Mannen og streken

Av Mette Dybwad Tortsensen.

KUNST 6-2012: På en sort vegg henger syv bilder som beskriver vår sivilisasjons dommedag. Dantes inferno og Jan van Eycks altertavle i Gent fra 1432 blir paradiser i forhold. Men det tyngste å svelge er at denne dommedagen er vårt eget verk og et resultat av vår likegyldighet og passivitet. Pushwagners Apokalypse slår deg rett i magen med en tegnet strek og detaljrikdom du ikke ville tro var mulig. Galskap eller visjonær genialitet?

TØNSBERG; HAUGAR (KUNST): - Vi ønsket å presentere en retrospektiv mønstring med Pushwagner på Haugar. I London ble denne utstillingen anbefalt som ukens utvalgte av avisen The Guardian fremfor hundrevis av kunstutstillinger under OL. BBC sendte en reporter dit. Her hjemme har dessverre kunsten til Pushwagner druknet i støyen fra reportasjer om junkienarren Pushwagner, spillmakeren, og det kommersielle sirkuset rundt ham. For som Petter Mejlænder skrev i Aftenposten i september, er det ingen norsk avis som har anmeldt Pushwagners kunst. Nå kan man for første gang studere hans mesterverk Apokalypse, som vanligvis er spredt hos fem eiere, og hans usedvanlige tegnetalent og kunstneriske ferdigheter, forteller Tone Lyngstad Nyaas, kurator ved Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

KUNST har parkert bilen på historisk grunn fra vikingtiden og fått en privat omvisning i annen etasje i den gamle Sjøskolen. I første etasje er konseptkunstneren Bente Stokke i full sving med å feste aske på glassplater fra forbrenningsanlegg og fiksere dem med Elnett hårspray; dette også en krass kritikk av vårt samfunn i tråd med Pushwagners kunst i etasjen over. Rundt 20 barn kommer oppspilte ut fra barneverkstedene i underetasjen på museet. Vi kikker raskt gjennom Haugars nye fløy med den faste samlingen fra Sparebankstiftelsen med blant annet Andy Warhol og Bjarne Melgaard før vi stopper foran en enkelt tekst på veggen: PUSHWAGNER. Mannen og ikonet trenger ingen prangende overskrift. Det som skal møtes oss her inne, tre gigantverk i norsk kunsthistorie, treffer oss uansett rett i magen. Det er noe intimt ved å se originalene fremfor digitaltrykkene og gjengivelser i bøker. Det er her nerven til Pushwagner befinner seg. Den skjelvende streken hans på 1970, -80 og -90-tallet. Da han tegnet visjonen om en verden i oppløsning, som kanskje har mer appell og sannhet i seg i dag enn den gang. Men la oss bli med kuratoren rundt og oppdage kunstneren Push.

Pop artens far i Norge

- Pushwagners popularitet kan nok forklares med at hans temaer griper inn i vår sivilisasjon i dag med våpenindustri, miljøødeleggelse og klimaendringer. Han speiler vårt samfunn. Og jeg tror folk kjenner kunsten hans rett i magen. Hans kunst er uten sidestykke i samtidskunsten / eller i kunsthistorien, forteller Tone.

Men hva med hans posisjon i kunsten på 1960-tallet? Han var den første norske kunstneren som ble inspirert av pop art og reiste over til New York allerede i 1962. Der så han kunsten som var i emne fra kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein.

Men innholdsmessig var han ikke alene med sitt samfunnsopprør? Nei, dette var jo 1960-tallet med et generelt studentopprør, beat-generasjonen, med utbredt samfunnskritikk, opprør mot Vietnam-krigen og en science fiction-tendens blant forfattere og kunstnere. Pushwagners kunst uttrykker også sin samtid, denne motstanden i kulturen. Men Puwagners budskap er så tydelig og poengtert. Han sier han setter opp et tivolispeil. Vi er alle en del av forbrukskulturen og denne instrumentaliseringen av livene våre.

Men hvorfor tok det da 40 år før hans kunst slo igjennom? Mye skyldes at Soft City, som var ett av hans hovedverk, først dukket opp i 2008. En dag i familien Manns liv ble ferdigstilt på slutten av 1980-tallet, mens Apokalypse jobbet han på fra 1972 frem til 1990-tallet. Det var jo også flere år han ikke produserte noe. Men med Dreyer-saken eksploderte det i media. Man må heller ikke glemme at han før dette stilte ut på Høstutstillingen 12 ganger, og at han lenge før medie-stormen var en aktet og sentral billedkunstner. Heldigvis var Sune Nordgren fremsynt og sikret seg Jobkill i Apokalypse-frisen til Nasjonalgalleriet. For oss er det viktig å sette verkene i fokus. De har en enormt høy kunstnerisk kvalitet.

Så du kan si at han lykkes i to ting: å være en pioner som pop art-kunstner i Norge og å integrere innhold og budskap i sitt særegne uttrykk? Ja, han lager en syntese av det innovativt formale og det tematiske.

Men klarer folk å ta inn over seg hans dystre budskap, eller blir han gjenstand for en motebølge med kule farger og fin strek? Pushwagner bruker satire og galgenhumor. Jeg tror folk også blir betatt av hans fine skravering, detaljrikdom og farger og form, det suggererende perspektivet og repetisjonen som han hele tiden bruker som en slags effekt. Men ved hjelp av ironien tror jeg folk treffes av budskapet.

På vei mot katastrofen

Vi stopper foran animasjonsfilmen fra Soft City, et samarbeid mellom kunstneren og Arik Surabian fra 2008. Slik får de yngre besøkende på Haugar en intro til Pushwagners kunstnerskap i et medium de er vant til. Vi ser hvordan de to hovedpersonene i Soft City tar pillen sin, merket Life, når de våkner.

- Pushwagner ser på farmasøytindustrien som noe som har hemmet livsangsten. Tenk deg lykkepillene, pulveret og pillene mange spiser fremfor annet påfyll. Pillen Life blir en erstatning for livet selv, kommenterer kuratoren.

Teksten THEY ARE READY kommer på skjermen. Tone forteller om den avindividualiserte verden og robotiseringen.

- Der ser du hvordan Pushwagner foregriper skype og plasmaskjermer, smiler hun og peker.

En ny tekst kommer opp: WHAT A FUNNY FRIDAY. Jeg må smile, og Tone sier:

- Ironien er dypt forankret. Pushwagner har også nevnt Aldous Huxley (1894–1963) med Vidunderlige nye verden fra 1932 og George Orwell (1903–1950) som inspirasjonskilder.

Katastrofen er et faktum

I neste rom henger Apokalypse med sine syv bilder samlet for første gang. I London var de montert i en treramme som bandt dem sammen. Det torde man ikke av sikkerhetsmessige årsaker på Haugar, forteller Tone. Vi er fortsatt i den samme verdenen som i Soft City. Nå ødelegges den. Innenifra. Men mange har ennå ikke forstått omfanget av katastrofen.

- Pushwagner viser oss destruksjonen, det negative ved moderniteten. Kvalmen i systemet. Og han treffer samfunnet og enkeltindividets berøringsangst relatert til de store spørsmålene. Avmakten er fremtredende i dagens samfunn, ikke minst overfor klimaendringene, fattigdomsproblematikken eller den økende økonomiske krisen i Europa. Det er få som griper fatt i de store perspektivene og de eksistensialistiske spørsmålene slik han gjør i samtidskunsten / eller politikken. Hva slags verden er det vi lever i?

Tone stopper foran Jobkill og nevner Goyas krigsscener, Dinos og Jake Chapman og Guernica til Picasso. I midten av bildet kommer et skip med dansende, uberørte par på dekk, lik et Titanic. Rundt dem er et inferno av tilintetgjørelse. Ofrene er hundrevis av barn og kvinner, og Tone minner meg på aktualiteten her; Syria for to dager siden. Skjelettene dekker elven. I baugen på båten åpner en hjerne seg, hvor alt dette flyter ut fra. Fra menneskets ondskap? Hjernen bak dommedagen? En figur på vannski stormer fremover med påskriften VICTORY. Motstanderen er kneblet. Et lite SOS fra en kvinne hjelper lite. En mann legger penger på parkeringsautomatene for bilen sin, helt uberørt av dommedagen. Tre er korsfestet midt i krigsscenen. Grisehoder på båten gir assosiasjoner til grisefester. En skilpadde prøver å slippe unna, i sitt eget tempo. En liten øy rommer noen figurer som flykter fra sivilisasjonen. Så gisper du. For myser du helt inn på bildet, ser du plutselig skraveringen. Med den tynneste strek er alle figurene på 1 til 2 centimeter skravert. Det er miniatyrkunst på sitt ypperste, i storformat.

- Pushwagner sier ikke noe om religion, men om det ondes problem, sier Tone, og peker på naboverket med soldater som minner om nazistenes uniformer og fangeleirer. Øynene stirrer tomt fremfor seg. Det er ingen individer. Alle er en form. Hvorfor gjør de ikke opprør, som er så mange? Og igjen denne utsøkte tegningen. Hver millimeter har en strek.

- Vi står overfor så store utfordringer i dag at vi blir nærmest handlingslammet. Derfor treffer bildene oss rett i mellomgulvet. De berører og er ikke pyntet på! Pushwagner snakker om å vekke det sovende subjektet og å se isolasjonen og likegyldigheten i et undertrykkende samfunn.

Vi beveger oss bort til kunsthistoriens kanskje mest særegne selvportrett. I ett år, i en psykose, nærmest som i en autistisk transe, tegnet Pushwagner inn 23 000 menneskefigurer i den meterhøye hodeformen i 1972.

- Det er det schizofrene selvet, det oppløste selvet. Hvor er samfunnet på vei? Evolusjonens spiral, forklarer Tone, og peker på spiralen av menn i aksen til hodet. Rundt står nakne kvinner. I kassene, lik Pantheons tak i Roma, kikker ansikter på oss. Barna?

- Men vi kan vel også lese det som at hvert menneske også rommer den kollektive historien til menneskeheten?

- Vi er alle en del av den og den er en del av oss. Øverst er det solens øye som kikker ned på oss, det metafysiske. Er det dit vi er på vei? Det er et mediterende bilde, nikker Tone, og avslutter med å peke på slipset:

- Og her ser du igjen ironien til Pushwagner. Slipset er formet som et konkretistisk maleri. Det forankrer denne personen i sin egen tid; nemlig moderniteten.

På vei mot de to andre hovedverkene passerer vi Pushwagners skisseblokker fra utallige reiser. Mens jeg venter på lift til Nimes, står det på en tegning.

- Hans liv har vært preget av oppbrudd eller flukt, ettersom hvem som ser, smiler Tone, og legger til:

- Pushwagner gir Axel Jensen all ære for at han skjønte meningen med livet og kunsten. De utforsket sammen et crossoveruttrykk, som så mange kunstnere jobber innen i dag. Axel ville ha ut sitt budskap gjennom tegneserier. Han diktet og Pushwagner tegnet, og slik skapte de dystopien.

Tone går bort til montrene, der man for første gang kan se den originale Soft City i sin helhet. Korrekturlakken står hvit mot de etter hvert gulnede sidene som nylig har vært en runde hos konservatorene ved Nasjonalgalleriet. Vi begynner på side en: Solen står opp lik et øye. Teksten THE BABY IS AWAKE er tvetydig, og tegningen viser barnet Bingo som våkner og går rundt i en tom leilighet. I MUST LOOK FOR THE BABY, sier kvinnen. I MUST SHAVE, sier mannen idet de står opp etter å ha tatt pillen Life. Den hurtige, impulsive streken er en annen enn i de nitide bildene i Apokalypse.

- Pushwagner viser også til kvinne- og mannskampen. Alt var soft, soft, soft på den tiden, særlig innen reklamen. Bingo er det eneste subjektet i denne verdenen. Det menneskelige, det uskyldige, en spire av håp som ennå ikke er formet.

Vi leser videre på de 269 tegningene i A3-format laget mellom 1969 og 1975: Barnet blir plassert i lekegrinden, lik et fengsel. Moren teller fra en til ni mens hun kysser mannen av gårde. I Bingos øyne bak stengslene i lekegrinden er pupillene formet som jordkloden. Far drar på jobb for å lage våpen som han ikke vet at skal brukes til å utrydde hans egen, og familiens, eksistens. Et bilde av far og sønn med teksten FATHER & SON kan leses på mange nivåer når man tar Pushwagners biografi i betraktning, men også som foreldre-barn-relasjonen i denne kalde verdenen.

- Levde Pushwagner i sannheten selv, altså i opposisjon til det han kritiserte?

- Han har alltid villet motstå uniformeringen og bryter normalitetsbegrepet på en tydelig måte i sin livsførsel. Han innfrir håp gjennom det livet han har levd, ved alltid å ha reist seg igjen. Kanskje livet han levde langt nede blant de mest marginaliserte i samfunnet også var et uttrykk for en indre motstand, et opprør som fikk et selvdestruktivt utslag, men som han atter en gang mestret konstruktivt og nådeløst å kanalisere ut i bilder.

HOVEDVERK I

En dag i familien Manns liv skapte Pushwagner på 1980-tallet da han trodde Soft City-tegningene var borte. Serien er en fortsettelse av historien og verdenen vi kjenner fra Soft City og består av 33 bilder der vi følger, ja, en dag i familien Manns liv. På Haugar vises silketrykkene som ble trykket av Gunnar Fredriksen i 1979, og som blant annet ble stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus. Gjennom silketrykkprosessen tok Pushwagner steget inn i en mekanisk reproduksjonsform som minner om Andy Warhols fabrikkerte malerier.

HOVEDVERK II

Apokalypse består av syv svære verker som Pushwagner påbegynte på 1970-tallet da han bodde i London. Med nitide detaljer tegnet med en 0,13 mm tykk penn fikk han frem det han mente var vår tids verdensbilde, en dystopisk verden. De fleste verkene ble vist på Høstutstillingene fra 1989 til 1995.

JOBKILL er frisens hovedverk og innkjøpt av Nasjonalmuseet. Her ser vi en mengde fly, raketter og fallskjermhoppere over en by i flammer. Det er våpnene som de bedøvede menneskene i Soft City produserte som nå endelig er tatt i bruk. Skraveringen er uten sidestykke i norsk tegnekunst.

SELVPORTRETTET var starten på frisen, der Pushwagner i et helt år tegnet inn 23 000 figurer i en hodeform; kvinnekropper på sidene, ansikter i kassene og en mannlig skikkelse i spiralen. Dette er trolig kunsthistoriens mest særegne selvportrett, der et pastost malt slips og overkropp står i sterk kontrast til detaljrikdommen inne i hodet. Individet og massene. Menneskets historie som vi alle bærer med og i oss. Men hvor går vi? Hvor er vår sivilisasjon på vei? Mot Pantheons sirkel på toppen, mot det åndelige? Verket er i privat eie.

DADADATA har to perspektiver som suger deg innover, der menneskene lager våpen som skal utslette dem. Tydeligere kan ikke Pushwagners budskap bli. Verket er i privat eie.

GIGATON viser veien mot ødeleggelsen, apokalypsen, og eies av Galleri K.

OBLIDOR gir assosiasjoner til annen verdenskrigs fangeleirer. Hvorfor gjør ikke de tusenvis av menneskene opprør mot de få, sløve fangevokterne? Pushwagner kritiserer vår pasifisering. Himmelen formes av forurensingen fra fabrikkene og danner et intrikat mønster av røyk og egg, lik en Matrix-klekkeanstalt. Verket er i privat eie.

HEPTASHINOK viser igjen massene på en meningsløs og kritikkløs vandring. Verket er i privat eie.

KLAXTON gir en klaustrofobisk følelse, tegnet som om man ser verden i en rus, i et uendelig perspektiv, og som en kritikk mot modernitetens forsteder, drabantbyer og avindividualiseringen. Verket er i privat eie.

HOVEDVERK III

Soft City var forsvunnet i over 20 år og ble så funnet i en koffert på et loft på Nesodden, og senere i Axel Jensens gamle båt i 2008. På Haugar stilles originaltegningene ut for første gang i Norge som en sammenhengende fortelling i montere. Sidene i boken er nylig restaurert. Korrekturlakken står så tydelig frem på de gulnede sidene. Soft City ble skapt i Oslo og London mellom 1969 og 1975. Tegneserien forteller historien om et mekanisk hverdagsliv i en avhumanisert og dystopisk moderne by. Her går menneskene omkring som roboter. De blir observert gjennom barnet Bingos undrende øyne. Foreldrene begynner dagen med å svelge noen piller og går inn i en bedøvet tilstand som driver dem gjennom dagens automatiserte gjøremål. Far drar på jobben som produserer masseødeleggelsesvåpen, mens mor drar på supermarkedet og konsumerer. Serien ble fremhevet på biennalene i Berlin og Sydney i 2008.