Essensen


Av Mette Dybwad Torstensen.
KUNST 4-2012: Vi har hatt et katastrofeår med tsunamien i Japan og 22. juli. Klart det setter spor i den atmosfæren vi kunstnere beveger oss i, sier Runi Langum, som har laget flere verker relatert til hendelsene
Essensen
SVELVIK (KUNST): Det er som om tiden har stått stille i Indremisjonens gamle bedehus fra 1896 på Berger utenfor Svelvik. Det har vært utallige lavvann og høyvann i bukta nedenfor og et svangerskap siden sist jeg var her ute og besøkte Runi Langum. Jeg har kjørt gjennom en liten forsmak på sørlandsidyllen på det lille torget i Svelvik, der kommunen årlig låner inn nye skulpturer av Billedhuggerforeningen. Etter en mil har jeg svingt inn ved kultursenteret Fossekleiva, der Runis mann, Hans Martin Øien, jobber i et av atelierene. Til slutt parkerer jeg helt nede ved vannkanten, ved bedehuset som Runi kjøpte i 1988 da hun kom tilbake til barndomsbygda fra Paris med den lille datteren Alessandra. Klappstolene stod da fremdeles på rekke og rad i det enorme kirkerommet. I annen etasje var det 36 køyesenger. Taket slapp gjennom litervis med vann når det regnet. Den første tiden hadde Runi ikke råd til å isolere, og hun og datteren badet i en balje foran peisen. I dag bor hun her med Hans Martin og to sønner.
- Alle gulvene har nå endelig fått isolasjon, som siste post på oppussingslisten!
ler Runi, da jeg kommenterer at tiden på en måte har stått stille, idet vi setter oss ved det slitte kjøkkenbordet. Men tiden har ikke stått stille. Runi har bare siden nyttår hatt separatutstillinger i Telemarksgalleriet og Ålesund Kunstforening. Nå venter en separatutstilling i Kunstverket på nyåret. Kollektivutstillingene har hun ikke engang oversikten over.
Utålmodig kunstner med flyktig strek og langsomme endringer
Å intervjue Runi er som en dans, like elegant og uanstrengt som streken på bildene hennes, uansett hvor klisjéfylt det kan høres ut. Snart snakker vi om soloppgangene her klokka fem om morgenen, om den gamle båten hennes som nå er pensjonert med baugen i været i hagen. Snart er vi innom sorgen etter 22. juli, for deretter å vende streken innom temaer som medmenneskelighet og essensen i mennesket. Og like etterpå tar samtalen en sving innom gutta hennes på 14 og 16 år som har spist opp all maten i huset og hunden som, overraskende, spiser de umodne jordbærene utenfor. Vi snakker om at barn er fremtiden. Kunst og liv. Kanskje det er hva tegningene til Runi dreier seg om. Men tilbake til tiden som har stått stille. Eller nesten.
- Endringene i kunsten min skjer langsomt, men jeg er en veldig utålmodig person
, forteller hun og legger til: - Likevel kan jeg se bakover og se en forandring. Men alle sier at streken er den de alltid kjenner igjen.
Runis strek er kjapp og spontan, full av energi. Hun kan sitte foran et stort, hvitt lerret og plutselig mobilisere kraft til å gyve løs. Det utålmodige kommer også til uttrykk når hun ofte kaster et ark og starter på nytt i stedet for å stå lenge i problemene. Nylig møtte hundre tegninger flammehavet. De hadde ikke passert det bittelille nåløyet.
- Nå tegner jeg på større lerreter for å kjempe lenger med problemene. Jeg kan fortape meg i en detalj og føle at den er kjempebra, men så må jeg ta et skritt tilbake for å se helheten, og da ser jeg at det hele er dårlig. Men disse bildene skal jeg ikke bare brette sammen, men stange mer, stå i det.
- Så du tvinger deg ut av komfortsonen og det du kan?
- Jeg synes ikke jeg er god på det heller, jeg
... sier Runi ærlig og spontant.
I 14 år har hun tegnet de samme menneskene i bevegelse. Hun må jo likevel være litt tålmodig? Hun ler og setter frem kaffe.
- Jeg ble nylig med en venninne ut i naturen en uke for å male landskapsbilder. Det har alltid vært en drøm. Men jeg fikk ikke fortalt det jeg ville med det registrerende landskapet. Så slo det meg at vind og vann jo gjennomtrenger alle tegningene mine - hele tiden! Og fjellet ligger der alltid i grunnen som en sterk støtte. Snøen som det hvite arket. Og tegningene vender alltid tilbake til det samme, essensen av menneske som en del av naturen. Det er det jeg vil fortelle.
Hun stopper opp. Tar det med ro, men likevel full av energi. På plass i seg selv.
- Jeg besøkte nettopp sommerutstillingen på Blaafarveværket, der flere hovedverk av de kvinnelige kunstnerne fra slutten av 1800-tallet ble vist. Da begynte jeg å tenke: Hva er mitt hovedverk? Kanskje filmen Expedition?
Den grå, ungarske gjeterhunden Ringo kommer plutselig byksende inn etter å ha vært atelierhund hos mannen til Runi. Runi følger etter tøffelen sin i Ringos munn inn i atelieret, der den tidligere prekestolen og podiet er byttet ut med et praktisk bordtennisbord. På veggen henger et av de nye plattform-motivene til Runi.
- Det var et galleri som håpet at bildene skulle kjøpes inn som utsmykning til en oljeplattform. Vår nasjon er en slags plattform som suger opp ressursene som har ligget under bakken i millioner av år. Plantene i forgrunnen på bildet viser til de biologiske minerallagrene i havbunnen.
- Ganske dystert?
Runi nikker og ser ut på flere småbåter som tøffer forbi. Plattformen startet egentlig som en båt, et motiv som har fulgt henne lenge.
- Det er en registrering, en kommentar til hva vi mennesker gjør nå. Min bestemor ble født i 1901 i Lofoten og vokste opp uten strøm! Det er ikke mer enn et spytt unna i tid! Og nå lever vi i sus og dus i vår oljevelstand og bruker opp ressursene for fremtiden. Det er en diskutabel velstand. Mennesket er en nokså korttenkt figur.
Nettopp figuren er essensen i Runis bilder, selv om hun i mange år jobbet abstrakt. Etter det tredje barnet vokste menneskets form frem i strekene. Kjernen i kunsten min er konsultasjoner mellom mennesker, har hun sagt i et tidligere intervju. Hvert av hennes bilder og figurscener rommer en historie. Figurene utgjør et nullpunkt i en bevegelse i denne historien, som også har en fortid og en fremtid. Innimellom kan det dukke opp overraskelser, som en sterk oransje farge, en kvinne med badedrakt og dykkerbriller, et fly eller en liten jente på vei ut av bildet.
Dans & bilde = ordløse språk
- Dans er min fremste inspirasjon. Dans er jo et ordløst og internasjonalt språk, akkurat som kroppsspråket vårt,
forteller Runi, og henter to skisseblokker som hun alltid har med seg. Utenpå den ene står det 17. april til 14. juni.
- Disse menneskene er jo spesialutdannet for å formidle bevegelse! På danseforestillinger tegner jeg i mørket. Slik fester bevegelsene seg i kroppen min.
Runi tegner i grunnen hele tiden. Vi ser en skisse av sønnen som ser på TV, en tegning av en mann Runi mente hadde fine tenner (noe som er notert i margen) og skisser en Carte Blanche-forestilling med et skjelett på scenen, som fascinerte Runi.
- Så hva er egentlig den største forandringen i kunsten din?
- Jeg har blitt mer romantisk og mindre redd for klisjeer og et enklere uttrykk. Jeg er kanskje mer i kontakt med det primære, det grunnleggende og direkte.
Vi går ut, og Runi tvinner et strå mellom fingrene. Hun spiller ball med hunden, og bevegelsene deres avtegner seg som usynlige streker i luften, og kan minne om bevegelsene på arkene hennes. Hun ser over til Rødtangen.
- Det har vært et katastrofeår. Også en åndelig katastrofe. 22. juli har vært en del av den atmosfæren kunstnere beveger seg i. Det er absurd og vilt, og jeg vet ikke hva vi kan lære av det. Det er for grusomt. Man kan ta på seg et beskyttelsesfilter, og ta det inn til tider.
- Har det satt spor i kunsten din?
- Ja, det har kommet inn en sorg. Det har vært mange falne figurer. Det hele kommer jo inn i hjertet ditt. Men bildene viser også en vilje til trøst, til å gi energi. En skikkelse snur seg og går videre. Men det er også en fare i det. Akkurat slik som volden og døden vi får servert fra media daglig gjør deg immun. Bildene Minne og Lilje er født direkte av katastrofen. Pust er et annet bilde. Det er jo utrolig at vi egentlig puster og lever. I en slik situasjon blir vi minnet på det. Det er sterkt. Men midt oppe i dette ser jeg all den ungdommelige livsviljen. Det er mye død, men også mye liv. Medmenneskeligheten fikk en mulighet til å blomstre. Man famlet sammen etter ord og uttrykk for å formidle et felles utsagn midt i en hypermaterialistisk tid. At det er rom for medmenneskelighet fanger meg, jeg som er så opptatt av patos!
Relaterte kunstverk

She

He

Resonans

Fritt ut

Hoi!

Følge

Respons

Driv

Surf

Sikt

Følge

Å være

På tur

Lyden

Lang historie

Hand - Hund

Caju IV

Caju II

Concrete factory IX

Concrete factory V

Rød glede

Hit !

Rød flyger

Luftig flyger

Bergtatt

Moment

Kime

Refleksjon

Hus

Tegn til stein - Fødselsdagskalender

Belonging

Rebus

Total

Bærer

Avreise

Etterpå

Flyktning

Fra Hedda

ARNOLD. Capitello Edition

ARNOLD. Collector's Edition

Loving in extraordinary times

Colum, in grey

Colum, in pink

Vase 2

No longer fear the darkness (gold)

Time is a storm in wich we are lost

I hold your faith, hold mine

I hold your faith, hold mine

Victory over ignorance
