Ruth Roland
|
- Det handler om hva du har på hjertet, ikke hvilket materiale det tar form i. Sånn sett er ikke mine installasjoner og grafikk så ulike. Jeg setter ord på ting i mitt språk - det visuelle. Det hele blir ulike fasetter av livet.
Det er nøyaktig 7 timer til Høstutstillingen 2005 åpner sine dører for utstillere og spesielt inviterte. Aktuell Kunst møter en spent og energisk Ruth Roland ute i solen på Kunstnernes Hus. Hennes tre monotypier i 2. etasje venter på dommen fra presse og publikum.
- Jeg føler at jeg surrer mye, men jeg tror også at det er viktig å rote. Min fremste egenskap som kunstner er nettopp at jeg ikke er fastlåst, men beveger meg alltid videre. Hvis det går i lås, har jeg bedt kollegaene mine gi meg et dytt, smiler Roland.
For Ruth Roland var det ikke naturlig å bli kunstner. Ingen var kunstnere i arbeiderklassehjemmet hun vokste opp i. Likevel bestemte hun seg da hun var 13-14 år. 20 år gammel startet hun på kunst- og håndverksskolen.
- Jeg visste ikke helt hva en kunstner var, men jeg følte at jeg hadde noe viktig å si, en lengsel etter det ukjente. På grunnskolen var jeg eleven som bare satt og tegnet. Fra barndomshjemmet kan jeg huske to bøker som opptok meg; "Vår tids kunsthistorie" som mor og far fikk i bryllupsgave, og en helsebok. Jeg har alltid vært opptatt av bevegelse og anatomi og elsker gamle legebøker med oppsprettete muskler som viser hva som skjer når man beveger noe.
Livet består av alvor og komikk
To temaer som Rolands kunst stadig tar opp er tap av kontroll og barndommen. Som liten jente var hun alvorlig syk og lå mye på sykehus. En opplevelse som har satt sine spor.
- Da jeg gikk på Akademiet ønsket jeg å jobbe med min egen historie, og laget en Artist Book; "1966 5 ½ år" med bilder og tekst som ble stilt ut på Høstutstillingen i 1994. Den første delen er tekster fra en redd, liten pike som lå på sykehuset, samt avtrykk av en barnebluse, den andre delen stemmen til en lege. Boken er laget i samme størrelse som en barnebluse. Slik følte voksne seg som barn igjen når de bladde i en bok som hadde litt for store og tunge sider, forteller Roland mens hun viser oss de gripende tekstene fra boken. Hun fortsetter:
- 5 ½ - prosjektet lukket opp mange nye historier, folk gråt og fortalte sine livshistorier til meg etter å ha lest i boken. Etter hvert følte jeg at jeg hadde jobbet meg gjennom min historie. Livet er skremmende, men også absurd og fylt av komikk. I installasjonen HUN fra 2004 kunne jeg mykne opp historien og bringe inn humor. Jeg og en annen billedkunstner laget den i samarbeid med barn og for barn til utstillingen SKAP i Asker.
- Hva er HUN?
- Det er et mørkt lekehus, eller en seksetasjers blanding av sykehus og boligblokk. Når man går inn finner man et enda mindre hus hvor det glitrer av lys. Fra mørket lyder fuglesang og en barnestemme som forteller om å være syk, redd og alene. I rommene bor underlige skapninger som elever ved Torstad ungdomsskole har laget, de mest fantastiske små kunstverk, sier Roland og peker på noen fotoer av fantasifulle figurer.
|
- Jeg har den formelle utdannelsen i orden, men er ikke så opptatt av teknikk. Hvis teknikken blir viktigst, taper man lett det skapende element. Det kan være spor etter valsen og variasjoner i trykkene. Det store spørsmålet er: Har du fått det til eller har du ikke? Munchs egne trykk f.eks. er utrolig grisete, men de vibrerer, forteller Roland med begeistring.
Fargetresnittene til Roland er faktisk utført med samme metode som Edvard Munch i sin tid benyttet og sies å være pioneren for: Man skjærer ut hver enkel form i tre. Formene settes sammen lik et puslespill og holdes i lås med en treramme. Slik slipper man å ha 10-15 plater for hvert bilde. Derimot går platen gjennom valsen sikkert 10-20 ganger før Roland er ferdig med ett monotypi, alt ettersom hvor mange fargelag hun ønsker. Ofte oppstår forskyvninger i formene som sammen med rastrene eller prikkene gir en tredimensjonal effekt. Roland mener hun tegner med sagen når hun skjærer ut sine former. Motivet oppstår ofte underveis.
- Sagen tegner en linje som jeg syntes er spennende. Vet du, det ene trykket på Høstutstillingen lå egentlig i en skuff for ting som skulle kastes. Jeg ryddet der i vinter. Plutselig begynte det å svinge igjen. Da jeg stod og trykket den i min egen kjeller senere fikk jeg lyst til å jobbe enda mer med motivet. Hva skjer hvis jeg legger inn noen raster?
Roland smiler over sin egen undring.
"Kart over ømhetens rike" og "Solens rike" er to hovedserier hos Roland, det første et sitat lånt fra filosofen og navnfrenden Roland Barthes. De fleste bildene viser vare abstraksjoner av solen, tilsynelatende enkle, men virkningsfullt med vibrerende overflater. Dyrene er derimot et ganske nytt motiv for Roland.
- Når det gjelder de små dyrene jeg har laget til Kunstklubben, er det med opphav i min interesse for anatomi og bevegelse. Jeg innrømmer at mange plater gikk i søpla. Det er få virkemidler på et så lite format. Man ser med en gang om det ikke svinger. Teknikken er veldig enkel. Jeg skjærer ut to plater som får hver sin farge. Disse går begge gjennom valsen og danner til sammen bildet.
- Mange refererer til impresjonistenes pointillisme, pop-art og Roy Liechtensteins rastermønstre. Selv tenker jeg øyeblikkelig på kunstnere som Gunnar S. Gundersen og Andy Warhols Flowers når jeg ser noe av din grafikk - jobber du bevisst i forhold til en kunsthistorisk tradisjon?
- Jeg vet at de er der. Ingen kunstnere i dag kan unngå å bli påvirket av f.eks. Munch eller det som skjedde i kunsten på 50- og 60-tallet. Det er en del av bagasjen vår, avslutter Roland i høstsolen. Klokken er litt nærmere den store åpningstimen for årets høstutstilling.
Tekst Mette Torstensen - Foto Therese Borge