Eva Langaas
- Det nytter ikke å sitte på bryggekanten med en pose reker og vente på inspirasjon. Det krever hardt arbeid. Veien blir til mens jeg går. Jeg bruker å si at jeg har hatt 20 harde og 20 fine år som kunstner. Suksessen tror jeg skyldes at bildene mine skaper glede. Det trengs i vår medietøffe verden.
Eva Langaas er en fargerik kunstner, kledd i sort, med et stort hjerte og publikum. Hun flyttet inn i det gamle håndpresseatelieret til Ludvig Eikaas, like under Ekebergåsen i Oslo, for 10 år siden. I den nedlagte kirken i rød murstein legger hun sine fargerike malerier utover gulvet, heller maling og jobber frem de mest fantastiske, energiske motiver. En bratt vindeltrapp fører henne ned til Grafikksenteret hvor Dag Dammen har regjert i 25 år bak to enorme presser, overvoktet av et mosaikkors og en tom prekestol. Her trykker hun bildene til Aktuell Kunst innimellom maleøktene på loftet.
- Du må bare skrive hvor fantastisk heldig jeg er som kan jobbe på dette stedet. Etter at jeg har hatt kreft og operert i lungene, orker jeg ikke like mye som før. Gutta her rammer inn, løfter og sjauer for meg. Mannen min, som er pensjonist, har lært seg å lage mat og vaske skjorter uten at de blir rosa. I tillegg selger jeg såpass bra at jeg har råd til å rive i stykker et mislykket opplag og kjøpe lerreter forbeholdt eksperimentering. Jeg er bare så utrolig heldig.
Eva smiler med hele fjeset der hun sitter på en rosa stol på et prikkete malingsgulv og blir intervjuet.
- Det er så mange som får helt hetta når de hører ordet kreft, og tenker hvor lenge har hun igjen til hun stryker med. Poenget er at mange blir friskmeldt. Jeg husker at legen min sa til meg: Med den jobben din vil du ikke få tilbakeanfall. Jeg elsker å skape bilder.
- Har sykdommen forandret bildene dine?
- Det er noe der som er forandret, men jeg kan ikke sette fingeren på det. Jeg var borte fra kunsten i et halvt år, men måtte ned hit noen timer hver dag. Det holdt meg oppe. I tillegg banket barnebarnet mitt Mille på tre år på døren min hver morgen og spurte: Er du syk i dag Mimmi? Da må man bare stå opp.
Fra tekstil til landskapsmaler
Langaas har over 20 års fartstid som grafiker. Opprinnelig ble hun utdannet tekstilkunstner. Mange år med tungt fysisk arbeid innen tekstilfaget bidro til at hun begynte å arbeide med grafikk i tillegg til malerier. Hennes litografier bærer likevel spor av en tekstilkunstner.
- Familien drømte om legestudier. Det ble en slåsskamp. Å starte på Kunst- og Håndverkskolen var helt utelukket. Derfor valgte jeg en litt tryggere løsning: Buskerud Husflidsskole og Statens Kvinnelige Industriskole. På 1970-tallet skulle kunstnerne være svært politiske, og landskap er kanskje ikke så miljøaktivt. Men mine landskap var, og er, en protest mot den volden jorden utsettes for i vår tid. Jeg ønsker å gjøre folk oppmerksomme på det vi har av vakker natur, mange ler av det, men jeg mener det. Tenk deg Mongstad; et vakkert naturområde er helt ødelagt.
Langaas slår ut med armene, og fortsetter å snakke om hvordan hun henter kraft og inspirasjon i naturen.
- Tidligere gikk jeg mye på ski og fotturer i fjellet. Barnebarnet mitt Mille spurte nettopp om jeg kunne stå på "knowboard", og der måtte jeg melde pass. Men det er havet jeg er mest glad i. Jeg husker jeg gikk på skole i Hallingdal med voldsomme fjell. Jeg kunne ikke bodd et slikt sted; jeg må ha havet i nærheten. Man ser ikke det som er ødelagt på havet. I flere av maleriene mine har jeg også fugler. Jeg har tenkt på hvorfor. Jeg tror det er for at jeg kan ha en mulighet til å fly av gårde, en slags flukt, en frihet. Men jeg er enig med Odd Børresen som synger at han hater måker. I sommer stjal en glupsk måke en glovarm kotelett fra grillen og måtte fly noen avkjølingsrunder, før den gikk ned på høykant, ler Langaas.
- Hvor er landskapene dine hentet fra?
- De er ikke rene avbildninger, men mer lån fra naturen. Jeg har alltid med meg skissebok, skisser i sort/hvitt og skriver inn egne fargekoder. Ofte ønsker jeg å oppgradere detaljer man kanskje ikke legger merke til. En smørblomst kan bli en sterk gul flekk. I mange år kjørte jeg til Syd-Frankrike og Italia, og flere motiver er hentet derfra, som bildene Sol i Provence og Mot våren til Aktuell kunst. Vi har også et sted på Koster der bildet Nær havet vil jeg bo er fra.
- Jeg ble bergtatt. Fra flyet dukket det opp en husklynge. Så gikk det 20 minutter og det dukket opp en til. Slik tenker jeg også om husklyngene i bildene mine; det lille mennesket underordnet og ensom i den store naturen. Det er vanskelig å snakke om bildene sine. Ofte skjer alt intuitivt og jeg tenker ikke så mye når jeg skaper, avbryter Eva seg selv.
- Men hvorfor maler du ikke mennesker?
Eva blir sittende å tenke før hun svarer:
- Jeg er nok mer usikker på mennesker. Jeg kan se folks aura og farger, og mange holder jeg meg intuitivt unna, som røde mennesker. Man skulle tro de var energiske, men ofte er de aggressive av natur. I bildene mine befinner menneskene seg inne i husene. Forresten, jeg har laget collager med masker, men det sier kanskje sitt, ler Eva igjen.
9 farger som ser ut som 20
I en mellomperiode arbeidet Eva med fantasifulle stilleben med fugler, frukt, blomster, krukker og landskap av små sydlandske landsbyer og hus. I den siste tiden har hun abstrahert mer og mer.
- Man må selv finne ut hva man liker å jobbe med. Det er mye som mislykkes før du finner din stil. Det er viktig for meg å ikke stagnere. Mange eldre kunstnere hviler på laurbærbladene når de runder 60 år. I den siste tiden har jeg jobbet og slitt med å abstrahere uttrykket. Jeg strever virkelig med å fjerne meg fra den konkrete tekstilkunstneren Langaas.
Motivene til Evas litografier er sjelden hentet fra maleriene. Hun kan benytte de samme elementene og titlene, men det kjeder henne å lage ting for annen gang.
- Når jeg lager grafikk, starter jeg alltid med tusjlaveringer på steinen, lar vann og tusj ligge og flyte og trekke inn til neste dag. Jeg bruker normalt sju til ni farger i litografiene, men du kan sikkert telle 20-30 farger i ett bilde. Derfor har jeg lang trykketid. Som regel skjer ingen ting ubevisst i grafikkprosessen. Jeg vet at en bestemt blåfarge på gult gir én grønn, en annen blå gir en helt annen grønnfarge. Jeg søker en stemning i bildet. Jeg er så dårlig på stedsnavn, skjønner du. Når jeg kjører ned til Frankrike husket jeg veien på grunn av fargene, for eksempel et rosa hus jeg passerer. Dessuten finner du alltid en kontrast i bildene mine. De er mer ren energi i fargene, fremfor en klang. Helt siden Evas debututstillinger på begynnelsen av 70-tallet, har hennes fargebruk vært mottatt med superlativer. Da hun som første norske kunstner etter krigen stilte ut i Roma, konstaterte en kritiker begeistret at det var en norsk kunstner fra den gråhvite norske vinternaturen som måtte vise italienerne hvordan farger kan brukes. Det er nettopp blåfargen som har blitt Langaas varemerke. Hun peker på et tredelt maleri med blånende fjell.
- Her ser du sikkert 20 blåfarger i ett og samme bilde. Jeg husker en utstilling på Galleri Nordstrand der en kunde påstod at jeg hadde stjålet blåfargen til Kjell Nupen. Da sa galleristen at nei, dette var Langaas-blå! Det blå står sterkt i Norge, både tidligere i kunsthistorien og i den norske sjela. Blånende fjell for eksempel. Det er en ro i det blå, og det norske folk er jo et ganske rolig folkeferd. Jeg maler aldri i grønt, det har Gud klart så mye bedre.
- Blir du ikke lei blåtoner?
- Når jeg er i dårlig humør maleri jeg i rødt og gult. Men vet du, de vakreste bildene er ofte i sort og hvitt.
- Hva er et vakkert bilde for deg, som setter det estetiske så høyt?
- Et vakkert bilde kan godt ha et grusomt motiv, men det må ha en helhet. Jeg var så heldig å kjenne Kåre Espolin. Han slet med synet på sine eldre dager, og ba meg ofte hjelpe ham "å få båten på land" når han trykket. Hans skildringer fra et nordnorsk barskt miljø er vakre. Likevel må jeg ha bildene hans i en skuff, og kikke på de i porsjoner. De er for dystre for meg å ha på veggen døgnet rundt, avslutter Eva med nok et varmt smil
Tekste Mette Torstensen / Foto Therese Borge