Jubilanten Pushwagner

Forrige

Neste

 

Av Jan Verner-Carlsson.

En 75 år lang vandring og et mangefasettert selvportrett.

KUNST 4-2015: - Jeg hadde nettopp flyttet inn sammen med min kjæreste, Sally Robins, i en elegant leilighet i Chelsea, London. Året var 1971. Det første jeg gjorde, var å snekre meg et skikkelig skafott av et tegnebrett, før jeg gikk ned på King's Road, for jeg hadde masse penger på meg, og kjøpte den dyreste papp-platen, en tykk papp-plate som jeg fikk tilskåret på ytterkantene så jeg kunne få på bladgull. Alt det der er på originalen, men det ligger under malingen. Jeg holdt på med det i mange år.

Vi er tilbake på benken på motsatt side av studioet i Oslo. Vi har kommet hit jevnlig de siste fem årene, tar en sigarett og noen ganger snakker vi om livet som er, og fremfor alt, om livet som allerede har vært. Eller sitter bare ned, helt stille innimellom, og henter krefter fra den kontinuerlig skapende tsunami som preger hans prosjekt: Utstillinger, nye trykk, intervjuer, inn- og utenlandsreiser, folk som ønsker å si hei og rose ham ... eller bare slå av en prat med en mann som sitter på en benk og henter styrke i solen.

Snart skal det dukke opp et norsk par som har flyttet til Wien. Men før de kommer og forteller at de pleier å kjøpe Pushwagner-bilder til sine sønner, har jeg plukket opp kameraet og nesten limt objektivet i ansiktet hans, det er også en seremoni i løpet av de siste fem årene: samme ansikt, på nært hold, igjen og igjen: noen ganger leken, poserende, noen ganger sliten, uinteressert, andre ganger tilbakeblikkende.

Ansiktet hans fascinerer. Han har blitt et norsk ikon, kanskje den mest fotograferte kunstneren i vår tid. Noen ganger tenker jeg at han er norgeshistoriens største kunstprosjekt. Nesten alltid i svart dress, hvit skjorte, slips, og hatt ... Munch ville sikkert ha sagt at Pushwagner er krystallisert til sitt eget selvbilde. For Pushwagner har blitt en merkevare, og det å være et varemerke i 2015 vil i seg selv kunne bli sett på som en kunstnerisk installasjon. Livet er en installasjon, kunstnerens liv er like mye et bilde som de bildene som kommer fra hans penn eller pensel.

Første gang jeg så ham, var i Stockholm på slutten av 1970-tallet. Pushwagner hadde forlatt London og kjæresten sin, og tatt tilflukt i forfatteren Axel Jensens gamle skonnert Zeus (senere Shanti Devi), hvor de gjenopptok et samarbeid de hadde begynt ti år tidligere i Oslo. Jensen brukte smilende og spøkefullt å fortelle at den første gangen de møttes, var på herretoalettet på Kunstnernes Hus.

Men det var på Jensens båt at Pushwagner, på samme måte som han nå på denne benken utenfor studioet i Oslo, mellom arbeidsøktene kunne sitte og snakke om sitt liv. På samme måte nå: bilturer til kontinentet - Paris. Madrid. Barcelona. Mallorca. Tanger; Midtøsten - Tyrkia, Syria, Libanon; USA - New York, San Francisco. Tømmerhugger. Norge - Oslo, Kunstnernes Hus, Jensen, Fredrikstad; London - omstreifende liv, selge kunst på gata, Londons undergrunn, ny kjæreste, flytter inn i ny leilighet i Chelsea, blir far, arbeider intenst med bildene sine, inkludert Selvportrett. Så Sverige, og tilbake til Jensen.

Men vinteren 1978 var Jensen på reise i India for å skrive ferdig boken Senior. Pushwagner passet på den 26 meter lange skonnerten, og jobbet vekselvis med en laser-konsentrasjon på to forskjellige prosjekter: om dagen med det som senere skulle bli En dag i Herr Manns liv, om kveldene og nettene med et stort veggmaleri på en pizzeria hundre meter fra båten. Et par år etter skulle også Selvportrett bli vist frem på en nå historisk utstilling på Høvikodden. Da hadde den opprinnelige versjonen av bildet blitt revidert - alt som fantes utenfor skallen var blitt gjort himmelblått. Den opprinnelige versjonen av Selvportrett ligger i dag skjult under flere lag akrylmaling.

Det er 2015 nå. Det er sommer. Og alle de vakre rynkene i ansiktet hans forteller at han har gjort en lang, begivenhetsrik reise. Ut i verden, inn i seg selv. Det er som om alle disse menneskene han kom i kontakt med i løpet av reisen var delmål i en mye større plan, kunstnerskapet Pushwagner.

Det sluttet som det begynte, sier han lakonisk.

Han snakker ikke om livet sitt. Heller ikke om det 16 år lange artbusiness-prosjektet han har bygget opp sammen med den nåværende kompanjongen, Stefan Stray, og mange av de andre partnerne som har kommet og gått gjennom årene. Han snakker om Selvportrett.

Så tok jeg en penn, en 0,35 Rapidograph som det het den gangen, så tegnet jeg konturen med ørene helt rundt, så tenkte jeg ned og begynte med alger, så andre sånne som svaier på bunnen av Stillehavet, og det som kom ut der, var som sommerfugler, så fuglene ble til orangutanger, så begynte det en spiral, så kommer menneskene opp, så var det universet bak med planeter med folk på ... til slutt satte jeg sammen kopier av det her ... For første gang fullførte jeg av egen kraft et arbeid med et framtidig potensial, både når det gjelder innhold og den formelle produksjonen av tegningen ... det tok meg ni måneder.

Nå kommer det norske ekteparet som flyttet til Wien og pleier å kjøpe Pushwagners bilder til sine barn. Mens Pushwagner snakker med dem og uttrykker sin takknemlighet for at de setter pris på hans bilder, slår jeg av opptaksfunksjonen på telefonen og kikker litt på notatene jeg vanligvis pleier å skrive inn på telefonen:

«I vår tid handler det kanskje ikke så mye om å tolke et bilde i forhold til en teori, eller å lage en psykologisk utskeielse av det kunstneren har ment eller ikke ment. Informasjonssamfunnets til tider tanke-anarki og fiksering på det overflatiske gjør at alle tolkninger er foreldet og historie i samme sekund de møter vår tids likes og ikke-likes. Til slutt dreier det seg kanskje bare om denne indre følelsen og i hvilken grad bildet taler til betrakteren, hvilke følelser, reaksjoner og motforestillinger det fremkaller i betrakteren.

Det er i denne sammenhengen Pushwagners bilder taler til betrakteren. Og de gjør det over generasjons-, kulturelle og nasjonale grenser. I Pushwagners bilder er så å si jeg-ets kultur utryddet. Det er kunstneren som er linsen som ser verden. Narsissismen, den ofte så kjedelige betrakteren, som stort sett svømmer rundt på overflaten av sin egen bevissthet, redd for å eksponere det mest private, er i stor grad fraværende - vi ser bare motiver, motiver, motiver ... det mest private er paradoksalt nok trolig det mest universelle.»