Runi Langum
Runi Langum ønsker å gi en følelse av mottrykk, aksjon og reaksjon - hun vil formidle at omverdenen og enkeltmennesket ikke er atskilt fra hverandre.
Runi Langums litografier har som regel utgangspunkt i tegninger hun mener egner seg til trykk. Bildene Taktil og Rekyl er to slike, der titlene er en slags lek med lyd. Selv om de er individuelle bilder får de tilhørighet til hverandre ved at navnet på bildet er lydmessig i slekt. Samtidig kan begge titlene gi assosiasjoner til noe av det Langum er opptatt av, nemlig mottrykk og sanselighet. – Jeg tenker at menneskene har et mottakerapparat som består av en fantasiverden i tillegg til sanseapparatet, og det er denne kombinasjonen som gjør oss til mennesker. Jeg ønsker å gi et bilde på dette mottakerapparatet, prøver Langum å forklare.
|
Det er slett ikke lett å sette ord på disse tingene, derfor tegner hun dem isteden. Og nettopp det viser det seg at folk kjenner seg igjen i.
- Det er gjenkjennelse som er kontakten mellom meg og publikum. De som liker bildene mine sier at de faller for dem, uten at de kan forklare det nærmere. Jeg tror det må bety at de har forstått dem, sier Langum og sammenligner det med opplevelsen av gode dikt, som også treffer sansene.
Ny jobb for bedehus
Kunstnerens hjem i Svelvik treffer også sansene. Sammen med mannen og to sønner på 9 og 11, bor hun i indremisjonens nedlagte bedehus innerst i Bergerbukta. - Huset var i bruk som bedehus helt til jeg overtok. Men indremisjonen på stedet var bokstavelig talt i ferd med å dø ut, så de var bare glade for at huset fikk en ny oppgave.
Menighetens gamle tilholdssted er et hvitmalt trehus som ligger omtrent ti meter fra en liten, litt rotete strand, der man kan sitte og tenke. Og så kan man vasse. Men bade er det liten vits i, for i denne bukta når vannet aldri lenger opp enn til knærne. Huset er ellers omgitt av en liten hage, et gjestehus og en gammel løe som fungerer som lagerplass og kontor.
- Jeg pleier å si at stedet er perfekt, bortsett fra at det burde vært snudd 180 grader. Da hadde vi fått kveldssol også, nå går sola ned sånn i halv ni-tida midtsommers.
Bevegelse, vann og luft
Runi Langum har en stillferdig måte å være energisk og pratsom på. Hun er en ærlig kunstner, som holder fast ved sitt eget uttrykk selv om hun noen ganger skulle ønske at hun kunne være mer eksperimenterende og original.
- Men jeg har liksom bestemt meg for å være ærlig. Og nå er jeg så gammel at det kan være det samme, smiler 49-åringen. Men det er ikke slik at hun har gjort det samme gjennom hele kunstnerskapet. I 20 år tegnet hun abstrakte motiver med et mer landskaplig preg. - Likevel har jeg hele tiden jobbet med bevegelse, vann og luft. Streken har alltid fascinert meg, og jeg har det samme utgangspunktet enten jeg jobber figurativt eller abstrakt.
Menneskefiguren kom først inn i bildet for åtte år siden, da hun begynte å jobbe igjen etter å ha fått sitt tredje barn.
- Det begynte med at jeg lagde noen små tegninger, og så ble de til skisser av mennesker. Jeg hadde begynt et samarbeid med musikeren Sissel Endresen i planleggingen av en animasjonsfilm, og menneskeskikkelsene vokste videre fram under arbeidet med den. Jeg tror at hun egentlig likte de abstrakte bildene mine bedre, men menneskene lot seg visst ikke stoppe.
|
Langum jobber alltid stående. Det er fysisk arbeid samtidig som det er meditativt, og hun beskriver det som en langvarig prosess der begynnerfasen kan føre i mange ulike retninger. - Innimellom skulle jeg ønske jeg bare kunne hoppe bukk over alle utviklingstrinnene i en tegning, og gå rett på og lage et fabelaktig bilde. Men det ser ut til at jeg alltid må tre tilbake og stoppe opp, det er ubønnhørlig. Et hvert bilde er en slags matematisk oppgave som skal løses, og den himmelske inspirasjonen kommer sjelden til meg før et godt stykke ut i prosessen, ler hun.
De dynamiske menneskeskikkelsene er blant annet inspirert av moderne dans, en kunstart Langum får et lengselsfullt uttrykk av å snakke om.
- Det er bare flott, og det favner så mye! Jeg har sett så mye fantastisk moderne dans de siste årene at det er sjelden jeg får noe ut av å gå på kunstutstillinger lenger. Og mine egne tegninger blir akk så fattige i sammenligning, sier hun, nesten trist.
Identitet
Som ung kunststudent søkte Runi Langum sin identitet som kvinnelig kunstner. Da hun gikk på akademiet i Paris møtte hun maleren Inger Sitter. De to kvinnene ble venninner, og Langum understreker hvilken betydning Sitter har hatt for henne som kunstner.
- Jeg har ingen barrierer i møtet med Ingers kunst, jeg er helt åpen i møtet med den. Hun har en slik fysisk måte å male på, og så er det den friheten i gestene som er så flott. Det er strek, masse og energi, de samme tingene som jeg er opptatt av.
Sine kunstneriske referanser har Langum også funnet hos Harriet Backer, som virket som maler på begynnelsen av 1900-tallet. Sitter og Backer er to av Norges aller viktigste kvinnelige representanter for hver sin periode av kunsthistorien. Langum er inspirert og opptatt av mulighetene disse to har åpnet for kvinnelige kunstnere i dag, i form av sterke forbilder.
- Tenk på Harriet Backer! Hun stiftet sin egen skole og brukte talentet sitt helt ut. Det er egentlig den eneste ambisjonen jeg har som kunstner, å bruke talentet mitt helt ut. Jeg synes jeg klarer det også. Heldigvis er det veldig gode ordninger i dette landet som gjør det mulig. Som kvinnelig kunstner må man mobilisere mange sider av seg selv, for å få det til å bli et helt liv. Man har mange utfordringer hvis man velger både familie og kunst.
Tekst Signy Norendal