PLUS
|
PLUS - forretning og kunst
I dag er brukskunstorganisasjonen PLUS for mange bare et skilt i Gamlebyen i Fredrikstad og en glasshytte, men for minst to generasjoner nordmenn er og var PLUS en ny måte å tenke kunst, håndverk og design på.
De rundt 40 kunstnerne som var tilknyttet PLUS fra 1958 til 1978, var organisert i kreative verksteder som ifølge formålsparagrafen skulle "...frembringe og foredle modeller og mønstre for håndverk, industri og kunstindustri." PLUS endret folks oppfatning av kunsthåndverk og design. De fleste nordmenn over 40 år har et forhold til gjenstander fra PLUS, enten det er møbler, tekstil, glass og keramikk - eller plastbokser i klare farger. I samarbeid med Fredrikstad museum er det nå Nasjonalmuseet som markerer 50-års jubileet til den kreative kolonien av designere, kunstnere og håndverkere med en stor utstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo. Utstillingen ble vist i en mindre utgave i Fredrikstad Museum sommeren 2008.
PLUS = Nytt, fargerikt og opprørsk
Mer enn 200 verk på utstillingen viser bredden og kvaliteten i design og kunsthåndverk fra de mange PLUS-verkstedene som ble etablert rundt om i Gamlebyen i Fredrikstad i perioden 1958- 1978. Her er smykker i sølv og emalje fra en helt ung og nyutdannet Tone Vigeland og stilrene og bruksvennlige arbeider i keramikk fra Anne-Greta Eker. Man finner glass fra Richard Duborgh, fargerike og stormønstrede tekstiler fra Kari Front, Kjersti Østbø, Turid Holter og Gro Jessen og Fagerheim og Terje Westfoss’ opprørske keramikk. Mange vil også nikke gjenkjennende til Herman Bongaards design i møbler og gjenstander i tre, og til de mange ulike og den gangen grensesprengende glassarbeidene signert Benny Motzfeldt. Mot slutten av PLUS-tiden kom også nytt fargeglad design i ulike plastprodukter.
Da Shaen av Irans frue, Farah Diba, var på Norgesbesøk i 1961, fikk hun et eksemplar av PLUS-kunstneren Hermann Bongaards flettede kurv i pedding. Hun laget sporenstreks mote.
- Egentlig var det meningen at hun skulle kjøpe kurven, men det oppfattet nok ikke den persiske keiserinnen. Etterpå skulle alle ha slike "Farah Diba-kurver, forteller seniorkurator Randi Gaustad, som er prosjektleder for utstillingen i Nasjonalmuseet.
- Tanken bak PLUS var helt ny i Norge: Nå skulle kunsthåndverkerne, eller brukskunstnere som det het den gangen, og designere samarbeide om å lage ting for industrien og for eksport, fortsetter Gaustad, og fremhever PLUS-gründeren Per Tannum.
Gründer og forretningsmann
Da brukskunstnerkolonien PLUS ble startet i Gamlebyen i Fredrikstad i november 1958, hadde forretningsmannen Per Tannum allerede gått svanger i 15 år med ideen om å etablere et felleskap av ulike firmaer som kunne fremme salg og produksjon av godt norsk design.
- Scandianavian Design var allerede et varemerke for nordisk brukskunst på 50-tallet, men Norge hang etter nabolandene, forteller Gaustad mens hun viser fargesterk design gjengitt i katalogen som er laget i forbindelse med jubileumsutstillingen.
Tannum var gått lei dårlige kopier av utenlandske modeller og vulgære etterligninger av gamle stilmøbler. Han ville fremme et eget norsk design og håndverk i verksteder som skulle være en form for laboratorier der de skulle utvikle produkter som kunne settes i produksjon.
PLUS skulle finansieres med avgifter i forbindelse med formidlingen av designoppdrag til industrien, og verkstedene skulle også ta imot turister mot betaling.
Per Tannum var meget driftig med nese for forretning og øye for design. I 1933 startet han butikk i Oslo med trehvite møbler han selv tegnet. På slutten av 1930-tallet flyttet butikken til Stortingsgaten 28; der Tannum A/S er i dag. Ved siden av åpnet han Tannum Tekstil A/S og i 1938, møbeltegne- og konsulentkontoret Bruksbo A/S. Samme år grunnla Tannum og interiørarkitekt Arne Remov Bonytt det første norske spesialtidskriftet for hjeminnredning og brukskunst; Bonytt. Men Tannum hadde enda flere planer. I 1942 tok han initiativ til opprettelsen av Bokreditt, der han inviterte 85 kjøpmannskolleger i Oslo til en kjøpskredittmodell etter amerikansk modell. I 1966 var 7000 forretninger med i denne nye kredittordningen som gjorde det mulig for mange nordmenn å kjøpe nettopp ny norsk design.
Sammen med Torolf Prytz i gullsmedfirmaet J. Tostrup var det også Tannum som tok initiativ til utstillingen Norway Designs for Living, den første utstillingen av norske ferdigvarer i utlandet, støttet av Landsforeningen Norsk Brukskunst, Norges Eksportråd, Norges Håndverkerforbund og datidens kulturkontor i Utenriksdepartementet. Det ga støtet til selskapet Norway Designs, og førte blant annet til en ordre på 8000 stoler, den største enkeltordre noen gang på én enkelt møbelmodell i Norge.
Nytt liv i Gamlebyen
Per Tannum hadde mange av de radikale ideene sine om en ny type forretningsdrift fra USA, som Bokkreditt, og brukskunstnerkoloni. Han var opptatt av videreutdanning for sine ansatte, og opprettet arbeidsteam og studiesirkler. Og han la sterkt vekt på markedsføring og mediekontakt. Deler av pressedekningen var formidabel. Det første året fikk PLUS over 800 oppslag i aviser og ukepresse.
Inntektene fra turistene økte som forventet de første årene. Sommeren 1961 var det rundt 12.000 besøkende til de ulike verkstedene. Det ble tidlig gjennomført en merkeordning for kvalitetsprodukter. PLUS var blitt merkevare. Takket være en velvillig rådmann i Fredrikstad, Haakon Karlsen, som så muligheten for at den forslummede gamlebyen i Fredrikstad kunne få nytt liv gjennom ulike kunstneriske verksteder og håndverksbedrifter, fikk PLUS de beste omgivelser å etablere seg i. Gamlebyen blomstret sammen med organisasjonen PLUS.
Opp - og ned
Nyutdannede kunsthåndverkere og designere fikk tilbud om verkstedplass og gode arbeidsvilkår. Etablerte kunstnere ville også være med. Det var stor aktivitet, mange utfordrende industrioppdrag, og turistene sto i kø for å se håndverkere og designere i fri utfoldelse. Motedesigneren Kristi Skintveit fikk Lunningprisen i 1967. Dette og andre designere som blant andre Badi Batchelor, Lena Folke Olsson og Kari Gravklev satte Fredrikstad på motekartet.
Andre halvdel av 1960-tallet var også en god periode for PLUS, men så begynte det å gå nedover. På slutten av 1960-tallet trakk flere tekstilkunstnerne seg ut, mest fordi de ikke fikk utfoldet seg innenfor organisasjonen. Tekstilkunstnerne måtte også halve tiden trykke andres arbeider for lav lønn, og de fikk ikke selv bestemme hva som skulle settes i produksjon. Det ble for liten tid til eget arbeid og til eksperimentering, og ikke minst, det var slitsomt og forstyrrende med turistene som kom og gikk i verkstedene.
Samtidig endret faggrensene seg. Kunsthåndverkerne ville ikke kun lage bruksgjenstander, de var preget av tidens politiske polarisering. Industridesign hadde fått status som egen profesjon. Skillet gikk nå mellom kunstner og håndverker, ikke som tidligere mellom kunsthåndverker og håndverker. Profesjonsskillene viste at tiden hadde løpt fra PLUS. I 1970 overtok Fredrikstad kommune omvisningsvirksomheten på PLUS. I kunstneraksjonen i 1974 ble kunsthåndverk definert som kunstnerisk og ikke kommersielt. Det var ikke lenger rom for industridesign, og det ble tatt avstand fra Landsforbundet Norsk Brukskunsts program. En epoke var over.
Tekst Anne Schäffer / Foto Mads Linder / Nasjonalmuseet for kunst