Verden sett fra et vindu

Forrige

Neste

AMERICAN GIRL IN ITALY i serien Don't Be Afraid to Travel Alone gjorde Orkin ber?om fotograf.  

Av Anne Marit Muri.

KUNST 2-2013: I 30 år, fra 1955 til 1985, fotograferte Ruth Orkin livet utenfor et vindu i sitt hjem i New York. Midt på Manhattan, på vestsiden av Central Park, fra det åpne vinduet i 15. etasje lot hun fotolinsen søke etter og fange inn øyeblikk hun ville ta vare på.

Etter å ha jobbet flere år som fotojournalist og reist verden rundt som fotograf for ulike magasiner fant Ruth Orkin roen i en leilighet på Fifth Avenue midt i New York på 1950-tallet. Da hadde hun allerede rukket å bli berømt i fotokretser for sitt sort-hvitt-fotografi American Girl in Italy, fra 1951.

Dette året var hun på fotojobb for Life i Israel. Før hun reiste tilbake til New York stoppet hun i Italia. I Firenze traff hun den amerikanske kunststudenten Nina Lee Craig. De fant raskt tonen. Begge hadde erfaring med å reise alene. Å være enslig kvinne som reiste alene rundt i Europa etter 2. verdenskrig, var ikke vanlig på denne tiden. Plutselig kom Orkin på ideen å fotografere sin nye venninne i Italia. Orkin ville vise hvordan en 23 år gammel amerikansk kvinne opplevde Italia på 1950-tallet. Tidlig på dagen, da de fleste italienske kvinner var hjemme og lagde lunsj til familien, flørtet Craig med italienske menn på gaten og på kafeer. Det var i denne settingen det berømte gatemotivet ble tatt, i serien som fikk navnet Don't Be Afraid to Travel Alone.

Orkin reiste hjem til New York og giftet seg med fotografen og filmskaperen Morris Engel i 1952. Sammen produserte de blant annet filmen Little Fugitive, som ble nominert til en Academy Award in 1953.

Vokste opp i Hollywood

Allerede som barn hadde Ruth Orkin et godt blikk for bilder og et naturlig kameratekke. Hun var bedre foran kamera enn bak. Da hun var ti år, fikk hun sitt første fotoapparat, en 39 cents Univex-versjon. Hun vokste opp som enebarn i Hollywoods mest glamorøse tid på 1920- og 1930-tallet. Hennes mor var stumfilm-skuespillerinne. Faren var grunnlegger av en leketøybedrift.

Orkin begynte tidlig å ta bilder av elever og lærere på skolen hun gikk på i Los Angeles og hadde et skarpt blikk for detaljer. Hun gjorde seg tidlig bemerket med velkomponerte sort-hvitt-bilder som uttrykte sterk identitet og tilstedeværelse. Da hun var 17 år, syklet hun fra Los Angeles til New York og tok bilder underveis. Målet for turen var å delta på verdensmessen i 1939. I 1943 flyttet hun til New York der hun jobbet med portrettfotografering av babyer på dagtid og som nattklubbfotograf om natten. Senere ble hun frilansfotograf og reiste verden rundt for ulike magasiner, blant annet Life, Look og Ladies Home Journal. Ava Gardner, Cary Grant, Marlon Brando og Albert Einstein var noen av kjendisene hun foreviget gjennom fotolinsen.

Fant roen på Manhattan

Da hun omsider valgte å slå seg til ro, begynte hun nesten ved en tilfeldighet å ta bilder fra vinduet i 15. etasje i New York-leiligheten som hun bodde i sammen med sin fotografmann. Her fotograferte Orkin det hun så fra vinduet, blant annet maratonløpere i Central Park, parader, konserter, demonstrasjoner og skjønnheten i naturen gjennom skiftende årstider. Noen av bildene er gjengitt i Ruth Orkins fotobøker A World Through My Window fra 1978 og More Pictures From My Window fra 1983. Hun var ofte hjemme 24 timer i strekk for å ta bilder av landskapet og miljøet utenfor vinduet. Å ta landskapsbilder, mente hun, handlet mye om bare å være til stede for å se om det dukket opp noe å ta bilder av.

Hun fikk etter hvert to barn, og hennes nye situasjon var helt optimal, syntes hun. Barna ble også fotografert med utsikten som bakgrunn med jevne mellomrom i løpet av et døgn, for eksempel kl. 06, kl. 14, kl. 17 og kl. 22. Småbarnsmoren var en dreven multitasker. Samtidig som hun skiftet bleier, studerte hun lyset utenfor vinduet. Hun var alltid klar for å sjekke om forholdene var optimale for et motiv. Når barna sov, kunne hun gjerne ta frem kameraet igjen for å fotografere om natten.

Ventet på naturlige scener

Å ta bilder fra et vindu var ikke så vanskelig, mente Ruth Orkin. Naturen hadde nemlig allerede gjort mye av arbeidet for henne ved å gi henne sol, skyer, trær, gress, vind, regn og snø. Bygningene omkring og menneskene var også med på å gi hennes bilder særpreg.

I ettertid har hun sagt at det viktigste hun gjorde var å vente. Hun ventet på mennesker, på hester, på syklister, på hunder, eller joggere som skulle komme på rett plass, på biler med den rette fargen, på riktig strøm av mennesker i en parade, på helikoptere som landet eller tok av, på brannmenn i aksjon, på skyer som hadde den rette formen, på skyer som skapte skygger eller ga en åpning for solskinn, eller på et lyn. Hun satt i vindusåpningen i regn og solskinn. Det kunne regne kraftig på henne og helt inn på stuegulvet. Likevel satt hun der, enten innpakket i varme klær eller helt utmattet av heten, uten engang å vite hva hun ventet på. Noen ganger sto hun opp grytidlig for å fange inn en soloppgang som hun hadde sett for seg i sine drømmer. Lyder kunne også føre henne bort til vinduet. Høyttalere som annonserte et arrangement i parken, eller lyden av bongotrommer, støyende generatorer til filmlys, bråkete helikoptermotorer, torden, eller stillheten etter et kraftig snøvær.

Brukte ingen triks

Hun brukte kun tre ulike linser, og ingen filter eller triks når hun fotograferte. Kilden hennes var utsikten fra leiligheten som lå på Fifth Avenue-siden med East River og Queens i bakgrunnen. I sør kunne hun se Central Park og Midtown Manhattan, i nord Harlem og Bronx og i vest Lincoln Center og Hudson River. Hun fotograferte aldri gjennom vindusruten, kun gjennom åpent vindu, for å fange det naturlige lyset fritt og helt uten filter.

Orkin startet med et Contax-kamera, deretter et Nikon F-kamera med 50 mm format, ett med 135 mm format og ett med 28 mm format. I kameraet satte hun alltid inn Kodak-film beregnet på dagslys. Om et bilde ble rosa, gult, blått, brunt eller lavendelfarget, var dette et resultat av den originale scenen som ble fotografert nettopp slik den var. Ruth Orkin var selv overveldet over alt hun fikk øye på gjennom ett vindu. Når folk spurte henne om alle bildene hun tok fra New York ble tatt fra det samme vinduet, ja, så var det faktisk tilfelle.

Uttalelse om Ruth Orkin

- Ruth Orkins kunsthistoriske status er relativt høy når vi ser hele hennes produksjon under ett, og boken A World Through my Window (1978) og oppfølgeren som kom noen år senere har vært viktige. Gatefotografiene hennes fra USA og Europa i tidsrommet 1940 til 1960 er fine arbeider, men de er ikke i klasse med for eksempel de franske dokumentarfotografene som Willy Ronis (1910-2009), Robert Doisneau (1912-1994), Lucien Clergue (f. 1934) og Cartier-Bresson (1908-2004) fra samme periode. Hun har lidd den skjebne å bli superkjent for ett bilde, An American Girl in Italy. Et lite mesterstykke, som i hvert fall inspirerte flere italienske fotografer til samme type fotografi, sier redaktør Tore Holter i bladet Fotografi.

Ruth Orkin (19211985)

•Amerikansk fotograf og filmskaper, født og oppvokst i Los Angeles.

•Studerte fotojournalistikk på City College i Los Angeles.

•Har fotografert en rekke kjente mennesker innenfor kunst, litteratur, musikk, politikk, sport og vitenskap.

•Gift med Morris Engel. Han var Photo League-medlem slik som Orkin, samt fotograf og filmskaper. Orkin var regissør og co-produsent på en rekke filmer som de skapte sammen, blant annet Little Fugitive fra 1953 og Lovers and Lollipop fra 1955.

•Mest kjent for fotografiet American Girl in Italy, fra 1951.

•Orkin underviste i fotografi på School of Visual Arts og på International Center of Photography i New York på 1970-tallet.

•Innkjøpt av en rekke museer og samlere.