Terje Risberg 2007
|
- Det visuelle språket har sin grammatikk, sine begreper, sitt vokabular og sin setningsmelodi - alle elementene som det talte språket har, men ingen ord. Akkurat som en dikter velger sine spesifikke, velvalgte ord for å beskrive og illustrere, ønsker jeg å finne fram til en renskåret og presis beskrivelse i bildene mine gjennom det visuelle språket. Men når bildet er ferdig skal det se så enkelt ut at ingen kan ane hvor mye arbeid som ligger bak.
I et lite, delvis gult hus på Nesodden, med en unik utsikt over Oslofjorden og en himmelhuske i hagen, har Terje Risberg funnet sitt drømmested. Men ikke uten en viss innsats.
- Før meg hadde to hundre stykker prøvd å få kjøpt stedet. Den to hundre og første klarte det, det var meg, smiler Terje Risberg, tydelig fornøyd. Han mener han sjarmerte tomteeierne til å selge til ham. Og kanskje har han rett. En eller annen overtalelseskunst må han i alle fall være i besittelse av ettersom tillatelse fra en motvillig Nesodden kommune til å bygge på et atelier på huset også har gått i orden. Behovet for dette er tydelig, da halve stua i det gule huset i dag tjener som trykkeri, mens halve andre etasje er innredet til kontor. Inngangspartiet er et tilbygg i glass som gir en stemningsfull observasjonsplass for alt som rører seg på fjorden. - Det er fantastisk spennende det som skjer med lyset og fargene over fjorden, særlig om vinteren. Oslofjorden ligger grå i det lunkne januarregnet mens Terje Risberg tar oss med rundt huset for å se panoramautsikten fra hagen. Mange av bildene hans er inspirert av nettopp landskapet rundt Nesodden, hvor han også bodde i deler av oppveksten. - Jeg føler meg i grunnen som en Nesoddgutt.
Sta og ærlig
Terje Risberg (57) gikk ut av Statens Kunstakademi i 1980. Siden det har bildene hans blitt presentert på en rekke utstillinger i inn- og utland, og han er kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst/Riksgalleriet, Norsk kulturråd og Museet for Internasjonal Samtidsgrafikk. Terje Risberg sier selv at han kjenner seg privilegert som får lov til å jobbe som kunstner.
- Jeg tror jeg har hatt en lengsel i meg etter å få jobbe med nettopp det jeg gjør hele veien, og denne lengselen har på mange måter gjort meg sta. Sta nok til ikke å gi opp på veien, selv om det har vært nære på flere ganger. På akademiet var jeg for eksempel nær ved å bare slutte. I dag ser jeg at bildene i seg selv har hatt stor betydning for hvordan jeg har utviklet meg. De har tatt meg i hånda og gjort meg til den jeg er i dag fordi de krever en oppriktighet, sier Risberg, og serverer nylaget cappuccino i glassbygget mens regn og vind suser rundt vinduene.
Han setter seg og ser ut vinduet, har ingen hast.
- Når jeg begynner å jobbe med et bilde går jeg først til notatene og ideene jeg har samlet for å se om jeg finner noe som gir resonans, noe som treffer meg. Så begynner jeg å lete og nøste for å finne ut hva det er for noe, hva det er jeg vil ha fram i bildet, og dette er det fineste jeg gjør. Å ta bort, legge til, klargjøre, viske ut konturer. Puslespillet viser meg etter hvert om jeg klarer å finne hva det var som traff og uttrykke det i bildet. Noen ganger går det veldig raskt, andre ganger går det ikke.
Balansekunstner
Risberg står ved arbeidsbenken og peker og forklarer på noen av sine siste bilder. Han snur dem opp ned og ber oss fortelle hva vi ser. Sakte trer et dalføre i vårløsning fram der det like før var et snøflekket fjell, et landskap blir en snøstorm.
- Jeg jobber mye slik når jeg skal få elementene i bildet til å kommunisere med hverandre. Det formale må stemme, men det er ikke alltid så lett å se hvordan jeg skal få det til. Da hjelper det ofte å ta bort fortellingen, det litterære i bildet for å få til balansen.
Balanse er viktig for Terje Risberg. Og ærlighet. For ham er sammenhengen mellom de to viktig for at kunsten skal leve.
- For å klare å skille de gode bildene fra de som ikke fungerer, må jeg være dønn ærlig. Hvis noe er i ubalanse, registrerer øyet det med én gang. Det som ikke stemmer, hopper ut på et vis. Jeg er veldig opptatt av å sjekke om jeg har klart å løse det formale, fått til balansen, samtidig som bildet har et hjerte.
Han stopper opp og myser, mens røyken fra røkelseskonene på bordet i glassbygget snor seg opp mot taket og sprer en behagelig duft i rommet.
- Det har faktisk vært som en slags terapi for meg. Kunsten krever at du ikke lyver for deg selv. Ser du på bildet og sier til deg selv at "jo da, det er sikkert bra dette her" selv om du innerst inne tviler, så slår bildet deg i øynene dagen etter, og du skjønner at det ikke nytter. Da hjelper det ikke hvor lenge du har jobbet med verket, det er bare ikke bra nok. Vær snill med deg selv, men aldri uærlig!, sier Terje Risberg, og byr på ferskt brød med gulost i glasstilbygget, mens skylaget begynner å lette over fjorden.
|
Risbergs bilder er preget av ro. Stillhet og en slags tyngde hviler over landskapene han skaper, med rene linjeføringer og et stort fokus på lys. Kameraet fungerer som Terje Risbergs skisseblokk, og i mai 2006 tok han det med seg på Hurtigruta i fart fra Bergen til Tromsø. Det satte spor og har resultert i en rekke bilder og skisser. Små hus mot stor natur i form av fjell og hav preger bildene som Risberg viser oss, noen under arbeid, noen nesten ferdige.
- Hus er noe jeg har jobbet med mange ganger tidligere og som jeg har kommet tilbake til, forteller Risberg.
- Du vet, når et menneske har en drøm om hus, ser man det ofte som et bilde på personen og hvordan vedkommende selv har det. Mennesketomme rom er et tegn på ensomhet, overfylte rom betyr at man kanskje har for mange å forholde seg til i livet.
Husene i Risbergs bilder er preget av ensomhet og stillhet, men forteller likevel en historie. Om mennesker, om liv, om vilje og evne til overlevelse i ulike omgivelser.
- Mange av husbildene er selvportretter. Terje Risberg ser ut av vinduet i glasstilbygget, hvor regnet og vinden sloss om oppmerksomheten.
- Jeg jobber mye med ensomhet, noe som har med min egen historie å gjøre. "- How can they live there?" utbrøt noen i en gruppe turister jeg sto ved siden av en dag på Hurtigruta. Et gammelt og skjevt lite hus var bygget på en tynn strandstripe, med en løe og en karrig jordlapp oppi lia. Like bak huset reiste fjellet seg, tungt og massivt. Og de har et poeng; det var et strev å overleve her. Nettopp det synes jeg er spennende. Det at huset og stedet det er bygget på står i forhold til hverandre, og at huset står der som et lite pip av kultur i den store naturen.
Elektroniske malerier
Mens sola vinner mer og mer terreng til skyene utenfor, viser Risberg vei opp i andre etasje hvor veien fra skisseblokka går videre.
- Selve den formale komponeringen skjer på data. Jeg bruker fotoene som et utgangspunkt, men setter ofte sammen elementer fra ulike bilder. Så flytter jeg rundt på elementene for å finne balansen, trekker fra og legger til og skaper det jeg kaller et elektronisk maleri. Fargene er ikke så viktige på dette tidspunktet, de kommer først senere. Det som er viktig nå er å fjerne seg fra fotografiets insisterende uttrykk. Foto er forferdelig overtalende, og hvis du ikke er oppmerksom på det, ender du opp på viddene. Det har tatt meg lang tid å lære å trekke ut av bildene det som fanget meg først, det som gjorde at jeg stoppet opp og tenkte at, jo, her er det et eller annet.
Risberg er opptatt av at det håndverksmessige og det tekniske er viktig del av arbeidet og av det ferdige kunstverket. I kontrast til databehandlingen står siste del av prosessen, hvor en gammel trykkpresse fester det ferdige kunstverket til papiret. For å få til dette printes motivet fra dataskjermen over på tre ulike transparenter etter at bildet har blitt fargeseparert til tre ulike lag. Risberg viser og forklarer hvordan transparentene festes til en akrylplate påført en film av et svært lysømfintlig materiale. Når platen utsettes for UV-stråling, skjermer de printede områdene på transparentene visse områder for herding, og ved hjelp av såpevann kan disse feltene etses bort og gi fordypninger som fanger opp farge.
Unike trykk - Se her ser du etsningen, Risberg holder akrylplata opp i lyset.
- Dette gjør jeg så med alle de tre transparentene, og får til slutt tre trykkplater som inngår i trykkeprosessen. Hver av platene påføres farge som ved hjelp av pressens trykk, på flere tonn, overføres til det fuktede papiret hvor bildet trer fram, slik. Risberg holder opp et bilde.
- Til slutt får jeg et prøvetrykk jeg kan jobbe videre med. Enkelte flater har kanskje blitt for lyse eller for mørke, eller en detalj er for diffus og uklar. Da begynner jeg å jobbe med verktøy som polerjern, koldnål og sandpapir på trykkplatene for å få fram det uttrykket jeg ønsker. Noen ganger bruker jeg faktisk et tatoveringsverktøy for å få fram den rette strukturen, sier Risberg og risser illustrerende i en plate med en rekke små tatoveringsnåler.
Med feiende, raske håndbevegelser viser han hvordan han jevner ut og fjerner fargen fra trykkplatene, noe som må gjøres på nytt på hver plate før hvert trykk. Resultatet er at alle bildene får sin unike farge og ingen blir helt like.
- For hvert trykk må alle tre platene farges inn og trykkes på papiret. Dette er en krevende jobb og gjør at jeg ikke trykker flere enn 30 trykk av hvert bilde, forklarer Risberg.
Menneskelig håndlag i samarbeid med det maskinelle fascinerer ham.
- Det taktile og håndverksmessige er også en del av beskjeden i bildet. Det er et spor av et menneske, av meg, i bildet, selv om jeg bruker mye maskiner.
|
I februar i år åpnet Terje Risberg en utstilling i København. Han har tidligere stilt ut bildene sine både i Korea og på Island, og er svært positiv til å dra utenlands som norsk kunstner. Han er derimot litt oppgitt over den generelle holdningen blant sine kolleger til å dra ut og vise seg fram.
- Det er synd at det er så mye dårlig selvtillitt blant norske kunstnere. De må tørre å stole på at det i utlandet faktisk er interesse for norsk kunst, for det er det! Det gjelder å ikke tro at man må etterligne det som finnes der ute for å lykkes, men heller fokusere på det unike, det som skiller seg ut nettopp fordi man er fra Norge. Risberg trekker engasjert paralleller til norske jazzmusikere som han mener har vært mye flinkere til å markedsføre seg i land som for eksempel England.
- Men uansett er det viktigste å få kunsten til å kommunisere, sier han, mens den lave januarsola bader glassbygget og det gule huset i blekgyllent lys etter å ha fortrengt de siste skyene. Og han snakker om kommunikasjon uten de høye ropene og mange ordene, men med de lavmelte, og konsise komprimerte budskapene, som i et dikt.
- Et fullendt dikt er fullkomment i sin tilsynelatende enkelhet, og ingen aner hvor mye strev som ligger bak for å få alt på plass. Trekke fra og legge til, forenkle. Det er det jeg jobber med. Jeg vil at bildene mine skal kunne oppfattes som noe veldig, veldig enkelt, men bak er det likevel mange bunner. Bak det enkle er det noe komplekst, i klarheten skjuler det seg en mystikk.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske