Under overflaten

Forrige

Neste

Med sitt mikrobiologiske fokus inviterer kunstneren oss til et dypdykk inn i et mikrounivers.  

Av Tekst / Foto Maren Engelschiøn.

KUNST 4-2012:

ASKER (KUNST): Pippip Ferner har en oransje, pinnsvinaktig vaskesvamp til bil i den ene hånden og et maleri i den andre idet jeg møter henne, litt før tiden, i bunnen av trappen til atelieret hennes på Nesbru i Asker. Da vi har båret to malerier opp trappen til atelieret, plasserer hun svampen i en gipsskulptur i vinduet. Svampen er et ansikt, ser jeg, da kunstneren med det særegne navnet sier det.

- Søsteren min trodde at moren min hadde lagt egg, og kalte meg Pippip, forklarer hun.

Kallenavnet hang ved. Identiteten med døpenavnet Ellen og etternavnet Apalnes, som hun fikk i tillegg til pikenavnet Ferner da hun giftet seg, er det ingen som vedkjenner seg i det daglige. Det er kun en person det kommer regninger til.

Atelier F3 ligger på Nesbru i Asker, rett over en eksklusiv interiørbutikk der kunstnerens malerier dekorerer veggene. Det er en spennende kontrast å komme inn i atelieret, som voktes av en diger drageskulptur ved døra. En reptilskulptur kryper ned veggen i gangen. Men det er da jeg ser ateliergulvet at jeg gisper. Her har Pippip lagt ut en lerretsrull på godt og vel 12 meter og malt hele flaten, sittende på gulvet. Hun har tegnet i sort og hvit maling på bløte blåtoner som går over i litt grønt, gult og rødt. Streken drar meg inn i et organisk univers som oppleves både tredimensjonalt og taktilt. Jeg tenker at jeg kan stikke hånden inn i tegningen og kjenne varmen av noe levende og dunkingen av et hjerte.

Oi, sier jeg.

Pippip Ferner ler av min reaksjon. Vi står og ser på lerretet sammen.

- Til vanlig deler jeg atelieret med Ingrid Tronstad, men i vinter var jeg mye her alene. Det måtte jeg utnytte og rullet ut hele lerretsrullen, sier hun.

Det er sånn Pippip Ferner jobber, skjønner jeg i løpet av intervjuet. Hun ser en interessant mulighet, ofte forårsaket av en tilfeldighet, og utnytter den fullt ut.

- Jeg spør meg selv: Hva skjer hvis jeg gjør dét? Jeg tenker ikke på hva det skal bli, men på hva jeg gjør. Det er aldri et ferdig bilde i hodet mitt på forhånd, sier hun.

En bille i gave

Kunstnerkarrieren begynte med at unge Pippip tegnet på vegger, skapdører og bordplater i barndomshjemmet på Bestum i Oslo og, fra hun var 12 år, i hjemmet på Nesøya i Asker. Her vokste hun opp med en amerikansk mor fra Boston, norsk far og tre eldre søsken. Etter ungdomsskolen gikk hun et år på high school i Vermont, The Putney School. Dette er en veldig alternativ skole med fokus på kultur og natur.

- Mitt fokus på naturen, og betydningen av naturen, kom nok fra dette året, sier Pippip Ferner.

Hun og jeg har gått opp en liten klatrestol og tatt steget ut gjennom et vindu i atelieret for å spise lunsj på terrassen utenfor. Solen varmer, og kunstneren byr på en deilig salat med røkelaks og egg. Lukten av laksen blander seg med den litt ubestemmelige osen som like gjerne kan stamme fra kebab-stedet som fra sushi-restauranten rett ved.

- Det skoleåret gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg lærte blant annet mye om økologi og resirkulering, sier hun.

I dag er Pippip nesten en resirkulasjonsstasjon i seg selv.

- Jeg samler på alt mellom himmel og jord. Garasjen er full, og jeg har også mange bokser med skrot her på atelieret. Folk kommer til meg med gamle blandebatterier og alt mulig annet som de tenker at jeg kanskje kan lage noe av. Søsteren min ga meg et slangeskinn som en buorm hadde forlatt. Andre har gitt meg biller og øyestikkere. Selv var jeg nylig hos en skraphandler og kjøpte tre gamle parkometre som jeg gleder meg til å jobbe med.

Drevet av streken - og nysgjerrigheten

De lekne skulpturene hennes er en kommentar til all søpla vi omgir oss med, men for Pippip Ferner er de først og fremst det hun kaller nødvendige sideprosjekter.

- Å tegne kan være veldig intenst. Ofte fyller jeg 2 x 2 meter med blyant, kull eller tusj, og da er det godt å gjøre noe som krever en mer overordnet oversikt, sier hun.

Etter å ha jobbet som illustratør / designer fra 1983, tok hun ved tusenårsskiftet opp tegning og maling igjen som en motvekt til alle timene foran Mac-en, sa opp alle kunder og satset alt på den frie kunsten fra 2004. De første figurene som dukket opp på lerretene var kuer, fordi det fristet henne da kuer kom bort til henne mens hun gikk på kurs i abstrakt landskapsmaling. Kuer er dessuten noe som minner henne om skoleåret i Vermont. Senere ble det stoler og dernest insekter.

- Jeg er veldig nysgjerrig. En gang jeg malte i Spania, satte en øyestikker seg fast i maleriet mitt. Den var fantastisk, glitrende turkis. Men så mistet den fargen da den døde. Denne hendelsen fikk meg interessert i øyestikkere, og jeg fant ut at det fantes mange historier og myter om insektet.

Resultatet ble mange malerier, tegninger og skulpturer med øyestikkeren som tema, som hun viste frem på en utstilling i Bærum kulturhus. Øyestikkeren skapte et fokus på den utrolige kompleksiteten som finnes blant levende organismer generelt. Disse har hun dykket dypere og dypere ned i, helt ned til et abstrahert mikrounivers.

Alle Pippip Ferners arbeider inviterer oss på en eller annen måte til å ta vare på artsmangfoldet i naturen.

- Motivene mine har referanser til naturen, men det er ikke vitenskapelige tilnærmelser, understreker kunstneren. - Vitenskap har inspirert meg, og så lar jeg streken gå fritt. Du kan si at jeg viser elementer fra et univers, men det er nok bare jeg som kan vite at et bilde for eksempel er basert på et gresshoppebein, sier Pippip og smiler.

Andre inspirasjonskilder er Hieronymus Bosch' bisarre verden, Albrecht Dürers presise dyrestudier eller Jan Fabers insektinstallasjoner.

- Nesten uansett hva jeg holder på med, er drivkraften selve streken og spørsmålet om hva tegning og en strek kan være. Kan for eksempel rennende maling være en strek? Når jeg tegner, tar jeg en rekke spontane valg, men gir meg selv noen regler og betingelser jeg må forholde meg til underveis slik at resultatet ikke blir kaotisk. En regel kan for eksempel være at jeg ikke stopper streken på samme sted som en farge stopper.

Tett på

At kunstneren har behov for å gå i dybden, langt inn i organismenes morfologi, kan ha sammenheng med at hun ikke tillater seg å være opptatt av det overfladiske. Ikke etter at en viktig blodåre sprakk midt i svangerskapet med yngstesønnen John Christian, og begge var nær ved å stryke med. Dette ble en påminnelse om hvor skjørt alt er og hvor viktig det er å ta vare på det vi har rundt oss.

Fra før hadde Pippip datteren Christine. Nå er barna voksne, og sammen med ektemann Per Olav bidrar de med oppmuntring i den krevende kunstkarrieren. Pippip Ferner har like mange utstillinger og prosjekter på ett år som andre har på fem. I fjor hadde hun tre separatutstillinger og deltok på elleve kollektivutstillinger. Da sier det seg selv at det blir mange lange arbeidsdager.

- Jeg er en arbeidsmaur, forklarer Pippip.- For meg er det best å lære ved å gjøre. Hvis jeg gjør veldig mye, kan jeg tillate meg selv å leke mer med parallelle prosjekter. Det er ikke så farlig om ikke alt blir noe av.

Spennende prosjekter

Nysgjerrigheten drar Pippip Ferner av gårde på det ene prosjektet etter det andre. Tidlig i våres var hun to uker på Svalbard, i NBKs kunstnerhytte i Ny-Ålesund. Her tittet hun over skulderen til forskere på blant annet iskrystaller og glasiologi. De boret etter prøver gjennom flere 100 år gamle lag med is. Når hun så interessante former på monitoren til en forsker, ville hun omdanne det til noe mer konkret. Hun lagde små tegninger på matpapir, malte på istapper og klippet i farget kartong fra søpla som hun så frøs ned i beholdere med vann. Resultatet ble en serie med iskuber, noen med klare referanser til iskrystaller, andre der tankene går til nedfrosne trilobitter og fossiler. For ikke å etterlate noen spor etter dette prosjektet ble de tatt inn siste dagen for å smelte, så alt som var igjen var en håndfull vått papir.

Kunstneren har imidlertid mange foto av prosjektet. Hun har også laget flere giclée-trykk med fotocollager og tegninger. Til høsten skal Pippip på tokt med 14 marinbiologer for å ta en kikk på det som er under havoverflaten. Hun skal også en tur til Tanzania med fire andre kunstnere for å blant annet ha en workshop i tegning / maling for barneskolelever som aldri har tatt i en blyant før.