Marmorriket

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 3-2012: Det var Michelangelo som åpnet marmorbruddene på begynnelsen av 1500-tallet, da han på oppdrag fra paven skulle hente marmor til sine skulpturer i Peterskirken. Siden har storheter fra Joan Miro til Damien Hirst benyttet seg av marmoren i bruddene rundt Carrara og kompetansen i studioer som Studio Sem.

Marmorriket

- Jeg vet om minst tre brudd som kalles Michelangelobruddene, men kun ett er autentiske … og her passerer vi firmaet som leverte marmor til operaen, forteller Julia Vance. Hun er en av rundt ti norske kunstnere bosatt i Pietrasanta og har invitert KUNST, sammen med Knut Steens datter, Hege Steen, for å vise oss bruddene og et virkelig internasjonalt billedhoggermiljø-mekka. Julie understreker hvor viktig området har vært for norsk kunst; etter Gustav Vigeland har norske billedhuggere nærmest fylt opp Ryanairs og Norwegians flyvninger ned hit for å høste av flere hundre års kunnskap om hugging, støping og stein som vi ikke har i Norge. Et lite knippe bor her fast, andre kommer for 2-3 måneder av gangen.

- På 1960- tallet mistet studioene de fleste av de religiøse oppdragene og måtte finne nye veier. Dermed begynte kunstnerne å komme hit. For 20 år siden kunne du høre plystring og bankelyder fra meislene i gatene i Pietrasanta. Kunstnerne kom dekket av hvitt marmorstøv til lunsj på piazzaen. Men etter hvert flyttet man virksomhetene ut av byen på grunn av støyen fra de etter hvert bråkete maskinene og støvet, sier Hege.

- Da var det over 60 studioer innenfor byen. I dag er det kun Studio Sem og Chervetti igjen, legger Julia til. - Men kommunen smykker seg ennå med navnet Cita del arte, selv om byen nå består mest av gallerier med kunst fra kunstnere uten tilknytning til Pietrasanta.

Vi nærmer oss en av tre daler som fører fra steinbruddbyen Carrara og opp til marmorfjellene. Vi passerer store brudd med vannrette vegger på 50–60 meter rytmisk oppover, der blokker er tatt ut. I dag tas det ut like mye marmor på en dag som man gjorde på nesten hundre år tidligere. Resultatet er at en landsby har fått sjøutsikt og topografien endres kraftig. Et fjell har til og med fått skavet av toppen for at eierne av bruddet skulle få komme til drivverdig marmor.

Vi stopper bilen i Colonata, en liten landsby rett under bruddet, hvor lastebiler fylt med marmor snor seg nedover på stupbratte veier. Ulykker skjer ennå. En hund sitter på sin vaktpost ved den lille, hvite kirken med - naturligvis - marmortrapp og marmorbenker. Hege peker på et marmorrelieff på en knøttliten plass utenfor kirken:

- Her ser du hvordan man gjorde det i gamle dager. Ofte var det fanger som jobbet, og få kom hjem igjen. De heiste blokkene ned fjellsiden med tau, hjulpet av tømmerstokker, og han som var foran blokken levde et svært farlig liv.Man brukte å blåse i en fløyte tre ganger når noen døde. Da visste kvinnene i landsbyen her nede at kanskje deres mann eller bror ville bli båret død hjem. Det var et svært tøft liv.

Julia forteller om metoden i gamle dager:

- De smalskuldrede fangene ble før brukt til å hugge ut en grøft på hver side av steinblokken. Dette var jo bortkastet materiale, og grøften måtte gjøres så smal som mulig. Så fyrte man oppunder med ved og sprengte ut steinen. I dag bruker man sag og vaiere.

Jo større hel blokk man tar ut, jo større verdi har den. Skulptur er kun en brøkdel av hva marmor benyttes til, den eksporteres til bygg og knuses og benyttes i tannpasta, brød og så videre. Paradoksalt nok er det mangel på marmor for kunstnerne i byen.

- Marmorstøv er jo ikke skadelig, det er jo kalk, smiler Julia.

- Hvor mye koster marmor?

- – Det kommer an på hvor mye tegninger eller render den har og om den er hvit eller grå. En kubikkmeter koster rundt 1000 til 3000 euro. Men selv om steinen kan være helt hvit, kan du få en overraskelse når du jobber innover. Du kan støte på en sort flekk, som kanskje forsvinner før du kommer inn til kinnet hvis du er heldig.

Vi går inn i den lille kirken, og Julia lærer oss mer fra billedhuggernes rike:

- Ser du hendene til Jesus? Man legger ofte inn en støttebro mellom fingrene inntil statuen er på plass. Brekker en finger, er jo figuren ødelagt! Så hugger man den bort. Her har man tydelig glemt dette!

I hele byen reklamerer de med Lardo, grisefett presset mellom marmorblokker, som opprinnelig skulle gi arbeiderne nok energi gjennom dagene i steinbruddene. Vi tar en lunsj på en av trattoriaene, og smaker på grisefettet mens Julia forteller om sitt arbeid:

- Jeg er utdannet kalligraf fra England og jobbet med skriftbilder. Men det ble for lite substans. Jeg vippet ordene ut, og bokstavene ble til skulpturer. Formen. Kall det gjerne minimalistisk poesi.

- Hvilke ord velger du da ut?

- Jeg jobbet lenge med OG, og vil vise ordets innhold i formen. OG binder jo noe sammen, og bokstavene O og G ble lenket sammen i skulpturen. HOLD er et annet ord, som har betydning både på norsk og engelsk. Da jeg åpnet en utstilling i De Arabiske Emirater sist uke, trodde flere der borte at de kunne lese budskapet mitt … det er spennende å stille ut i en annen kultur.

- Hogger alle alt selv her?

- Du har hele spekteret. Damien Hirst er kun i noen møter. En av hans engler er akkurat ferdig nå. Andre kan kun sende ned en gipsmodell, man kan få røffet ut steinen til et visst punkt eller man kan, som jeg, hugge alt selv.

- Er det ikke tungt?

- Man må være lur, og for eksempel heller bruke hofta til å støtte maskinen enn å løfte med armene - og sterk her, sier Julia og peker på hodet sitt. - Men det er ikke mange kvinner som bruker vinkelsliper. Det hender at enkelte kommer bort for å kjenne på armene mine ... det ville de aldri gjort på en mann, ler Julia.

Syrisk kunstner i et gammelt dynamittlager

Vis setter oss i bilen og kjører ned et annet dalføre.

- Jeg vil ha den meitemarken der med krone, ler Hege da vi passerer en av turistbutikkene med marmorskulpturer, og begge rister på hodet av rælet.

De fleste henter ned marmoren til studioene, men noen få bor i huler og vil hugge på stedet.

- Vi ler av spesielt belgierne, som vil høre steinen snakke til dem, ler Julia og stopper utenfor Usama Al Nassars (født 1975) studio ved veien. Her har han de siste årene bygget opp et lite amfi i marmor. Plutselig bryter solen gjennom, og marmoren blender oss.

- Jeg er født i Damaskus og utdannet maler fra Syria og jobbet også en del i tre på akademiet der, men kom hit for tolv år siden for å lære meg billedhuggerfaget, slik som mine to onkler før meg. Jeg ble forelsket i dette stedet, forteller han på engelsk og ber oss sette oss på marmorstolene han har hugget ut. Al Nassar har vært i Norge ved flere anledninger og stilt ut blant annet i Eide med billedhuggeren Toril Storvik i 2009. Han har arrangert flere symposier og er aktuell med en bok fra Syria.

Bortenfor oss står en halvferdig døpefont fra romertiden som han kom over. I fjellet rundt titter ansikter frem i marmor. Al Nassar beskriver hva han jobber med:

- – Tenk deg et menneske som reiser seg fra snøen og setter et avtrykk. Slike avtrykk setter også kroppene våre i luften; en negativ form. Jeg vil skape denne negative formen om til en positiv form i marmor. Så setter jeg sammen alle disse avtrykkene til en bevegelse. You got a feeling of movement.

- Men hva med dette teatret? Og formene i midten, som minner om Stonehedge?

- I landsbyen hvor jeg kommer fra i Syria, er husene bygget opp på gamle romerske steinstrukturer. Det er stein over og under deg, slik som dette. Teatret er også noe vi mennesker vender tilbake til. Det er der, uavhengig av kriger, hverdagen, om folk dør. Det er en dimensjon på siden av livet.

Han peker bort på en abstrakt form med et hode i hver side der en student jobber med en vinkelsliper. Hvert år har han et tjuetalls studenter fra hele verden; fra Alaska til Norge.

- Jeg er også fasinert av møte mellom mann og kvinne. Gravity in the attraction. Vi er så ulike, likevel skjer disse møtene. Min kone er fra Italia og jeg fra Syria, men vi møtes selv om vi er så ulike.

Vi går opp til det gamle dynamittlageret. Hege forteller at det bodde en gal greve fra Ungarn her før. I annen etasje står flere halvferdige malerier.

- Jeg maler en perfekt menneskekropp, for så å ødelegge the perfection. Vi mennesker er opptatt av hvor mye vi skjuler og hvor mye vi viser, i livet og på kroppene våre.

- Og hjulet som går igjen?

- Vi mennesker er alltid i bevegelse. Enten du er på Internett eller tar et fly ned hit, er du i en bevegelse.

Vi går mot Julias røde, lille arbeidsbil som har fraktet henne ned til Italia mange ganger, full av marmorskulpturer og med sju centimeters klaring mellom veien og understellet.

- Jeg må bare fortelle en nydelig historie, sier hun da vi setter oss inn: - Polske Shami hadde hørt om Pietrasanta og haiket ned hit fra Polen med hundre dollar i lommen. Pengene var brukt opp da han kom hit, og han sov i havnen og livnærte seg på strøjobber for andre i studioene. Etter hvert fikk han mulighet til å hugge litt på egne ting, han fikk en leilighet og en samler oppdaget han. Han giftet seg med en legedatter herfra, og de fikk en liten jente. I forrige uke ringte han meg og fortalte at han skulle ha sin første soloutstilling! Er det ikke fantastisk!

Og slik fortsetter dagene i marmorriket i Italia.