Er kunsten fri?

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 3-2013: 31. mai åpnet den 55. Venezia-biennalen. Pia Myrvold lager sin egen utstilling mellom de nasjonale paviljongene til Costa Rica og Bangladesh, og spør seg om kunstnerne i dag virkelig er frie.

- For 100 år siden fikk kvinnene stemmerett i Norge. Den moderne epoken, med definert oppstart samme år, med kubismen, dadaismen, futurismen og etter hvert Bauhaus, har endret kunsten og samfunnets forståelse av sine kulturelle programmer. Men hva med i dag? Er kunstneren fri? Jeg hørte et foredrag med kurator Caolyn Christov Bakargiev fra dOCUMENTA, arrangert av Norsk Kulturråd i 2012, hvor hun påstod at kunstnerne i dag ikke er modne nok til å forstå hva som er nødvendig å lage for samfunnets utvikling. Jeg sjokkeres! Har vi kommet dit at et kuratorvelde må fortelle oss hva vi skal lage? Jeg mener at kuratorene i dette tilfellet overprøver kunstnerne, men vi arbeider intuitivt, har antenner ute, og ofte tar vi en enorm risiko som ikke alltid blir forstått av samtiden.

Pia Myrvold står i et av hovedrommene i Stenersenmuseet og prater engasjert på Stavangerdialekt, ispedd både fransk og engelsk. Rundt oss svever hennes abstrakte fortellinger som 3D-skulpturer. Organiske former bygges opp. Forvitrer. Transformeres til nye former og farger. Det er en meditativ reise. De digitale skulpturene lager hun i samarbeid med et team. Oppløsningen skal være så perfekt at alle detaljer skal være like skarpe også ved en fremvisning på en 10 meter høy vegg.

- Jeg vil skape en skulptur i bevegelse, som egentlig er en umulighet i seg selv ut ifra hvordan vi har definert skulptur! Jeg introduserer nye parametere for tenkingen rundt formutvikling. Hver skulptur har en prosess som tar 2–3 minutter før den vender tilbake til start. En syklus, mener Myrvold, som har skapt sitt eget univers, MYworLD, etter at hun flyttet til Paris i 1992.

Venezia 2011

I 2011 var det 110 uavhengige utstillere på Venezia-biennalen som deltok utenom de offisielle nasjonale paviljongene, deriblant Anselm Kiefer, Jan Fabre og Julian Schnabel. Myrvold fikk selv tak i sponsormidler på 2,5 millioner kroner til sin installasjon, FLOW – a work in motion. I år ble hun invitert av Officina delle Zattere til å dekke 1000 kvadratmeter med sine installasjoner, men hun følte hun hadde tappet alle sine finansielle nettverk. I stedet satset hun på en mer intim utstilling og inviterte fire kunstnere som jobber med ny media-kunst.

- Jeg utfordrer nok noen konvensjoner om hva kunst er, og ikke minst om hva betydningen av offisiell kunstformidling er!! Derfor kom jeg på temaet: 100 years of art and freedom. Men Pia, du er jo ikke invitert av biennalen, sa en NRK-dame i Rogaland til meg i 2010, da jeg inviterte dem til prøveoppsettet av Stargate før den skulle sendes til Venezia. Jeg synes alltid den bemerkningen er morsom, akkurat som om jeg ikke hadde forstått dette og dro til Venezia med en slags naiv forestilling! Skal man vente på andre for å få definert sine egne muligheter? Hva er sjansene for våre cirka 10 000 norske aktive billedkunstnere til å få vist noe i den norske offisielle paviljongen? I Norge er vi ikke vant til å tenke stort. Mange er preget av et insidersystem og venter på garantiinntekten. Mange av mine jevnaldrende norske kolleger har allerede hatt garantiinntekt i 10–20 år, uten at de nødvendigvis leverer noe fantastisk eller at publikum vet hvem de er. Jeg har jobbet med kunst i 16 timer hver dag i over 30 år. Jeg tror folk gjenkjenner det man brenner for! I utlandet må du satse for å bli lagt merke til. Munch gjorde mange sprø ting i sin samtid. Han arrangerte blant annet en utstilling i Berlin med inngangspenger hvor folk kom for å se hvor dårlige bildene hans var …, ler MYrvoLD, og vandrer videre i sin lekne, underlige verden.

Venus anno 2013

En Venus-figur dreier rundt sin egen akse og blir sakte omspunnet av tråder som filtres tettere og tettere sammen for så å gå i oppløsning.

- Hvem er Venus i dag? Vi kan plante spiren til et barn i en annens mage og klone genmateriale. Men selv om teknologien har kommet langt, er de menneskelige følelsene og emosjonene de samme! sier Myrvold, idet vi passerer denne form som er svært lik Venus fra Willendorf, den eldste skulpturen man har funnet i Europa.

En falloslignende form, UN-Dress, snurrer på en annen projeksjon. Sakte smuldrer skinnet opp og siger av, som våt rennende maling, gang på gang. Flere pannekake-former ligger i en stabel i Floating Pillar. Den øverste løser seg opp i biter som igjen inkorporeres i den nederste formen.

- For meg er dette en assosiasjon til samfunnets søyler, våre verdier, som vår grunnlov som hele tiden er i forandring. Det MÅ den. Nye ting kommer til overflaten og inkorporeres, forklarer Myrvold.

- Hvor er vi?

- I min verden, og forhåpentligvis i din. I mine verk kan man komme inn når man vil. Jeg opplever at folk sitter og ser hele sykluser på 35 minutter, og noen ser dem både to og tre ganger!