Wenche Øyen
Wenche Øyen - En fargedirigent
Hvis noe skal kunne kalles et kunstnerhjem må det være Wenche Øyens hjem på Nesodden. Én del av huset er atelier, en annen er snekkerverksted. Stuen prydes av musikkinstrumenter og malerier, og et eget lite kontor reiser seg i hagen.
Wenche Øyens hjem på Nesodden ligger vakkert tilpasset i landskapet. Øyen og hennes arkitektmann startet med en liten hytte på den flotte naturtomta, og hadde dårlig plass i ganske mange år før de begynte å bygge ut.
- Da hadde vi to små barn også. Jeg malte i stuen. Innimellom måtte jeg ta bildene ut for å se hvordan fargene ble, før jeg gikk inn igjen for å fortsette å male.
Med påbygg og utvidelser i en slags u-form, dannes det et lite tun mellom husene. Fra stuen, som er behengt med hennes egne landskapsmalerier med dempede men likevel intense farger, kommer man ut i en slags svalgang som fører inn til atelieret. En lys verden av hvite vegger åpner seg, der lyssjakter bader skisseblokkene, malingsutstyret og Øyens malerier i et behagelig dust lys. Fra atelieret kan man gå videre til snekkerverksted, lagerhus og rammeverksted.
![]() |
- Prosjektet mitt nå er store landskapsmalerier i olje, forteller hun, og viser fram lerreter på flere kvadratmeter som dessverre er snudd inn mot veggen.
- De er bare så vidt påbegynt. Ingenting å se enda, smiler hun.
- Det er fint å skifte mellom teknikkene. Når jeg veksler mellom olje, akvarell og litografi så lærer jeg noe av alle teknikkene som jeg kan ta med videre til en annen teknikk. For eksempel må en være veldig presis, strukturert og planlagt når en jobber med litografi og akvarell. Jeg tror det fører til at jeg planlegger bedre i oljen også, og passer meg mer for å ikke være for utålmodig. Oljen tåler nemlig heller ikke alt for mange lag før fargen dør. I alle fall ikke på mine bilder.
Men når hun maler akvareller må hun slå av telefoner, trekke ut kontakter og låse dører.
- Det er som å dirigere et orkester. Jeg maler på vått papir, og da må jeg jobbe så fort. Jeg kan absolutt ikke bli forstyrret når jeg skal forsøke å kontrollere fargene og malingen.
I stuen til Øyen er det et flygel, en fiolin og en nyanskaffet nøkkelharpe. Også på kontoret i hagen er det et piano.
- Mannen min er så glad i å høre meg spille, derfor er det fint å ha pianoet inne hos han. Da kan jeg spille der hvis han jobber sent en kveld. Selv jobber jeg aldri sent, klokka fire er jeg helt skutt.
Ved siden av bildene er det musikken som dominerer Wenche Øyens dager. Hun må styre seg selv med beinhard disiplin for ikke å bli sittende og spille hele dagen.
- Å spille fiolin var alltid en drøm for meg. Men det fantes ikke penger til å kjøpe instrumentet for, verken i familien min eller på musikkskolen. Derfor forble det en drøm veldig lenge, og jeg begynte med piano i stedet.
Først da hun var 35 bestemte hun seg for å realisere drømmen. Hun kjøpte fiolin, prøvde seg litt fram og ble heltent. Da hun også klarte å skaffe seg en god lærer var hun i gang. I dag, 26 år etterpå, spiller hun fiolinen sin i Oslo kammerorkester.
- Jeg har faktisk prøvd å slutte å spille flere ganger, og tenkt at jeg skulle bruke all tiden min på å male. Men det fungerer ikke sånn, det ender bare med at jeg slutter å male også. Derfor har jeg kommet fram til at jeg trenger spillingen, den fungerer som pause og avkobling fra arbeidet.
Beinhard disiplin
I stuen til Øyen er det et flygel, en fiolin og en nyanskaffet nøkkelharpe. Også på kontoret i hagen er det et piano.
- Mannen min er så glad i å høre meg spille, derfor er det fint å ha pianoet inne hos han. Da kan jeg spille der hvis han jobber sent en kveld. Selv jobber jeg aldri sent, klokka fire er jeg helt skutt.
Ved siden av bildene er det musikken som dominerer Wenche Øyens dager. Hun må styre seg selv med beinhard disiplin for ikke å bli sittende og spille hele dagen.
- Å spille fiolin var alltid en drøm for meg. Men det fantes ikke penger til å kjøpe instrumentet for, verken i familien min eller på musikkskolen. Derfor forble det en drøm veldig lenge, og jeg begynte med piano i stedet.
Først da hun var 35 bestemte hun seg for å realisere drømmen. Hun kjøpte fiolin, prøvde seg litt fram og ble heltent. Da hun også klarte å skaffe seg en god lærer var hun i gang. I dag, 26 år etterpå, spiller hun fiolinen sin i Oslo kammerorkester.
- Jeg har faktisk prøvd å slutte å spille flere ganger, og tenkt at jeg skulle bruke all tiden min på å male. Men det fungerer ikke sånn, det ender bare med at jeg slutter å male også. Derfor har jeg kommet fram til at jeg trenger spillingen, den fungerer som pause og avkobling fra arbeidet.
![]() |
Mot ein byrgare lagnad
For noen er kanskje Wenche Øyen best kjent for sine sterke barnebokillustrasjoner i akvarell. Hun har blant annet laget den prisbelønte boken "Farvel Rune" (1990) sammen med forfatteren Marit Kaldhol. I 2004 ga hun ut en egen billedbok, "Johannas bilder", en bok hun har tenkt på i 30 år. Her forteller hun sin egen rørende historie om hvordan hun som seksåring fant hjelp i maling og bilder etter at faren døde og livet ble snudd på hodet. Et av bildene fra denne boken ble innkjøpt av Nasjonalbiblioteket.
- Akvareller maler jeg som oftest i januar og februar. Oljemaling er blitt noe jeg gjør i sommerhalvåret, det er så tungt å holde på med det om vinteren.
Trykk lager hun nesten alltid kun ett av i året, og det foregår som oftest i november. Litografien Mot ein byrgare lagnad ble trykket i november i fjor, og er inspirert av diktet med samme tittel av Aslaug Vaa. Bildet skildrer den kraften menneskene har som gjør at de kan omskape "fornedring til vinnarveg". Energien strømmer gjennom det grønne landskapet, gjennom treet og forløses idet den kommer ut av treet og blåser bort skyene. - Jeg er veldig opptatt av trær. De er så mektige. Men nettopp derfor sitter det veldig langt inne å male dem, du finner nesten aldri trær i bildene mine. Men på grunn av kraften og energien kom dette treet naturlig inn i bildet.
Tekst Signy Norendal