Pushwagner
Pushwagner på Frognersetra
Et intervju med Pushwagner blir sjelden som forventet. Det er bare å legge bort spørsmålene, og glemme alle røde tråder og disposisjoner. Vårt møte med den imponerende og legendariske kunstneren endte på lånte Madshus-ski utenfor Frognersetra foran en vakker solnedgang. Da hadde kunstneren nappet fem reker fra rekesmørbrødet mitt, tegnet skisser på notatblokken min og snakket om alt fra sin far til sine siste arbeider. Sjelden har vi ledd og undret oss mer.
Pushwagner ankommer den lille verandaen i annen etasje på Frognersetra i ført sine typiske solbriller og med en elegant dress som han har arvet etter Axel Jensen, sin kunstneriske kompanjong og forløser på 1960- og 70-tallet. Han viser oss merkelappen på frakken, Bugatti, og ler fornøyd. Han er tross alt kåret til Norges best kledde mann flere ganger. Samarbeidspartneren Stefan Stray kommer sammen med Push. Petter Mejlænder, som har skrevet boka «Pushwagner» som kom ut i fjor, forteller at kunstneren ofte meddeler seg abrupt, støtvis og sirkulært flaksende, og gjerne opptrer forvirrende uhåndgripelig, men er en smart og klarttenkende strateg. Underveis i intervjuet prøver jeg nettopp å nøste hva kunstneren mener mellom sine avbrutte betraktninger. Poengene, kodene, dybden og ønske om å sjokkere til tider går først opp for meg når jeg skriver ut notatene mine.
- Dere gjør meg glad hvis dere spiser litt, jeg tar en Bloody Mary jeg, sier Pushwagner og setter seg og ser utover det han kommenterer at minner om et motiv fra Kåre Tveter. Tåka har enda ikke lettet, og Oslo ligger under der et sted. Vi henter mat, og Pushwagner ber meg ta ut isbitene av drinken. Han lurer til seg en reke fra smørbrødet mitt, ler av stangsellerien i drinken og "stumper" den i askebegeret.
Mange kjenner Pushwagner som en ustyrlig eksentriker og uteligger. Det er ikke mer enn ti år siden den spinkle 68-åringen nærmest lå i rennesteinen, syk og fattig. I dag selges kunsten hans for høye summer, og mediedekningen har vært formidabel. Han jobber stort sett hele natten, og de kunstneriske ideene blomstrer. Man kan virkelig snakke om et enormt comeback, dersom slike ord kan brukes om kunstnere. I Norge, dukker han opp på den ene utstillingen og auksjonen etter den andre. Kuratorer fra Tyskland, England, Frankrike, Sveits, Italia og Portugal oppsøker ham. Ja, selv kunstinstitusjoner fra USA og Australia ringer fordi de vil vise bildene hans. Verden vil åpenbart ha Pushs satiriske blikk, rekker av automatiserte kopimennesker og skremmende fremtidsvisjoner og samtidskommentarer som er like aktuelle i dag som da de fleste av tegningene ble laget for 40 år siden.
- Den som kanskje er mest overrasket er meg selv, tatt inn fra kulden til varmen, sier han, og blir et øyeblikk trist.
Det er mye følelser når man skal intervjue Pushwagner. Og mye distraksjoner og fragmenter. Blikket registrerer omgivelsene konstant og hodet snurrer rundt. Han tar plutselig på ringen min og mumler snill mann, eller forsvinner ut en liten tur, tar fotografen eller meg til side for å hviske noe som ikke bør komme på trykk, eller forsvinner inn i sine egne tanker og minner.
- Min far og jeg var ofte her på Frognersetra, derfor ønsket jeg å møtes her. Når han var for beruset, fikk jeg de som jobbet her til å bestille taxi, så vi kom oss hjem i tide. Jeg lærte tidlig å ta ansvar, åpner Pushwagner intervjuet.
Det var faren som lærte Pushwagner å tegne, eller inspirerte han. Istedenfor å lese på sengekanten, tegnet han biler og fly for sønnene. Han var ingeniør. Det var også Pushwagners morfar, Hermod Petersen, som allerede før 1918 benyttet vakuumrør og høyfrekvensteknikk for sending av billedtelegram, en oppfinnelse han patenterte, men uten at det ble den store suksessen.
- Men uansett har historiene om morfars billedformidlingsprosjekt påvirket meg i stor grad til å føre stafettpinnen videre, hvor min billedverden når ut til et internasjonalt publikum, forteller Pushwagner.
Push knekket koden med å tegne tredimensjonale tegninger lenge før teoribøkene sier at barn skal mestre dette.
- Mens allierte bomber falt tett over nazi-Tyskland, satt jeg som fireåring og tegnet brødrene Wrights dobbeltdekkere. Jeg forsto tidlig dette med perspektiv, noe min far ofte kommenterte. Jeg har et klart minne om disse flytegningene, sier han og bøyer seg over bordet for å tegne en dobbeldekke i notaene mine, der faren er flyveren. Han klusser fort over et hakekors, og hvisker; dere forstår. Deretter tegner han en mann med en lykt hengende fra nesen, og leser rett og slett i notaene mine.
- Her prøv de, sier han og gir meg brillene som ligger i et ray-ban etui i lomma hans. Verden er helt tåkete når jeg tar de på. Pushwagner smiler:
- Der ser du, jeg leste ikke.
- Etymologi, vet du hva det betyr? avbryter han og får brillene tilbake. - Læren om ordenes opprinnelse. Men jeg vil vise dere noe.
Pushwagner tar frem et foto av seg selv med solbriller der motivene som selges i Aktuell Kunst speiles i brilleglasset. Han minner om et lite barn som stolt viser frem en tegning.
- Jeg laget det i natt, kan det brukes som forside på Aktuell Kunst? "Lets catch a ride!". Dere skjønner? De kjører down Key West i en Bugatti. Når jeg blir rik skal jeg kjøpe en Bugatti. Men så hyggelig det er å snakke med dere! Jeg blir helt satt ut av to så vakre damer, dere gjør meg så lattermilde. Nå må jeg ta en tur ut.
Og vips forsvinner intervjuobjektet.
- Push er mer til stede enn de fleste og har en unik visuell hukommelse der han kan gjengi de mest ekstrem detaljer fra ting han har sett, kommenterer Stray mens kunstneren går ut for å ta seg en røyk. Han er nøye med å bruke kunstnernavnet når han omtaler Pushwagner i tredje person, men snakker han direkte til kunstneren, sier han døpenavnet Terje. Det er et skille mellom kunstner-Push og private Terje.
Stray møtte Pushwagner første gang tilfeldig på hans bryllupsutstilling i 1984, der han kjøpte en collage Pushwagner hadde laget i London tidlig på 1970-tallet. På slutten av 1990-tallet møttes de igjen.
- Da var Pushwagner utslitt, forhutlet og rett og slett avhengig av at noen intervenerte. Jeg kunne ikke skjønne hvordan en så stor kunstner kunne gå til grunne rett foran øynene på oss. Jeg skaffet ham et atelier og han stablet seg etter hvert på bena. Han har utført mer enn 100.000 tegninger, trykk og malerier i sitt liv, og har kanskje et av de mest særegne utrykkene i verdens kunsthistorie. Han analyserer samfunnet konsist, og er stadig produktiv med nye billedprosjekter.
Den utrolige historien
Pushwagner, eller Terje Brofos som det står i passet, ble født under det siste allierte flyangrepet mot tyske forlegninger i Oslo, 1940. Han tok navnet Hariton Pushwagner i hippietiden: Hari står for Hare Krishna, ton gir navnet tyngde. Pushwagner refererer til supermarkedenes trillevogner; et spark til konsumsamfunnet. Fire år gammel ble han påkjørt og nesten drept av en vedfyrt buss. Selv har han spekulert på om det var en kreativ kobling som smalt på plass i hjernen hans da bussen traff ham. I hvert fall fikk han god tid til å tegne det året rekonvalesensen varte, og han fikk nok av tid til å oppleve angsten over å være til i en voksenstyrt verden.
Pushwagner er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, fra 1958 til 1961 og avsluttet et treårig studie ved Statens kunstakademi i 1966. Etter flere år med studiereiser i Europa, Asia, Afrika. Mexico og Amerika var han til slutt tilbake i Oslo og befant seg på Kunstnernes Hus hvor han traff forfatteren Axel Jensen like før julen 1968.
- Kall ham gjerne min åndelige gudfar, sier Push, og tar en slurk av drinken sin.
Forfatteren ble Pushwagners kunstneriske forløser. Jensen var på den tiden berømt og myteomspunnet, og på jakt etter en tegner. Han ville nå et større publikum og ønsket å eksperimentere med tegneseriegenren. Axel og Pushwagner begynte sitt kunstneriske samarbeid i januar 1969. Pushwagner tegnet, og Axel skrev. De inspirerte hverandre. I fire intense måneder utviklet de flere tegneseriemanus som Sangor, Hordo, Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk. Det første billedmanuset het Flukten fra Vurnak. Pushwagner tegnet et idyllisk landskap der solen kastet glans over to lykkelige mennesker i lendeklede. Det var tørke i landet deres, og de ba til høyere makter om regn. Da himmelen mørknet, var det ikke fordi regnskyllet endelig kom, det var en sverm fiendtlige romskip som angrep planeten. Invasjonen drev dem inn i det ukjente, inn i en annen verden hvor fantasien fikk fritt spillerom.
Jazzmusikere og andre som stakk innom, skrøt hemningsløst av Pushwagners strek. De hadde aldri sett maken. Det var skjellsettende. I 1969/70 flyttet duoen til Fredrikstad der Soft City ble unnfanget. Med noen raske tusjriss tegnet Pushwagner en bil som kom ut av en tunnel. Sjåføren stirret mot dem med et tomt og angstpreget akvarieblikk. Soft var et moteord reklameguruer klistret på alle slags forbruksvarer for å gi selv det mest meningsløse et illusorisk preg av lykke. For Axel og Pushwagner var soft selve innbegrepet på det fremmedgjørende samfunnet.
Høsten 1970 drev en indre uro Pushwagner fra Fredrikstad til London.
- Jeg sov på kirkegårder, i kondemnerte hus, under et biljardbord på sykehuset i Soho, hvor som helst jeg kunne finne ly for natten. Jeg solgte tegninger i kinokøer og drev inn i en dyp og passiviserende depresjon. Det var en tid i ensomhet. Men jeg kom meg ut av depresjonen ved å tegne, har Push tidligere fortalt i intervjuer.
Etter et års tid var han på selvmordets rand. Han var ensom, pengelens og absolutt motløs. Kjærligheten reddet han: Det hele endte med at han traff Sally, som ett år senere ble hans kone, og mor til hans første barn. Pushwagner var inne igjen, i et progressivt hippiepreget musikkmiljø, og på fornavn med de store stjernene i musikkbransjen.
I London, midt på 1970-tallet, laget også Pushwagner tegningene som danner grunnlaget for malerifrisen Apokalypse, som først nylig ble stilt ut i Berlin og senere på Stenersenmuseet i anledningen jubileumsutstillingen 40/40 senhøstes 2008. I en av disse tegningene ser man inn i en hodeskalle, og opp på en hvelving. Gallerier, tett befolket med kvinner, brer seg etasjevis nedover. I dypet ser man en spiral av menn reise seg og strekke seg oppover mot hvelvingen. I det enorme bildet Selvportrett, som er maleriets tittel, anslår Pushwagner å ha tegnet 23.000 figurer. Dette arbeidet utførte han i løpet av ett år.
- Disse London-årene var de mest produktive i mitt kunstnerliv, forteller Pushwagner.
DADADATA: En dag i familien Manns liv, er et annet av Pushwagners hovedverk fra 1970-årene. Dette verket er en tegneserielignende fremstilling uten snakkebobler, som handler om en alminnelig hverdag i et gjennomsnittsmenneskes liv. Om det er paradis eller undergangen vi betrakter er opp til oss selv. Bildene ble først laget i 1970-årene, og ble første gang vist på Henie Onstad Kunstsenter i 1980, men er gjennom mange år videreutviklet og komplettert med nye motiver og nye versjoner. En versjon ble også stilt ut på Oslo Kunstforening i 2008.
Vi ser skyskraperne med endeløse rekker av vinduer. Vi ser monotone rekker av biler og mennesker som sitter i kø, skulder ved skulder, uten å ofre et blikk på sidemannen. Kvinner som taktfast marsjerer med sine barn som nærmest hunder i bånd. Og vi ser individet forvandles til identiske dresser i store upersonlige kontorlandskaper. Gjennom hele serien finner vi klare referanser til forbruks- og underholdningskulturen: Handlevogner, bugnende butikkhyller og tilbakelente skikkelser i sine lenestoler som betrakter krigsreportasjer som lørdagsunderholdning. Da En dag i familien Manns liv ble stilt ut i Sverige i 1982 ble bildene misforstått. Folk trodde han gjorde narr av arbeiderne, når det han ville var å vise at vi alle er gisler. I dag er misforståelsen vanskelig å forestille seg. Samfunnskritikken virker åpenbar og skremmende aktuell.
Soft City forsvunnet i over 20 år
I 1976 var Pushwagner endelig i mål med Soft City med sine 269 tegninger. Detaljrikdommen er helt utrolig. Datteren Bonnie hadde sittet på fanget mens han tegnet, og var også modell for det lille barnet som observerer Soft City-verdenen. Vel i mål limte Pushwagner arkene rygg mot rygg og bandt hele billedromanen inn som bok i A3-format. Som omslagstegning valgte han barnet Bingo, som smiler og strekker armene mot oss fra farens dataskjerm. Kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Alle de møysommelig sammenlimte sidene ble skåret fra hverandre av en konservator for papirkunst ved Nasjonalmuseet i Oslo. Hvordan forsvant tegningene? Hvem oppbevarte dem i mellomtida? Hadde Pushwagner selv forlagt dem, og kom endelig på hvor de befant seg, eller ventet noen andre på et bedre marked for å selge dem? Originaltegninger ble stilt ut for første gang på den femte biennalen for contemporary art i Berlin i 2008, på den 16. biennalen i Sydney 2008 og i juni samme år kom tegneserieromanen Soft City ut i bokform på forlaget No Comprendo Press.
- Vi vet ikke hvor den hadde vært i alle disse årene, forteller Stray, mens Push nikker.
- Uansett lå den oppbevart i et uthus på Nesodden i flere-og-tjue år før Pushwagner ved en tilfeldighet ble kontaktet i 2002.
Mer kan de ikke si, men tar frem to bøker med Soft City som Pushwagner signerer med I really love you til meg og Ord duger ikke, bare bilder til fotografen.
I billedromanen skildrer Push det siviliserte borgerlige livet der alle dager og alle mennesker er like i herr og fru Softs virkelighet, og hver dag sluker de lydig sine piller merket Life. Barna ser forundret på med store øyne som de eneste korrektivene i serien, mens maskinene erobrer menneskene. Det er diktatoren som spiller nøkkelrollen i dystopien Soft City. Han sitter ved spakene i det automatiserte fabrikksamfunnet, mens alle herr og fru Soft lydig produserer flere og mer effektive våpen. Når alle våpnene skal slippes ut på krigsmarkedet, blir planeten ubeboelig. Det sentrale spørsmålet billedromanen stiller i en av rutene er: Who controls the controller? Man kan lure på om noen av disse menneskene lykkelige?
- De er i alle fall uvitende ulykkelige, svarer Pushwagner.
- Man må handle ut fra indre liv fremfor det automatiske. Å drepe minner oss på at vi ikke er det missing link, sier han litt mer kryptisk, og forsvinner ut for å ta en røyk.
Stray ytrer også ønske om en røyk. Fotografen Anne blir også med ut, og Pushwagner deklamerer til henne utenfor Frognersetras dragearkitektur:
- Du er Master of Visual art, jeg stoler på deg at det blir bra. Det er bildet som regjerer, som teller. Ord jaja En mann i anorakk setter fra seg skiene og roper:
- Hei Terje, kjenner du meg igjen? Vi gikk sammen på Kunst- og Håndverkskolen!
Pushwagner går hjertelig bort.
- Slik skjer hele tiden, sier Stray. - Daglig møter vi på mennesker Push har truffet tidligere i livet. Forrige uke passerte vi en mann som hadde hjulpet Push med husly og litt penger da han var langt nede. Siden den gangen hadde han oppbevart en tegning av Push i en bankboks, men den var ikke signert. Endelig fikk han en signatur.
Pushwagner har fått blod på tann, og låner sin gamle studiekamerat Aksel sine Madshus-ski og poserer i dress og pensko på skiene for fotografen.
- Har du smurt med klister spør han sin gamle venn, og støtter seg på stavene.
- Du gir meg neglesprett, du får meg til å svette, ler han til fotografen og gjør sin etter hvert berømte hilsen med to fingre over pannen.
Etter et kaldt fotoshoot går de inn igjen, og Push ber fotografen varme hendene sine.
- Det er jo du som er varm og jeg som er kald, sier hun spontant.
- Hehe, riktig, sier Push, og peker på henne med et lurt smil.
Det begynner å nærme seg sen kveld, og Pushwagner skal hjem og jobbe. Han minnes sin siste TV-opptreden i Store Studio med Anne Lindmo som hadde sitt fulle strev med å holde på oppmerksomheten til en aktiv Pushwagner.
- Haha, jeg trodde hun la ann på meg. Jeg spurte om en date også, og hun lovet meg en. Men dere får jeg aldri. Det morsomste var at hun sa jeg hadde hatt et internasjonalt sammenbrudd. De klippet de bort dessverre, men den var jævlig god.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas