Ubehagets historie

Forrige

Neste

Av Lillian Reif.

For førti år siden tegnet Pushwagner det moderne informasjonssamfunnet vi lever i i dag. Men ordet visjonær vil han ikke godta. KUNST har møtt ham på fremtidsbyen Tjuvholmen.

Ubehagets historie

KUNST (OSLO): Å skulle intervjue billedkunstner Hariton Pushwagner krever at man som journalist er villig til å gi fra seg kontrollen en stund, ta et skritt til siden og la det uventede få like stor plass som det ventede. La tanker og resonnementer få rikosjettere fritt mellom veggene på Bølgen og Moi, la seg overraske og fascinere.

Pushwagner har akkurat fylt 74 år, noen dager før vårt møte. Han virker yngre der han sitter ulastelig antrukket i sort dress, sorte solbriller. Og ikke så lite sjarmerende. Han lener seg over bordet og hvisker: Du kan bestille hva du vil på min regning.

Push, som han vil bli kalt, finner frem en tusj og begynner å tegne på papirduken på bordet. Da han er ferdig, viser det seg å være et portrett av KUNSTs journalist, og det blir overrakt som gave. Vi begynner å snakke om tegning, og Push forteller om en barndom som var preget av at han nesten alltid tegnet. Og leste. Mye tegneserier; Donald Duck, Mikke Mus. Han forteller om sin kjærlighet til litteraturen, og særlig de store amerikanske mesterne.

- I en stor del av ungdommen så jeg på Walt Whitman som en guru. Jeg var svært opptatt av diktet Leaves of Grass. Det lå alltid helt foran i hue mitt.

Vi snakker videre om de store amerikanske forfatterne som Nathaniel Hawthorne, Herman Melville. Push har lest dem alle. Han snakker inngående om The Scarlet Letter ( - Du vet, en løgn er ikke alltid en løgn. Noen ganger ljuger man for kjærligheten.) og om Moby Dick; Push spør om jeg har lest den utgaven der det i forordet er en lang tekst om hvordan man kan bruke hvalkjøttet, alt fra tunga til knoklene til oljen til hvordan man kan lage lampeskjermer av skinnet.

Push tar tak i et sitat fra den kjente amerikanske forfatteren Walt Whitman: Verden vil ikke gå under i et smell, men i et sukk.

- Det er nok det som kommer til å skje. Vi går under så sakte at vi ikke engang merker det.

KUNST har en kopi av Soft City foran seg, og samtalen går naturlig inn på den episke tegneserien, en satire over livet i det moderne metropolis, som Pushwagner tegnet på begynnelsen av syttitallet. Vi begynner å snakke om verdens undergang, om menneskene som går «i søvne» uten en kritisk tanke om sitt eget liv.

Føler du deg som en visjonær? En som forutså at vi i fremtiden kom til å sitte og stirre inn i hver vår skjerm? Visjonær? Nei, jeg synes ikke det er noe visjonært ved Soft City. Allerede da jeg tegnet den, trodde man at verden stod på kanten av katastrofen, at vi levde på en døende planet, døende av overbefolkning og forurensing. Nå virker det naivt, spekulativt, å se tilbake.

Han tenker seg om.

- Men jeg var nok likevel forut for min tid.

Vi blir avbrutt av en svensk servitør. Push smiler, fortsatt med solbriller inne. Han bestiller en vodka cola.

Pushwagners historie har det vært skrevet mye om: Fugl Føniks som reiser seg fra asken og igjen flyr høyt på himmelen. Det er ingen hemmelighet at Terje Brofos, alias Pushwagner, har levd et turbulent, omflakkende og til tider selvdestruktivt liv, preget av alkohol og dop. Brudd med familie, venner og ikke minst med det småborgerlige livets konvensjoner. Men historien handler også om å reise seg, om å gå fra å selge kunstverk fra en handlevogn til å bli en av Norges mest kjente samtidskunstnere.

Men fortsatt er motivene preget av undergang og den kollektive tvangstrøyen av forventninger som kunstneren har brukt sitt liv og sin kunst på å bekjempe.

Er det småborgerlige livet blitt din nemesis? Det er i hvert fall helt sikkert at jeg har brukt hele livet på å flykte. Flykte fra folk i livet mitt, fra situasjoner. Fra forventninger. I perioder hadde jeg rett og slett problemer med å sitte stille. Ville til andre steder enn der jeg var. Første gang jeg dro, var til Paris, det var i 1958. Siden den gangen har jeg i grunnen ønsket å holde meg unna. Men så kom jeg inn på Kunst- og håndverksskolen i 1958, og etter det var det Kunstakademiet i 1963. Da ble det litt mer orden i en periode.

Hvordan opplevde du det å gå på Kunstakademiet? Meget givende. På flere måter. Spesielt god venn ble jeg med Gunnar S. Gundersen (pioner innen norsk nonfigurativ kunst, red. anmrk.) som underviste på akademiet tre ganger i uken. Han lærte meg alt om persepsjonspsykologi. Det handler om hvordan øyet reagerer på lyssignaler. Denne teknikken går rent teoretisk ut på hvordan øyet ser en gjenstand på avstand. Det skjer mye med øynene våre som vi ikke er oss bevisst. Persepsjonspsykologien gir et innblikk i det å få mennesker til å reagere på visuelle inntrykk på en spesiell måte. Det gjør at jeg kan manipulere seerens opplevelse av bildene mine - få dem til å skvette, til å få angst. Dette oppleves veldig interessant i den prosessen jeg er i nå.

Hvilken prosess er det? Jeg er inne i en veldig fruktbar periode hvor jeg bearbeider originale tegninger ved hjelp av moderne virkemidler.

Hva slags virkemidler da? Som skannere og ulike dataprogrammer, spesialprintere for å skape digitalt fremstilte trykk. Det grunnlaget jeg har for bildemanipulasjon, kan jeg takke Gundersen og hans persepsjonspsykologi for.

Han tenker seg om.

- Nå har jeg tusenvis av fargevalører å velge mellom. Jeg bruker enormt med tid og ressurser på å finne akkurat de riktige fargene. Digitale hjelpemidler gjør at jeg kan jobbe i store formater, som det som jeg holder på med nå. (Et trykk på 130 x 10 meter skal henge på Skur 13 på Tjuvholmen på Aker Brygge i Oslo, red. anmrk.). Jeg utvikler motiver fra tegningene fra min katatoniske periode.

Han ser inngående på KUNSTs journalist.

- Vet du hva katatonisk betyr?

- Ehh - noe om at man er i sjokk?

- Det betyr at man ikke kan snakke. Disse verkene er fra en periode hvor jeg ikke kunne, ikke orket å snakke. Så jeg tegnet i stedet. Jeg bodde i London, og for å holde liv i meg tegnet jeg tegninger som jeg solgte på T-banen for 25 pence. Jeg tegnet meg helt tom.

Og det er denne perioden de verkene du holder på med nå kommer fra? Riktig. Men nå har de farger. Jeg jobber natt og dag med den nye serien.

Er det motiver vi vil kjenne igjen i den nye serien? Bingo er med. Den skal jeg lage i størrelse 1:1. I vanlig babystørrelse. Nå er den med farger, og mer gjennomarbeidet.

Bingo er babyen i Soft City. Da Pushwagner tegnet Soft City, satt datteren Bonnie på fanget hans under hele prosessen. Mange har ment at hun var modellen til Bingo, og at hun representerer et slags håp i den ellers så dommedagsaktige serien. Jeg spør om akkurat dette.

- Nei, det blir feil å si at hun var modellen. Jeg jobbet mer med konseptet barn. Barna som blir puttet i lekegrinden.

KUNST spør om han føler noe bitterhet overfor norsk kulturliv?

- Nei, hvorfor skulle jeg det? Men jeg følger ikke så bra med på det som skjer, har mer enn nok med eget arbeid, men det står vel bra til med norsk kulturliv? Det går jeg da ut fra. Jeg er mest opptatt av å få orden på mine egne saker. Jobber døgnet rundt.

Så blir vi avbrutt av en lettere bedugget dame som først prøver å ta et bilde av Push gjennom vinduet før hun kommer inn og vil ha et bilde av seg selv sammen med kunstneren. Han er rett og slett blitt kjendis.

Damen går, og vi bestemmer oss for å ta turen over til Galleri Pushwagner og se noen av de nye trykkene. Man får virkelig følelsen av fuglen som har reist seg fra asken når man kommer inn i galleriet hans på eksklusive Tjuvholmen.

Han gir KUNST en omvisning. Viser flere kulørte trykk med forgylte bøkrammer laget i Pushwagners eget rammeverksted i Riga.

Vi snakker videre. Om det å skulle være subjekt for en ny biografi som Petter Mejlænder skriver ( - Det er en bevisstgjøring. Man ser hele livet ovenifra som et helt stykke. I stedet for i stykker og biter). Vi snakker om det kontinuerlige arbeidet som Push og manager Stefan Stray gjør med å lage en Pushwagnerstiftelse og et museum, og vi snakker om filmen om Pushwagner som ble en suksess, og om fremtiden.

Vi spør om hvordan det er å få så mye oppmerksomhet?

Han tenker seg om.

- Pushwagner er først og fremst kunstner - dernest kommer privatpersonen Terje Brofos. Jeg skiller mellom de to identitetene. Pushwagner tilhører Norge og det norske folket. Hvis bildene mine blir sett lenge etter at jeg er dau, da har jeg ikke levd forgjeves.

Føler du deg optimistisk for fremtiden? Fremtiden? Ingen grunn til optimisme.

Hva tenker du når du sier det? Jeg tenkte ikke, det kom helt spontant. Men jeg er optimistisk på kunstens vegne. Bare kunsten kan redde verden.

Hvordan da? På den måten at folk skal interessere seg så mye for kunst at de slutter å rasle med sablene.

KUNSTs journalist ser seg fornøyd med den avslutningen på intervjuet, og Push smiler ironisk. – Ja, det blir vel ikke mer episk enn det.

Journalist og fotograf Petter Mejlænder

Journalist og fotograf Petter Mejlænder har fulgt Pushwagner tett siden 2007. Han har skrevet en rekke artikler, to bøker og tatt tusenvis av bilder av kunstneren frem til dags dato. Da Pushwagner tok kontakt i 2007, hadde han ennå ikke hatt sitt gjennombrudd, og de to fant umiddelbart tonen. De delte en kjærlighet til litteraturen og til forfatter Axel Jensen, og snart var Mejlænder en nær betrodd av Pushwagner.

Mejlænder har fulgt Pushwagner, ikke bare som fotograf og biograf, men også som foredragsholder både nasjonalt og internasjonalt. Han var med på kunstbiennalen i Berlin da Pushwagner fikk sitt gjennombrudd i 2008 og under åpningen av kunstnerens største retrospektive utstilling – i Milton Keynes (ved London) i 2012.

Nå er Mejlænder aktuell med fotobok og stor fotoutstilling der utvalgte fotoer av kunstneren skal vises. Fotoutstillingen vises sammen med Pushwagners egen utstilling på Galleri Fineart i Oslo. Neste år kommer biografien.

- Jeg synes fotografiene mine og bildene til Pushwagner kompletterer og kommuniserer med hverandre, sier Mejlænder..- Pushwagners personlighet er så integrert i kunsten at det nesten er umulig å skille mennesket fra motivet.