Bilder av lyd

Forrige

Neste

Av Torgrim Eggen.

Er rockmusikk en visuell kunstform? Spørsmålet er ikke så enkelt som det først kan høres ut.

For at det skal foreligge et rockfoto, mener undertegnede, er det ikke nok at det er en rockartist i den ene enden av objektivet. Det må også være en i den andre - de må dele en form for bevissthet rundt det de arbeider med, tilhøre et slags kulturelt fellesskap. Da kan det skje noe bortimot transcendent.

På Kistefos-Museet, som ligger på Hadeland en time nordvest for Oslo, er de travle med å henge opp den mest imponerende utstillingen av rockfotografier som noen gang har vært vist i Norge. Vi har glimrende rockfotografer i dette landet også, for all del. Fin Serck-Hansens utstilling på Høvikodden for noen år siden er et utsøkt eksempel. Men Rockens ikoner, som Kistefos-utstillingen heter, går utenpå alt.

To danske fotografer viser oss et spenn over femti år, fra de første nølende skrittene på 1960-tallet til dagens intrikate og ofte påkostede produksjoner. Den eldste, Bent Rej, ble født i 1940. I 1969, da Søren Solkær ble født, hadde Rej allerede beveget seg over til andre ting, primært reklame.

1969 var også året da rockmusikken døde en smule, verken for første eller for siste gang. De store begynte å falle fra. En av dem var en personlig venn av Bent Rej, Rolling Stones-gitaristen Brian Jones. Et vel så symbolsk dødsfall rammet gruppa i desember, da en mann ble stukket ned og drept rett foran scenen mens de spilte Sympathy For The Devil på Altamont Speedway i California. Musikkens uskyld ble drept den kvelden.

Rejs karriere som rockfotograf varte bare i overkant av tre år. Men for noen tre år det var! Han fikk med seg årene da pop ble til rock, da Dylan gikk elektrisk og Beatles ble psykedelisk, og han fikk festet det til film. Han fotograferte Marianne Faithfull i 1965 og Jimi Hendrix i 1967. Vi blir med Stones-medlemmene hjem, og merker deres tilbøyelighet til den hotteste interiørstilen som var å få for penger i 1966, Scandinavian Design. Kan det ha vært Rej som var konsulenten?

Han var alminnelig pressefotograf for Ekstra Bladet da popbølgen begynte å skylle inn over København. Så tok han rett og slett surfebrettet fatt. Rej ble med Stones på turné og ble tatt opp i gruppas indre sirkel. Dette materialet er fullstendig unikt, og det er ikke tatt av noen hvilken som helst fyr med kamera som bare slumpet til å være der, heller. Bent Rej er en veldig dyktig fotograf.

De fleste i verden har i det minste sett ett av bildene hans; den langvarige kampanjen for Carlsberg med ølbiler i spektakulære landskap fra alle verdenshjørner - Probably the best beer in the world – er hans verk.

Rej var syk og måtte melde forfall til opphengingen på Kistefos i midten av mai. Men datteren representerer familien. Hun peker ut et par bilder av faren, med den imponerende snurrebarten han fremdeles bærer, 50 år etter. Han gjør ablegøyer med et kamera sammen med Keith Moon, trommeslageren i The Who. Moon døde også ung. Men først rakk han å skaffe seg tittelen The wild man of rock, og fikk 1970-tallet til å gå med å kjøre Rolls Royce-er ut i svømmebasseng. Den egentlige fotografen er ikke kreditert, men det ser ut som det kan ha vært Who-sangeren Roger Daltrey.

Fjesets fortelling

Da utstillingen ble vist første gang i Trapholt Museum i Danmark i fjor, het den Face to Face. Det lå et snedig poeng begravd her: Enkelte ansikter er fotografert både av Rej og Solkær. Vi ser femti års rockhistorie inngravert i ansiktet til Sir Paul McCartney, knipset av Solkær i 2007. Jovisst fikk de litt mer prangende titler til slutt, villmennene. I hvert fall de som overlevde.

Rockens ikoner er en litt mer vidløftig tittel. For det første er det noe av en klisjé - de som har til yrke å skrive om popmusikk og må finne nye og flottere ord for hver sesong som går, benytter nå «ikon» om en hvilken som helst rockfigur som er født før 1955. For det andre betyr «ikon» noe spesifikt i kunsthistorien. Det er et bilde som har metafysiske kraft, som kan helbrede den som betrakter det.

Allis Helleland, som har kuratert utstillingen med Solkær og Rej, mener at de har dekning for begrepet:

- Ikoner sier både noe om musikerne som er avbildet - altså den moderne fortolkningen av begrepet ikoner - og om de utstilte bildene, som spilte og fremdeles spiller en stor rolle i mottakelsen av rockmusikken. Faktisk kan man utmerket si at de har en magisk kraft - bildene blir «tilbedt» av musikkfans!

Det siste er i hvert fall riktig. Bent Rejs bilder havnet i det som den gang het «teenage-magasiner», og derfra seilte de ikke sjelden opp på veggen. Søren Solkærs bilder har prydet plateomslag og magasinforsider, og han forteller at i hans tid har det blitt vanlig å samarbeide med gruppa om en visuell pakke som suppleres plateselskapet sammen med demoopptakene. Det visuelle er med fra starten av. Bildene konstrueres for å tilbes.

Vi trenger bare å kaste et blikk på Bent Rejs bilde av Pete Townshend (gitarist i The Who), fotografert idet han bestiger et høydedrag i Alpene i 1966, i Carnaby Street-mote med ski på beina, for å forstå at den visuelle bevisstheten var der fra fødselen. The Who sprang ut fra gatemoten i London på tidlig sekstitall. Var rock en visuell kunstform allerede før den første fotografen så det?

- Ja, det tror jeg, sier Søren Solkær. - I hvert fall inntraff det helt åpenbart noe magisk i det øyeblikket de to uttrykkene møtte hverandre. Det er en uhyre sterk kombinasjon, og det er åpenbart at musikken og bildene har fungert sammen, har vært nytt sammen.

- Ja, mener Allis Helleland også. - Jeg mener bestemt at rock er en visuell kunstform, og har mange felles berøringsflater med samtidskunsten. De siste årene har mange museer verden over trukket inn nettopp rockmusikken som en viktig del av samtidskunsten. En av de mest omtalte utstillingene akkurat nå er på MoMA og handler om den islandske artisten Björk. Hun er med hos oss også i Solkærs versjon. Vi synes dette er i slekt med de siste manifestasjonene av samtidskunst på Kistefos, for eksempel med Ai Weiwei og Marina Abramovic.

Metafotografering

Kistefos-Museet ligger slående vakkert til der Randselva bukter seg sør for Randsfjorden. Skulpturparken er allerede omfattende og utvidelser under planlegging. Ifølge direktør Egil Eide skal det bygges et «kulturtråkk» på begge sider av elva, med egne broer og det hele. Et romantisk sted å se samtidskunst.

Søren Solkær og jeg setter oss ute i sola med en kopp kaffe på hver vår granittblokk. Den samme tanken slår begge samtidig: Hva om det i virkeligheten er en skulptur vi krenker på denne måten? Men ingen sier noe, så det er kanskje rent av slik verket er tenkt?

Solkær ble ikke født som 190 cm høy nyhetsfotograf (høyden er viktig i faget). Han hadde tatt en bachelor i nordisk litteratur ved universitetet i Århus da han begynte å tvile på om språket og litteraturen var hans vei likevel. Han var på den ene siden ikke god nok til å bli forfatter, og på den andre for rastløs og ambisiøs til å bli lærer. Så fant han frem til FAMU, et film- og fotoakademi i Praha, søkte opptak der og kom inn. Alle som er noe i tsjekkisk film, foto og video har gått på FAMU, med Milos Forman og Emir Kusturica (sistnevnte var riktignok jugoslav) i spissen.

Fotografene drev særlig med iscenesatte studiobilder, sier Solkær, og forteller at det har en spesiell bakgrunn.

- For det første er teatertradisjonen veldig sterk i Tsjekkia, med alt det innebærer. Og for det andre var det slik at etter det sovjetiske kuppet i 1968 ble det forbudt å fotografere tilfeldige mennesker på gata i Praha. Så hele den dokumentariske tradisjonen som ble så sterk andre steder i Europa og i USA, var umulig der. De måtte finne andre kanaler. Mange av dem tilbrakte 20 år med å skape sine egne universer inne i et rom, og dette tiltalte og inspirerte meg.

Han begynte altså med en konseptuell, idebasert tilnærming til fotografiet. Favorittfotografen hans er en amerikaner som heter Philip-Lorca diCorcia, som hovedsakelig arbeider med gatebilder, men sterkt iscenesatte og fiksjonaliserte, og som regel med kunstig lys. Et vesentlig innslag i dem er den subtile humoren. Solkær har et tilsvarende behov for å kontrollere omgivelsene. Derfor har han så å si aldri publisert et konsertfotografi. Han synes ikke det han ser av andre er så spennende heller.

Jeg skal være enig med deg til ett punkt: Jeg tror aldri jeg har sett et godt konsertbilde i farger.

- Det tror jeg du har rett i, sier Solkær. - Det er en ganske god observasjon, men formatet funker altså ikke for meg uansett. Selvfølgelig er verken lys eller farger satt til ære for fotografen.

Noen av hans flotteste bilder er derimot tatt rett før, eller rett etter. Polly Jean Harvey sitter oppå sminkebordet i garderoben. Speilet deler henne i to - profilen viser en rockgudinne, forfra er hun ei alminnelig jente som kjeder seg, lurer på hvor lang tid dette skal ta og om stemmen vil holde i kveld.

To av medlemmene i Franz Ferdinand sitter utslått etter en konsert i St. Petersburg, med en fane de har nappet fra publikum hengende på garderobestativet mellom seg. Det er ingen posering, ingen lyssetting, bare halvnaken sårbarhet og uendelig utmattelse.

Hans første kunstprosjekt tok åtte år. Han levde fra hånd til munn, praktisk talt på loffen, mens han arbeidet med bildene. Utstillingen ble til slutt hetende Photographers Posed og omfattet bilder av 45 fotografer fra 15 land. Poenget hans var å fotografere fotografene slik de selv ville gjort det - i deres egne studioer eller vante opplevelser med deres eget utstyr. Et noe nerdete prosjekt, kan man med en viss rett mene, men for Solkær selv var ideen rent gull: Han ble kjent med et utall teknikker og visuelle ideer, fikk møte etablerte fremstillere av visuelle ikoner og fikk et innblikk i hvordan de tenkte.

«Noe til meg selv»

En av disse var den hollandske rockfotografen Anton Corbijn. Corbijn begynte sin karriere som frilansfotograf for New Musical Express rundt 1979 og har tatt hundrevis av udødelige musikerportretter. Hans mest kjente samarbeid er med U2, som han har tatt bilder til en rekke plateomslag for. I 1982/83 begynte han også å regissere musikkvideoer, særlig for U2 og Depeche Mode. I øyeblikket er Corbijn aktuell med spillefilmen Life med Robert Pattinson i hovedrollen. Pattinson - også kjent som vampyren Edward Cullen - spiller en fotograf som får i oppdrag å knipse James Dean under opptakene til Øst for Eden. At fotografer lager spillefilmer om fotografer i arbeid, må nesten sees som en naturlig forlengelse av Søren Solkærs prosjekt.

- Jeg lærte noen viktige ting av Corbijn og har møtt ham flere ganger senere, sier Solkær.

- Det viktigste må ha vært at Corbijn innprentet at du alltid skal ta et bilde til deg selv. Du kan være helt sikker på at magasinet eller plateselskapet ikke kommer til å bruke det beste bildet. Enten det, eller de fyller det med en masse logoer og typografi og greier som ødelegger eller forstyrrer balansen. Da jeg tok omslagsbilder for musikkmagasinet Q, noe som selvfølgelig var en stor ære, skulle de alltid ha helt hvit bakgrunn på grunn av de typografiske kravene. Da må man ha sikret noe til seg selv. De bildene jeg stiller ut nå, er svært sjelden de som har vært brukt kommersielt.

Av og til kan det bli litt for bokstavelig. På Kistefos henger et portrett av Robert Plant, sangeren i Led Zeppelin. Det er tatt i 2007 under gruppas (kortvarige) gjenforening. Opprinnelig hadde Solkær fotografert alle de tre gjenlevende medlemmene: Plant, Jimmy Page og John Paul Jones. Men disse kan aldri vises offentlig fordi de ulike management-gruppene nedla veto mot det ene gruppebildet etter det andre. Det fantes ikke ett bilde der alle de tre sekstiåringene var fornøyd med seg selv!

Slik er rockfotografens hverdag.

Hvordan begynte det? Hvem var den første rockfotografen?

Bent Rej var svært tidlig ute. Men aller først var antakelig Astrid Kirchherr, ei jente fra Hamburg. Hun begynte å fotografere The Beatles i 1960. Hun og kameraten Klaus Voorman - som senere designet omslaget til Revolver - var kunststudenter og kalte seg «exis», eksistensialister. Det handlet for det meste om å gå i svarte klær og se dyp ut. De ble nære venner av gruppa. Astrid ble forlovet med Stu Sutcliffe, bassisten som sluttet i bandet og bosatte seg i Tyskland, der han døde veldig ung. Astrid både foreslo beatlenes «mop top»-frisyrer (som var på moten i Hamburg den gangen) og supplerte dem med amfetamin når de lange klubbkveldene slet dem ut.

Kvinnelige rockfotografer er faktisk et eget kapittel. Søren og jeg diskuterer Pennie Smiths bok om The Clash, som omslagsfotoet til London Calling - kanskje det mest ikoniske rockfotografiet av dem alle - er hentet fra. Paul Simonon, som smadrer bassen sin på bildet, knipset nemlig dansken 27 år etterpå. På Solkærs bilde har han blåveis og knekket nese, som om bassgitaren omsider har fått sin hevn. Uhellet skjedde i sammenheng med skilsmissen hans, uten at vi har helt klart for oss om det var eks-kona som slo. En annen viktig fotograf man godt kunne trukket frem, er Annie Leibovitz. Men det får bli en annen utstilling.

Rødt, hvitt og svart

Noen av Solkærs mest kjente bilder er tatt av White Stripes, som besto av søskenparet Meg og Jack White fra Detroit. På ett bilde opptrer søskenparet fire ganger. De er på en typisk amerikansk diner: Jack står bak disken og serverer Meg en milkshake. Så serverer hun Jack kaffe mens han skravler med Jack. Så skrubber Jack gulvet mens Meg drikker cola rett bak ham, og endelig sitter Meg alene ved et bord rett ved jukeboksen. Vi kan trygt si at virkeligheten er iscenesatt. Det er surrealisme og umiskjennelig americana på én gang. Og strengt fargekodet: rødt, hvitt, svart.

Hvor lang tid tar det å ta et slikt bilde?

- To timer. Og det er inklusive fire klesskift. Det synes ikke jeg er så aller verst, tross alt. Men selvfølgelig brukte jeg masse tid på å scoute den riktige dineren - den ligger i Nashville - med de riktige fargene, skaffe klærne til opptaket, beregne og sette opp lys og så videre. Alt tøyet skulle være fra 1950-tallet. Det tok kanskje to uker å forberede de to timene med opptak. Fargeskalaen er helt rigid, som du ser. (Selv ostekaken er rød og hvit, oppdager vi.) Jack White er veldig nøye med fargene sine. Han gjør dette med musikken sin også, han tar utgangspunkt i en masse dogmer. Alt gruppa slipper fra seg, sceneopptredener også, følger den samme fargekoden. Men han har fortalt at dette er det beste bildet som er tatt av White Stripes, og det er hyggelig å få høre det av en såpass streng konseptualist.

Da jeg var tenåring på 1970-tallet - altså i perioden mellom Bent Rej og Søren Solkær - likte jeg blant annet Led Zeppelin, som vi var innom tidligere. De brukte ikke bilder av seg selv på plateomslaget, og de var for seriøse for tenåringspressen. Jeg hadde knapt sett bilder av gruppa! Behovet ble så skrikende at jeg kan huske å ha klippet ut et svarthvitt-foto i aviskvalitet fra Dagbladet, der det sto som illustrasjon til en svært kjølig anmeldelse av albumet Houses of the Holy. (Houses of the Holy er et mesterverk, by the way.)

Så noe har skjedd. For eksempel kan jeg påstå at jeg er kjent med omtrent hver kvadratcentimeter av kroppen til Lady Gaga, men er usikker på om jeg noen gang har hørt noen av sangene hennes.

- Ha ha! sier Søren Solkær. Jeg har det på nøyaktig samme måte, jeg kan ikke nevne én sang av Lady Gaga. Nå har jeg riktignok aldri fotografert henne, da måtte jeg nok ha satt meg litt dypere inn i det.

Du stiller ikke blank til oppdraget? Du har både hørt musikken og kanskje lest tekstene først?

- Å ja, selvfølgelig. Det er der jeg henter ideer til bildene. Jeg gjør hjemmelekser med tekst og musikk, og prøver å få en oversikt over hva slags univers artistene beveger seg i. Min jobb er å skape en form for visuell ekvivalent til det.

- Da jeg studerte nordisk litteratur i Århus, var det egentlig lyrikken jeg var mest glad i. Lyrikken er så komprimert og billedskapende. Og rockmusikken omfatter lyrikken også, den er jo egentlig en hel masse kunstuttrykk på en og samme tid. Så jeg føler at mitt studieforløp egentlig gir utrolig god mening.