er ikke så YBA lenger. I hvert fall ikke så Y, ler hun og føyer til: - Men vi var veldig nær hverandre og vokste opp sammen på den tiden, og jeg har fremdeles et godt forhold til flere av dem. Men det viktigste er at arbeidene vi gjorde på den tiden fremdeles står sterkt.

Med livet som drivstoff

I 2008 laget Taylor-Wood den kjente kortfilmen Love You More, hvor to tenåringer blir dratt mot hverandre av nettopp Buzzcocks singel Love You More i løpet av sommeren 1978. I 2009 var Taylor-Woods første spillefilm om John Lennons oppvekst og ungdom klar for filmlerretene; Nowhere Boy.

Hun ser et vakkert teaterstykke, og det inspirerer henne, hun går gjennom parken med hundene Tiger og Bear, og det inspirerer henne. Men som mor til tre har hun noen ganger lange pauser fra sitt kunstneriske virke. Og noen ganger kommer tanken til henne: Gud, vil jeg noen gang få en ny idé?

- Men da må jeg bare puste og tro.

- Hva er den største utfordringen til en kunstner i dag?

- Å generere nye ideer. En idé som fanger din fantasi. Det finnes store kunstnere på alle arbeidsområder. Jeg ser på dette som en tid hvor kunsten står sterkt. Det er så mye rundt oss, så mye som skjer. Og det kan se ut for meg som vi lever i kunstens gullalder, sier Taylor-Wood og haster videre for å være jurymedlem under London filmfestival.

FAKTA

Sam Taylor-Wood født 1967

Utdannelse: Goldsmith's College, London, 1990. Utstillinger i utvalg: Venice Biennale (1997), The Turner Prize (1998), Kunsthalle Zurich (1997), Louisiana Museum of Modern Art, Humlebaek (1997), Hirshhorn Museum and Sculpture Garden, Washington DC (1999), Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofia, Madrid (2000), Hayward Gallery, London (2002), State Russian Museum, St Petersburg (2004), MCA, Moscow (2004), BALTIC, Gateshead (2006), MCA Sydney (2006), MoCA Cleveland (2007) og Contemporary Art Museum, Houston (2008).

Kjente verker: Prelude in Air (2006), Breach (Girl and Eunuch) (2001), Ascension (2003) og Self Portrait Suspended I-VIII.