Elling Reitan 2006: En trønder i New York

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2007: - Jeg vil at bildene mine skal være en motvekt til jaget i samfunnet i dag. Vi bombes av inntrykk og har det for travelt til å tenke egne tanker. Vi mangler visjoner, de uteblir når man ikke har tid eller evne til å reflektere. Bildene mine er et tilbud om å stoppe opp.

Elling Reitan har én grunnfilosofi: Bildene hans skal ikke gi ett fasitsvar, men lede folk til å oppdage ting. Drømmelandskapet blir startskuddet for å sette i gang tankerekken. Så kommer faretruende elementer inn som skyer og fugler - et typisk litterært grep.

- Jeg tror tidløshet er stikkordet for min popularitet. I kunsten skifter trendene fortere og fortere. Jeg unngår trendene og holder på med mitt, søker nettopp det tidløse. Det får gå som det går. Merkevarebygning er viktig som kunstner. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte finne min stil for å overleve i denne bransjen. Du skal gjenkjenne en Reitan på samme måte som en Weidemann, Nerdrum og en Widerberg.

Reitans bilder blir et møte mellom akademikeren Reitan; litteraturviteren og filosofen, og kunstneren Reitan; koloristen, symbolisten og den gåtefulle. Den "reitanske" stilen har blitt en av vår tids mest kritikerroste og ettertraktede. Han har fått innpass i den kresne kunsteliten i New York og er den eneste kunstneren i Norden som har blitt invitert til å trykke bilder i verdens mest kjente litografiverksted; New York Fine Art Printing. Men det var engang en Reitan som satset på en akademisk utdanning med engelsk hovedfag, levde som skitrener i Canada og stod 15 år bak et kateter i Trondheim. Det har vært hardt arbeid og mye slit. Tilslutt vant han "halve kongeriket" og mer til.

- Du må hilse på presten i kjerka, sier Reitan på kav trøndersk.

Presten er trykkeren Dag Dammen. Menigheten inkluderer omtrent alle grafikere i landet, og det bannes garantert i kirken. Vi befinner oss i Grafikksenteret, en gammel kirke fra begynnelsen av 1900-tallet i Gamlebyen i Oslo. Det er 25 år siden Bibelens ord ble lest opp fra prekestolen. Den brukes kun av kunstneren Karl Erik Harr når han kommer hit for å trykke, forteller Reitan. To enorme presser tar opp kirkegulvet. Salmebokskapet er fylt til randen av maling og trykksaker. En enorm smijernslysekrone duver under kirkehvelvingen. Et kors i glassmosaikk lyses opp av solen som skinner inn.

- Jeg trykker alle mine bilder hos Dag, sier Reitan etter at vi har trukket inn i de aller helligste gemakkene, trykker-prestens leilighet.

- Du kan sammenligne trykkfargene i et litografi med akvarellfarger; de må være transparente. Blir de tette, får du en død flate. Jeg er veldig glad i farger og prøver alltid å tyne maks ut av dem, en problematikk som f. eks. Frans Widerberg jobber med. Ved mange fargelag oppnår jeg dybde og maksimal intensitet så fargene gløder og vibrerer. Likevel må det bikke over i kitschy og glorete noen ganger, for å finne rett skarphet. Du kan si jeg har stort sett alle fargene klar på palletten når jeg starter. Rød er favoritten.

Da Reitan gikk i lære hos Nerdrum måtte han legge bort de saftigste fargene.

- Det var greit for en periode, men jeg tok de fort frem igjen da jeg var ferdig med lærertiden. Da jeg stilte ut i Tokyo ønsket de bilder i sort/hvitt. Vi har nok en sterkere tradisjon for farger i vesten

Reitan har tegnet og malt siden han var en neve stor

- Flere i familien er gode til å tegne. Det har nok ligget en kunstnerdrøm i bakhodet fra 12-13 år alderen. Min første store kunstopplevelse hadde jeg da jeg gikk på grunnskole i Agdenes, 10 mil utenfor Trondheim. Dette var landsbyga. Vi så ikke akkurat mye kunst. Riksgalleriet kom på skolebesøk med en utstilling som rommet hele spekteret fra kunsthistorien. Det gikk et lys opp for meg hva kunst kunne være. En ny verden åpnet seg. Jeg gikk hjem og tegnet og eksperimenterte med modernistiske uttrykk.

- Fantes det noe "reitansk" før du startet i lære hos Nerdrum?

- Jeg var faktisk tidlig inne på det jeg holder på med nå. Mest prøvde jeg alle uttrykk; abstrakt til figurativt, med en forkjærlighet for det surrealistiske.

Tross i kunstevnene startet den unge Reitan på universitet og studerte litteratur og filosofi. Midtveis i engelskhovedfag fikk han jobb som skitrener i Canada i to år.

- Jeg helgarderte meg og ville ta en vanlig utdannelse. Canada ble en pause jeg følte jeg måtte ta. Jeg gikk lenge aktivt langrenn og var med i NM og Holmenkollen. Trening har gjort meg sterk, også mentalt. Det er viktig å holde seg i form. Jeg tror ikke jeg hadde klart å jobbe så hardt uten utholdenheten fra idretten.

I 15 år jobbet Reitan som lærer og malte ved siden av. Odd Nerdrum ble hans første læremester. - Nerdrum representerte noe nytt i Norge på den tiden. Den filosofiske vinklingen appellerte til meg. Vi traff hverandre tilfeldig og fikk god kontakt. Han hadde 2-3 assistenter, og i perioden 1982-1987 pendlet jeg mellom lærerjobben og kunsten. Det var en slitsom tid, men hjertet havnet hos kunsten. Min første separatutstilling solgte godt og det ballet på seg. Jeg trappet ned undervisningen og tilslutt var jeg kunster på heltid.

- Var det skummelt?

- Jo, faktisk. Jeg var godt etablert med hus og lån og beveget meg ut på tynn is. Du har ingen garanti som kunstner. De første årene gikk i bølgedaler. En solskinnshistorie er det ikke snakk om. New York New York

Reitan holdt nylig sin femte separatutstilling i New York. I metropolen kom han også gjennom nåløyet til det verdensberømte New York Fine Art Printing. Der benyttes den såkalte Mixed Media metoden, som består av silketrykk, fargepålegg og håndkolorering, en teknikk utviklet av Andy Warhol. Reitan laget to fantastiske bilder og fikk nærmest prompte en 4-års kontrakt med Jain Marunouchi Gallery på Manhattan.

- Det ene bilde ble frontet i Art New i 1999 - verdens største kunstmagasin - New York er en tøff plass å prøve seg, kanskje den vanskeligste, med knallhard konkurranse og virvar. Selger jeg to bilder på en utstilling, er jeg fornøyd. Prisene er høyere enn hjemme. Lykkes du i New York, har det stor betydning for billedmarkedet ditt i resten av verden. Jeg startet så å si i rennesteinen med såkalte rental-galleries. Det var en lang og tøff vei oppover. Men jeg hadde en barndomsdrøm om å gjøre noe der borte. Bestefar bodde like ved oss da jeg var liten. Han dro til USA som 18-åring og jobbet der i 15-16 år, og sendte penger hjem. Det samme gjorde oldefaren min. Jeg har vokst opp med fantastiske historier fra USA og norskamerikanere.

- Hvorfor tror du bildene dine har så global interesse?

- Gjenkjenneligheten i det surrealistiske kanskje? Men også de saftige fargene. Skal jeg nevne en ting til må det være roen og lengselen du finner i landskapene. Man undres over hva som menes.

- Hvordan oppfattes bildene dine i Asia? De har jo ikke samme forkunnskap om dine vestlige kulturelle referanser?

- Publikum reagerer stort sett likt over hele verden, men i Tokyo ble jeg oppfordret til å droppe enkelte motiver som for eksempel sommerfuglkvinnen. Den var et dødsmotiv for mange. Deres kultur og religion forstår heller ikke Madonnafigurene.

Reitan gir kunstnervennen Jens Johannessen æren for sommerfuglformen han hyppig benytter. Jens derimot tipset Reitan om å droppe alle klisjéaktige symboler.

- Sommerfuglen er for meg et tegn på livet. Puppen vet du. Men sommerfuglen er også skjør og står for døden. Hvis jeg snur kvinnefiguren med sommerfuglvinger rundt, er ikke veien lang til en korsfestelsesscene.

- Ønsker du bevisst å skape en sakral stemning?

- Jeg fletter inn religiøse elementer som Madonnaskikkelsen. Men jeg er ingen religiøs maler. Jeg tror mange søker sakrale dimensjoner i dag, og leter etter noe utover det hverdagslige.

- Er du søkende?

- Jeg leter gjennom bildene mine. Tarjei Vesaas ble engang spurt hva han gjorde når han ikke skrev: "Då sit eg mest og berre glor". Jeg har også behov for å kope og bare stirre ut i luften. Det er ikke så sosialt da.

Reitan ler. Noe han ikke gjør så ofte. For det meste er han alvorlig. En alvorlig og jordnær trønder som veier hver setning før de slipper ut, men formidler sine tanker med en lærers pedagogikk og rasjonalitet.

- Det er interessant at mange betydningsfulle norske kunstnere er født og oppvokst i Trønderlag. Håkon Gullvåg, Håkon Bleken, Håvard Vikhagen, Jens Johannessen og Knut Rose. Det er ikke fordi trøndere er så kunstinteressert. Mange trøndere er trege. De snakker ikke så mye, men tenker kanskje heller i bilder?

Det kan virke som om Reitan har et arsenal av symboler å plukke fra. En del av symbolene er hans egne. Boken Tanketekn - tegn & symboler har også vært en kilde. Hans Yin og Yang par har blitt et varemerke.

- Symboler spilte en mye større rolle i eldre tider, men vi har de med i bagasjen vår. For meg er symboler noe folk kan kjenne igjen. Yin og Yang figurene mine er hentet fra illustrasjoner i kunstundervisningen. Hos meg dukket paret opp i 1987 i et bilde om økologi og miljø med mørke og lyse skyer. Jeg trengte flere sort/hvitt effekter rett og slett. Etter hvert brukte jeg den hvite kvinnen og svarte mannen bevisst for å gi en nerve til bildet og skape balanse. I tillegg til å være et formalt og perspektivisk grep, har de også en symbolsk verdi. I østlig filosof er yin og yang smeltet sammen i en kule. Jeg har strukket de ut til to silhuetter som står for en dualisme; det feminine & maskuline, det gode & onde osv. Kunstetablissementet i Norge har rådet meg til å kutte ut figurene. I New York ber de meg droppe navnsignaturen og kun bruke paret.

- Blir du bundet av disse reitanske elementene?

- Nei, tvert imot. Figurene gir meg faktisk en mulighet til å variere. Så lenge jeg alltid har med noe gjenkjennelige, er jeg fri til å eksperimentere. Jeg har nemlig én regel: At ved hver store utstilling skal jeg ha med noe nytt.

Typisk for Reitan, er også et bilde i et bilde. I midten er det ofte klassiske, nerdrumske mennesker. Rundt svever symboler, dyr og frodige kvinner. En gammelmesterlig uttrykk mot et mer modernistisk formspråk.

- Jeg vever flere virkeligheter sammen. Ideen har jeg fra Shakespeares "Hamlet": The play within the play.

- Er du interessert i symbolismen som retning, slik den oppstod på slutten av 1800-tallet?

- Jeg er delvis inspirert av den. Det har vært fy-fy å være symbolist i Norge de siste årene. Tradisjonen har stått sterkere i for eksempel Tyskland. Trolig har jeg hentet mer fra den symbolske litteraturen enn billedkunsten. Jeg finner dessuten mye materiell i drømmer. Fem skritt til jobben. Jeg har alltid vært nøktern i forhold til min egen suksess, men jeg har alltid villet prøve. Hver dag tenker jeg på hvor heldig jeg er. Jeg kan gå 5 skritt til atelieret. Likevel jobber jeg mer nå enn tidligere og har en strukturert dag. Det må man med familie. Dessuten er jeg svært opptatt av kvalitet i håndverket, noe jeg lærte av Nerdrum. Målet er at bildene skal ha en 500 års garanti.

- Er du lykkeligere nå enn i læreryrket?

- Jeg er nok det. Jeg kjeder meg aldri når jeg lager bilder. Det er litt skummelt også. Jeg jobber i tre økter hver dag, men merker sjelden at jeg blir sliten. Det finnes kunstnere som har gått på en smell av slikt, og tatt pauser på 2-3 år. Det fine er at når jeg jobber med et bilde, yngler det ofte nye bilder og ideer. Akkurat den prosessen stopper kanskje opp en dag, avslutter Reitan.