Kunst på kvadrater

Forrige

Neste

Av Linn Carin Dirdal.

Vinylplatens historie er full av kunst, kreativitet og kontrovers, og det før du i det hele tatt har satt stiften på disken.

Fortellingen om hvordan en gul banan ble uløselig tilknyttet rockehistorien starter for over 70 år siden. Den gangen ble grammofonplatene pakket i nøytrale plateomslag i papir, hvor hovedoppgaven var å beskytte den runde disken inni.

- Det var helt tåpelig at vakker musikk lå i et tomt stykke papp, fortalte en 92 år gammel Alex Steinweiss til magasinet Dazed and Confused i 2010.

Som ung art director for Columbia Records på slutten av 30-tallet så han potensialet i de blanke omslagene og lanserte ideen om å gi hver utgivelse en visuell identitet. Hans cover for Rodgers and Harts Smash Song Hits fra 1940 regnes som tidenes første moderne platecover, selv om det i dag fremstår som en subtil affære. Navnet på plate, selskap og artist er skrevet i hvitt på et svart skilt med tynne, røde sirkler som til sammen former en LP-plate i bakgrunnen. Med dette åpnet Steinweiss for en rekke banebrytende, provoserende, dekorative og ikoniske platecover, deriblant den berømte bananen.

Pop art har nemlig vist seg å være en god match for den populærkulturelle musikken. Andy Warhols idé om å putte en dagligdags frukt på fremsiden av debutplaten til Velvet Underground & Nico ga bananen mer enn sine tilmålte 15 minutes of fame etter hvert som publikum fikk øynene opp for Lou Reed og gjengen. I dag pryder Warhols grafiske kunstverk alt fra bærenett til pynteputer, og bananen er blitt et stykke designhistorie som de fleste har et forhold til, selv om de kanskje ikke kan låtene som sikret den rockestjernestatus.

En annen pop art-pioner, engelske Peter Blake, har i likhet med Warhol designet en rekke platecover gjennom tidene, blant dem The Whos Face Dances (1981), Paul Wellers Stanley Road (1995) og Oasis' Stop the Clocks (2006). Men han vil for alltid huskes som mannen bak historiens kanskje mest kjente omslag, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967) av The Beatles, utarbeidet i samarbeid med kunstner og daværende kone Jann Haworth. Coveret markerer hippiebevegelsen og psykedeliaens inntog, og viser The Fab Four ikledd neonfargede militærdresser foran et harem av pappfigurer - en surrealistisk samling av politikere, psykologer, filmstjerner, musikere og guruer. Hvem var alle folkene, og hva gjorde de der? Publikum lot seg besnære, fans fant hemmelige budskap, og verket er blant Blakes mest kjente. Med tanke på formuen The Beatles sitter igjen med etter den visuelle og soniske braksuksessen, er det ironisk å tenke på at Blakes fysiske lønn for strevet er de skarve £200 han den gang fikk for oppdraget.

Det var i 1948, da de skjøre skjellakkplatene ble erstattet med sterk vinyl, at coverdesignballen begynte å rulle for alvor. Mens de store selskapene satset på smilende popstjerner og vakre landskap, tillot nisjeselskaper som Blue Note og Verve seg å være mer eksperimentelle. Den store omslagsblomstringen kom likevel først på 60- og 70-tallet, og Warhol og Blake føyer seg inn i en lang rekke kunstnere som siden har gitt plateutgivelser en sterk visuell profil.

Eier du Sonic Youths Daydream Nation (1988), Red Hot Chili Peppers' I'm With You (2011) og Lady Gagas Artpop (2013), eier du samtidig et stykke Gerhard Richter, Damien Hirst og Jeff Koons. Mens Salvador Dalí lot en ensom sommerfugl kaste skygge over et øde landskap på forsiden av Jackie Gleasons Lonesome Echo (1955), trosset graffitikunstneren Banksy sin anti-kommersielle holdning og designet et omfavnende par i dykkerutstyr til Blurs Think Tank (2003) fordi han «trengte pengene». En ung Odd Nerdrum ble hentet inn da progrockerne i Junipher Greene skulle gi ut debutplaten Friendship i 1971. Platen, som er Norges første dobbel-LP, er i dag et ettertraktet samleobjekt, mye på grunn av Nerdrums bidrag.

Mens omslaget til Friendship i dag høster oppmerksomhet på grunn av kunstneren, er historien full av eksempler på cover som har løftet øyenbryn av helt andre grunner. En demon med lang, spiss tunge på glamrockerne Poisons Open Up and SayAhh! fra 1988 ble sensurert etter at foreldreorganisasjonen PMRC reagerte. En naken John Lennon og Yoko Ono ble for hard kost for enkelte plateforhandlere, og ble dekket til av et brunt ark (Unfinished Music No. 1: Two Virgins, 1968). Da David Bowie lot belgiske Guy Peellaert portrettere ham som halvt menneske, halvt hund på Diamond Dogs (1974), ble hybridens tydelige genitalier raskt redigert bort. De få kopiene som fortsatt eksisterer av den usensurerte originalutgivelsen, er verdt store summer.

Det sies at den amerikanske rapperen Kanye West ba kunstneren George Condo portrettere ham naken sammen med en avkledd, bevinget kvinne sittende skrevs over seg, i håp om at My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010) skulle bli sensurert. Et tydelig PR-stunt, som sier noe om den visuelle påvirkningskraften platecoveret har fått. Jo mer musikk som skyller inn på markedet, dess mer avgjørende blir coverkunsten for å trekke oppmerksomhet.

I boken Norske plateomslag krediteres Arne Bendiksen for å ha utviklet platecoveret fra et omslag til et kunstverk i Norge på 60-tallet. Musikeren og plateprodusenten var bevisst på at ulike typer musikk behøvde ulikt image. Slik gikk det til at Wenche Myhre ble et smilende ansikt, mens bluesbandet Public Enemies ble frontet gjennom skytevåpen, blomster og et dukkehode (From Public Enemies Without Love, 1966).

Sistnevnte var Knut Harlems verk, en av de viktigste designerne i den norske coverkunstens første fase. Mens Harlem bidro med en rekke forseggjorte og psykedeliske platecover, banet punkbevegelsen vei for 80-tallets gjør det selv-holdning. De Lillos fant grafikken de trengte i familiealbumet, mens Løver & Tigre samlet en gjeng venner og malte 2000 eksemplarer av Grr (1983) for hånd. Pop art-ånden fikk også en renessanse da bergensrockerne i The Aller Værste! rappet forsiden på Brynhilds saltpastiller til platen Materialtretthet (1980). Stupedamen er lett gjenkjennelig til tross for sladden over øynene, og sammen med Guri Dahls cover til Kjøtts Op. (1981), regnes dette som en milepæl innen norsk coverdesign.

Coverkunsten har vært en viktig identitetsskaper for både artister og plateselskaper opp gjennom tidene. Det engelske plateselskapet 4AD lever fortsatt godt på det sterke, kunstneriske samspillet som fant sted på 80-tallet, da designerne Vaughan Oliver og Nigel Grierson skapte drømmende og mystiske forsider til kultband som Cocteau Twins, Dead Can Dance og supergruppen This Mortal Coil. Platecover til norske plateselskaper som Rune Grammofon og Smalltown Supersound er sterkt forbundet med Kim Hiorthøys signatur, og designkollektivet Yokoland formgir alle utgivelsene til Hubro, det norske plateselskapet for jazz og improvisert musikk.

Samarbeidet mellom sistnevnte illustrerer et interessant aspekt ved dialogen mellom omslag og innhold. Spoler vi tilbake til Miles Davis' Bitches Brew (1970), ser vi et psykedelisk, komplekst og søkende platecover som speiler jazztrompetistens tilsvarende musikalske retning. Det engelske designkollektivet Hipgnosis samarbeidet tett med Pink Floyd før de landet på et trekantet prisme mot en svart bakgrunn for klassikeren The Dark Side of the Moon (1973). I kontrast har Yokoland uttalt til musikkmagasinet Ballade at de sjelden hører på vinylutgivelsene de formgir for Hubro. Gjennom en karakteristisk fuglelogo og sirlig håndskrift er det overordnede målet å knytte et knippe ulike artister til samme plateselskap gjennom et felles visuelt uttrykk.

- Det er verdi og betydning i den visuelle opplevelsen av en artist, forteller Denise Hagströmer, utstillingskurator for Plateomslag. Vinylens comeback.

I utstillingen som åpner 7. juni på Kunstindustrimuseet i Oslo, vises toneangivende omslag fra inn- og utland fra 1940 og frem til i dag. Utvalget tar for seg hele spekteret av uttrykk og musikksjangere, fra klassisk og viser til pop og metall.

- Det interessante med platecoverkunsten er at alle disipliner er representert - malere, fotografer, illustratører, grafikere, typografer. Noen ganger er musiker og formgiver samme person, forteller Hagströmer.

På kontoret sitt, over et lite bord fylt med bøker og utskrifter av norske platecover, forklarer hun at det før i tiden gjerne var utenlandske formgivere som stod i bresjen for norsk coverkunst. Hun trekker frem tyske Peter Haars og sveitsiske Bruno Oldani som eksempler på to sentrale designere i Norge under vinylplatens storhetstid. I dag er cover av Kim Hiorthøy, Martin Kvamme og andre norske designere etterspurt internasjonalt, og på den måten er sirkelen sluttet, påpeker hun.

- Kan man prate om epoker innen platecoverdesign på samme måte som man gjør ellers i kunsten?

- Tja, godt spørsmål. Det virker som coverkunsten finner næring fra alle mulige disipliner, og mange ulike musikksjangere gjør det også vanskelig å prate om én retning. Jeg tror at hvis du hadde laget musikk og bedt ti ulike formgivere tolke musikken, ville du fått ti helt ulike resultater, sier kuratoren.

Interessen for vinyl dalte da CD-platen kom på markedet. I dag nyter store deler av befolkningen musikken digitalt, men inntoget av mp3 og strømming har samtidig vekket behovet for noe fysisk og taktilt. Salget av vinylplater har nemlig steget jevnt siden 2010. I Oslo arrangeres det egne kvelder hvor folk samles for å lytte til vinylplater i sin helhet. Gamle klassikere gis ut på ny, nye artister trykker musikken sin på vinyl, og i andre enden står musikkelskere som ønsker noe mer enn bare en lydfil.

Vinyl er kjent for å gi den beste lydopplevelsen. Men for de som har gjort musikalske oppdagelser på grunn av et tiltalende platecover, for designere og kunstnere som får en eksponeringsplattform et galleri ikke kan måle seg med, eller for de som bare er glad i god estetikk – for disse er omslaget en vel så viktig del av musikkopplevelsen. For når det kommer til vinylplater, har det vist seg at det ikke bare er det indre som teller.

Det første moderne albumcoveret er Rodgers and Harts Smash Song Hits fra 1940, designet av Alex Steinweiss.
Verdens dyreste platecover er en versjon av The Beatles' Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, ifølge en Record Collector-rangering fra 2011. Omslaget, hvor førti av hodene på originalcoveret er byttet ut med sjefene i Capitol Records, anslås å ha en verdi på over $100 000.
Den første norske grammofoninnspillingen i Norge ble gjort i 1904, og er av Adolf Østbye som leser Parodi paa Terje Vigen.
Den norske plateutgivelsen som er mest verdt på bruktmarkedet, er en Firebeats, Inc.-LP fra 1966, verdt opp mot 20 000 kroner, ifølge Erik Jansen i Jansen Plateproduksjon.
Den mestselgende vinylplaten i 2014 var Jack Whites Lazaretto, med 75 700 solgte kopier.
Et uskyldig toalett som hadde sneket seg med på coveret til The Mamas & the Papas' debutplate If You Can Believe Your Eyes and Ears (1966) ble for sterk kost for samtiden. Toalettet ble først sensurert, deretter redigert bort.