Mossekunst

Forrige

Hund og øl - Hommage til Moss Bryggerier

Elefanten er et sirkusdyr - Hommage til Peterson

Past Noir - Hommage til Moss Glassverk. Steinars stilleben er innrammet av et sort plastdraperi og viser produktene som døde da glassverket måtte stenge dørene.

Uer svømmer mot høyre - Hommage til Noblikk-Sannem

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Gunnar Mjaugedal.

KUNST 3-2012: Hva har en redningsflåte, en isbjørn, en kaningeleform, en kråke, en elefant og to uer-fisk til felles? De er alle en del av kunstneren Steinar Christensens Refsnesfrise på Hotell Refsnes Gods.

Kunstnerisk hommage til Mosse-industrien

- Vi har 20 000 besøkende på hotellet i løpet året, og rundt halvparten ser denne frisen. Det er langt flere enn tallet på de som vanligvis ville sett kunsten til Steinar Christensen, forteller Gunn Salbuvik, hotelldirektøren ved Hotell Refsnes Gods i Moss, som har en 250 år lang tradisjon som lystslott, pensjonat og hotell. Hotellet kan med rette kalle seg et kunsthotell, med sin unike samling samtidskunst av 100 kunstnere representert på vegger og gulv. De 61 rommene er smykket ut av hver sin unike kunstner med kunstnerens navn på døren under mottoet: Hvert rom et galleri. Godset, med egen strand og hage, har stått i sentrum for selskapeligheter siden 1770-årene med sin enestående vinkjeller og sitt utmerkede kjøkken.

- Ja, her er sjekketrikset; vil du bli med og se på kunsten på rommet mitt, ler Gunn, mens vi på vår vei gjennom hotellet passerer malerier av både Victor Sparre, Ulf Nilsen, Nico Widerberg, Liv Heier, og ikke minst; to store Andy Warhol-bilder. I Restaurant Munch henger naturligvis Munch (Den blå kjole, som en gang ble stjålet!), og serviset har fått motiv etter Munchs bilde

Men det er i hotellets festsal i øverste etasje vi skal kikke. Hotellets eier, Widar Salbuvik, så nemlig Steinar Christensens verk Survival Kit i 2004; en 400 kilo tung installasjon der et kinesisk offerbord var blåst opp i størrelse og dreiet i massivt rustfritt stål. Salbuvik mente Steinar var rett mann til å lage en utsmykning i hotellets festsal, og spurte ham i 2007. Han skulle få frie hender, men temaet var en hyllest til Moss' industriforetak (nedlagte og eksisterende) og ti nøye utvalgte hjørnesteinsbedrifter etter en demokratisk utvelgelsesprosess i byen. Aldri i norsk kunsthistorie har en enkelt forretningsmann tatt initiativet til å samle sitt hjemsteds industrihistorie på denne måten og utfordre all utsmykningspraksis ved å la toppmoderne verker pryde et herskapelig festlokale, skriver Arnt Fredheim i sin bok om frisen. Han skriver også om hvordan Refsnesfrisen føyer seg inn i en lang kunsttradisjon i Norge med å kombinere kunstutsmykning med industri som Munchs utsmykning i Freias gamle lokaler.

Lysekroner og en redningsflåte

Da kunstneren Steinar Christensen så det 40 år gamle rommet i gull, hvitt og med lysekroner, sa han: Dette er så kitchy møbler og interiør at jeg ikke engang vil ha det i min egen stue! På ti skrå, kvadratiske felter på 1,6 x 1,6 langs veggene som omringet en slags 1980-tallsversjon av et rokokkointeriør og prismekroner, skulle oppdraget utføres på to år. Han hadde selv spurt seg: Hva tåler egentlig et slikt dekorert lokale, der alt fra pensjonister, frimerkesamlere, forretningsfolk og bryllupsgjester MÅ forholde seg til kunsten? I tillegg skal det tåle historiens strenge dommerpanel og fungere som tidløst! Gunn forteller om responsen i løpet av de to årene som frisen har hengt oppe:

- De fleste sier nok litt forsiktig at dette var rart, det er jo et markant og kontrastfylt stilbrudd mellom kunsten og interiøret, inntil jeg forteller dem historien om bildene, nemlig som en hyllest til de ulike industriene i Moss. Det viser seg at alle har et forhold til disse arbeidsplassene eller produktene. Hvem har ikke en Helly Hansen redningsvest eller et norgesglass i skapet? Og nøkkelkortene med hull, ikke mange vet at de kommer fra Moss!

- Ingen negative reaksjoner?

J- o, det var en brud som spurte pent om vi kunne dekke til bildene. Men igjen, da jeg formidlet historien og sa at gjestene kunne få et lite foredrag før middagen, endret hun innstilling, ler Gunn.

- Hva sier folk til at kunstneren utvikler selve konseptet og ideen og får andre til å produsere og stå for utførelsen, som i denne frisen, fotograf Gunnar Mjaugedal?

- Steinar er veldig klar på dette; han er selv en god fotograf, men mener Gunnar er en av landets beste. Han har stor respekt for faget og håndverket og vil derfor benytte de beste. Og som han sa, hvorfor skulle han bruke uhorvelige summer på å investere i dyrt fotoutstyr og bruke år på å lære seg faget enda bedre. Gjennom mange år som kunstner har han lært seg at han ikke kan bli mester på alle felt. Når verket er skapt som ide, er det skapt, selv om det ikke har fått en fysisk form. Resten er kun produksjon, forklarer Gunn.

I en e-post fra Steinar samme kveld skriver kunstneren at Gunnar må tildeles like mye av æren for frisen. Dessuten svarer han på spørsmålet om dette er hans livsverk:

- Refsnesfrisen er nok ikke et hovedverk, men definitivt det mest interessante jeg har gjort. Ikke minst når det gjelder samarbeidet og dialog med eieren, Widar Salbuvik, kunsthistorikeren Arnt Fredheim og representanter for næringslivet i Moss.