Rokkekunstneren

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 5-2012: En bjørn med elg-caps, en ape i lotusstilling med toga, en hjort som sitter som en hund, elegante rokker på veggen, en balanserende elefant og norske troll med hengemager. Ikke la deg lure av humoren.

FREDRIKSTAD (KUNST): - Ikke mange tenker på at når Langbein går tur med Pluto, så er det faktisk en hund som går tur med en hund! I barndommen presenteres vi for en verden der dyr og mennesker er likestilte. Vi mennesker har en tendens til å projisere våre menneskelige egenskaper på alt - og alle! Dyrene ilegger vi våre menneskelige trekk og sider. Vi tilpasser dyrene til oss selv for å se oss selv. Jeg prøver å se dette på ulike måter i min kunst.

Vi står i en sidebygning til den tidligere Hydrogenfabrikken i Fredrikstad som i august ble åpnet som en kunsthall med kunstmessen What a mess for ikke-kommersielle gallerier. Bygningen huser også flere atelierer for kunstnere, arkitekter og designere, og fabrikken satser på å bli byens nye kunstnersentrum i de kommende årene. Men tilbake til hovedpersonen: Mannen som fornyet norsk dyreskulptur. Som innrømmer at han ikke er en dyreelsker, men snarere en dyreobservatør. Humoren og estetikken, det vakre og såre, er bare en liten felle for å lokke oss inn i hans verden som i grunnen sier mer om oss mennesker enn om dyrene han avbilder.

Giacometti og Kermit

- Vil du at jeg bare skal prate, eller skal du stille spørsmål?

- Bare prat du, det er det beste ...

Petter Hepsø surrer litt rundt, finner kaffe og Farris. Nekter liksom å sette seg ned selv om han har satt frem en stol til seg selv. Han tenker, prater, glemmer kaffekoppen, leter etter skrujernet til en kasse hvor det ligger en skulptur han vil vise oss (og drillen har kona tatt med i bilen), leter etter en annen skulptur, ler, serverer en forvist håndverker skolebrød for å bøte på dårlig samvittighet og dykker dypere ned i det han forteller om. Alt med et smil og en kropp i konstant bevegelse. Etter et år med fem separatutstillinger, pappaperm og atelierflytting fra Oslo til Fredrikstad er det lov å ikke ha helt oversikten.

Men la oss stoppe ved hans skrittende menneskekropp i gips på cirka en halv meter - men med et froskehode: Kermit fra The Muppet Show og Sesame Street, introdusert av Jim Henson i 1955 i Sam and Friends. Petter Hepsøs Kermit er en kommentar til både Giacometti og Gormleys menneskeskulpturer på Solastranda. Selv får jeg en assosiasjon til det første mennesket, eller The missing link; mennesket som tok de første skrittene etter å ha turnet rundt i trærne i hundretusener av år.

- Jeg stilte ut denne på Galleri Haaken, og en samler ble så begeistret at han ville ha en på 3,5 meter! Jeg har tatt for meg flere figurer fra barnas verden; Pinoccio, Langbein og Porky … men søren … hvor er alle skulpturene … jeg bruker å ha oversikt og liker ikke å miste kontrollen på skulpturer til 100 000 kroner ...

Petter tar hånden til haken, retter litt på stativet rundt Kermit foran vinduet og rister på hodet for å glemme problemet til etter at vi har reist.

- Uansett, Kermit-figuren oppstod ved at jeg gjorde research på nettet og kom over et foto av en Kermit-dukke liggende sammenkrøpet på et bakrom med et stort hull mellom bena. Det er ikke slik du vil se Kermit som barn! Kermit er jo en jovial kar, men jeg ville vise ham som en ensom sjel også. Jeg har alltid vært veldig opptatt av Giacometti, og ønsket også … ja, ikke å lage en hommage, men jeg ønsket å referere til Giacomettis gående skikkelser. Jeg har også vist disse figurene som gamle. De er evig unge, men Mikke ville jo vært over 60 år nå. Slik blir de oppdiktede dyrefigurene enda mer menneskelige.

Sauestart

Petter Hepsøs dyr ble ikke født i leire, gips, tre og bronse før det siste året på Kunstakademiet i Oslo. Da hadde han allerede gått på Mølla Kunstskole i Moss, PLUS-skolen i Fredrikstad og jobbet ved Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg, der det ble mest gravsteiner. Det var steinhugger han var, men da han kom til Oslo, endret det seg.

- Jeg er jo en landsens gutt. Jeg er jo fra Sarpsborg! Oslo var en storby for meg. Da jeg møtte det raske tempoet i byen og alle inntrykkene, kom jeg til et vendepunkt. Steinhugging, som er veldig langsomt, ble et feil uttrykk. Jeg ville prøve alt. På Akademiet fikk jeg lære om foto (vi hadde Mikkel McAlinden som lærer!), video, tegning, sveising og trearbeid, ispedd det teoretiske. Vi lærte å konseptualisere det vi gjorde. Dessuten holdt jeg ved like den klassiske modelleringen. Det siste året hadde vi Jan Hoet som gjestekurator for Kunstakademiets avgangsutstilling. Han var kurator for en stor utstilling i Belgia, og shoppa tre av studentene ned dit. Der laget jeg den første store sauen min på tre meter. Den ble fraktet med helikopter, filmet av NRK, til Storedal, der skulpturen beitet lenge sammen med andre sauer. Den var også på Høstutstillingen. Nå er den grønn og algete og har fått plass i hagen hos Norsk Billedhoggerforening.

Petter peker på noen mindre foto som han ofte henger sammen med skulpturene sine, av dyr som spiser fra et piknikteppe. Han spør om det er varmt, åpner døren og unnskylder seg med at han prater så mye.

- Jeg bestemte meg da for å utfordre … nei, det ble feil ord … å jobbe videre i den sterke, norske tradisjonen for dyreskulpturer, med Dyre Vaa, Skule Vaksvik og Ørnulf Bast. Konseptualisere den på en måte, med nytt tankegods og nytt verktøy. Kanskje utfordre var riktig ord likevel … I hager, borettslag og på plasser ser du jo nesten bare dyr i norsk utsmykning.

- Er du en dyreelsker?

- Nei, jeg har en høyst normal relasjon til dyr, vil jeg si. Jeg har ikke dyr engang!

- Så du var ikke den som begravet døde maur og pleiet syke fugler?

- Vi fanget dem kanskje … og slapp dem kanskje fri …, ler Petter og legger til: – Jeg liker dyr og tenkte lenge å bli biolog og zoolog. Dyr fascinerer meg, men mer fra en observatørpost. Kenneth Clarke skrev en bok, Animals and men (Animals and men: their relationship as reflected in Western art from prehistory to the present day fra 1977, red.) som handler om dyr i kunsten, fra egypternes bruk av dyr til dyr i kunsten for opptil 50 år siden. Han delte dyrekunst i ulike grupper. Først har du kunstnere som har en kjærlighet til dyr, som Rubens’ portrettering av hunder. Så har du dyreofferet med utallige jaktscener eller offer- og slaktescener av dyr. Du har også det totemistiske, med projisering av dyrenes egenskaper til mennesker, som kraft, hurtighet og så videre. Til slutt er det observasjonen. Det er nok denne gruppen jeg identifiserer meg mest med.

- Men hva med elefantene og hjorten?

Petter henter den første elefanten, som har blitt litt slitt i snabelen, hengt på veggen som et trofé. Flere andre elefanthoder gjør ulike snablete krumspring. Et par små elefantmodeller står oppe på en sokkel i umulige positurer for den store kroppen, og skal snart monteres i store versjoner på en skole i Nydalen. Å balansere på snabelen er kanskje ikke en umulighet likevel? Eller er det tvert om en kritikk mot dagens samfunn og krav? Eller et bilde på både å mestre det umulige og det å stå på … ja … en meget tynn snabel? Petter kikker bort på trehjorten som har lukket øynene og funnet indre ro i en hundestilling, naturligvis helt anatomisk umulig for en hjort!

- Disse dyrene, satt inn i umulige og underlige situasjoner, er en del av serien Introspect. Elefanten er faktisk inspirert av Berninis berømte elefant med en obelisk på ryggen utenfor Minervakirken i Roma. Hjorten kom da jeg så Kong Richard 2. sitt personlige emblem, en hjort med forgylt horn. Alle disse dyrene har funnet en slags indre ro, der de er i en meditativ tilstand.

- Men bjørnene, de er nærmest ufarliggjort?

- Ja, de må jo ufarliggjøres for å passe inn i vår verden og sosialisere seg.

Petter går videre bort til en av disse snille bjørnene som ser ut til å være meget vel godt integrert i samfunnet vårt. Den kikker gjennom veggen på legevakten ved St. Olavs Hospital. En liten bronsebjørnemodell peker tomlene i været, mens en annen har fått elg-caps den kan klappe sammen hornene på.

- Det som er spennende med bjørnen som kikker gjennom veggen på dette sykehuset, er at du må gå gjennom tre dører for å få se den på begge sider.

Han finner endelig katalogen fra Galleri Brandstrup i 2009 og viser et foto av 30 små miniatyrskulpturer av surrealistiske byster montert på hyller. Ved første øyekast virker de dystrere enn det andre vi har sett, selv om de tilsynelatende uskyldige og søte, temmede dyrene i humoristiske settinger har en mørk klangbunn.

- Jeg har kanskje over 100 slike småbyster. Det er tenkte mentale nivåer, der jeg tvang meg selv til å projisere en følelse ut i noe fysisk, en slags kreativ øvelse. Noen er som mennesker, men ansiktene er blankpolerte. Du kan kanskje si at det er en slags dagbokserie.

Rokker og leketøy

På Galleri Haaken i fjor høst viste Petter en helt ny side: En face-serien med rokker. Humoren er byttet ut med estetikk, og menneskers projisering er kanskje enda tydeligere.

- Rokker er vakre hvis du fotograferer dem ute av fokus. Jeg har lenge hatt lyst til å lage dem som skulpturer, men de er så vakre i seg selv, så jeg tenkte at de ikke trengte å lages, på en måte. Men så kom jeg over et foto av en rokkeyngel. Den var transparent, som en glassmanet, men jeg kunne faktisk se hodet, lemmene og denne spinalaksen gjennom fosteret. Akkurat som en primat. Der og da fikk jeg en fysiologisk gjenkjennelse, ikke et slektskap, men en biologisk tilhørighetsfølelse.

Petter sier Eureka, men korrigerer strengt seg selv; det ble for platt. Han valgte ut fem ulike rokkearter og la vekt på å gjenskape deres skjønnhet og ikke være redd for det vakre i utformingen i både bronse og tre.

- Djevelrokken som henger der, har nærmest øyne på sidene, men det er faktisk gjellehull. Med én gang du henger en rokke opp på veggen, blir den en demon eller en annen art vi kjenner med spisse horn. Man ser en brystkasse, en hjerne. Man får en gjenkjennelse.

- De kan minne om foldene på et nyfødt barn?

- Ja. Og dermed fant jeg en grunn til likevel å lage rokke-skulpturer. Kanskje er dette det lengste jeg har beveget meg bort fra mennesket i seriene mine.

- Eller det nærmeste du har kommet?

- Ja, det er jo vårt opphav, ler Petter, og leter etter en katalog og kaffekoppen som han har satt på kassen med en rokke hamret ut i bronse med et vingespenn på tre meter.

På en annen trekasse har han stilt ut to hestelignende figurer og en underlig skapning med hengemage. På en steilende hest har forbena skrumpet inn til noe som minner om to struttende bryster, og hodet har blitt omformet til et delfinhode.

- Vet dere hva det er? spør Petter nysgjerrig og ivrig.

- Et esel …?

- Nei. Jeg har tatt avstøpninger fra innsiden av leketøy, altså den positive formen, eksperimentert med disse i mange etapper og overført gipsmodellene til marmor som er hugget ut. Det ser ut som om figurene nærmest forvitrer, som om de har stått i Grand Canyon og blitt tæret og slipt på av naturen. Men de er forvitret mekanisk, styrt av min vilje, og nesten alt det gjenkjennelige er fjernet. Den sittende figuren med fire ben er faktisk en My Little Pony, denne er en Bratz-pony og det siste er et troll fra en turistbutikk!

Petter legger fort til, så raskt at jeg ikke engang får klemt inn et spørsmål:

- Som du ser, så jobber jeg med mange ting parallelt, fra Disney-figurene, dyr i umulige positurer, rokker og nå disse leketøyene. Det er ytterpunkter, men også det samme.

En bjørn er skåret ut i tre og portrettert som en romersk byste (som nå også skal foreviges i bronse på Nydalen skole). Petter følger dermed også opp en sterk, norsk kunsthåndverkstradisjon: Treskjæring. I eldre tider var det ofte faget skulptører måtte gjennom.

- Hvordan er det å være skulptør i Norge?

- Skulptur har en relativt kort og lite utbredt tradisjon i Norge, men vi er et land med mange skulptører. Kanskje henger det sammen vår lutherske og pietistiske tro. I katolske land har jo skulpturer en annen viktighet, mens vi kun har noen fine treskulpturer i vår kunsthistorie. Jeg har stilt ut i et galleri i Italia. I Norge har kanskje galleriene én skulptør per 20. maler, mens i Italia er det ofte én maler per 20. kunstner som jobber med kunst i rommet.

- Er humoren bevisst for å kommunisere med folk?

- Vil man ikke ut og kommunisere? Humoren er både bevisst og ubevisst … tror jeg. Jeg har vært så heldig å ha fått til å leve av kunsten min i snart 13 år nå. Jeg tenker at man ikke har monopol på forståelsen av verket når det kommer ut til folk … eller man har jo det til en viss grad. Jeg leste et intervju med Cindy Sherman der hun ble konfrontert med et selvportrett fra 1960-tallet ut fra en masse referanser fra den tiden. Hun svarte: Da vet du mer enn meg. Dette er ikke mitt verk lenger, det eies av samfunnet. Jeg skal ikke sammenligne meg med henne, ikke er jeg politisk eller berømt, men som kunstner eier man ikke lenger forståelsen av verket. Man får bare gjøre så godt forarbeid som mulig.

- Så hva er barns kontra voksnes forståelse av dine skulpturer?

- Jeg har jobbet flere ganger for Den kulturelle skolesekken med å formidle andre kunstnere til barn og lært at barn ser mer enn man tror, men på et basalt nivå. Voksne vil nok ha utbytte av skulpturene mine på et mer intellektuelt plan enn barn. Men hvis jeg kan gjøre inntrykk på et barn, som han eller hun kan huske som voksen, ville jeg bli glad. Kanskje er det en kvalitetsgreie dersom et barn reagerer, da har du i alle fall noe grunnleggende der, uten at det nødvendigvis sier noe avgjørende om et verk er dårlig eller godt. Det som inspirerer meg, er å se gode verk, å se at det er mulig å skape noe slikt som Tony Craggs verker som jeg nylig så i parken hans. I møte med slik kunst strammer man seg opp.

- Og hva nå?

- Jeg har akkurat bestilt en stor blokk marmor fra Pietrasantra. Jeg har lyst til å jobbe abstrakt … en slags rendyrkelse av formen … men jeg vet ikke helt hva.

- Det er jo et godt utgangspunkt for noe abstrakt!

- Ja, det er det jo, smiler Petter igjen, og legger de siste skolebrødene vi ikke har spist på pappasjett til håndverkeren som ble forvist da intervjuet startet.

Petter Hepsø (født 1973)

Utdannelse:

1996–2000: Statens kunstakademi i Oslo. 1994–1996: Mølla Kunstskole.

Separatutstillinger:

2012: Østfold Kunstnersenter (Fredrikstad), Kunstbanken / Hedmark Kunstnersenter (Hamar), Haugesund Billedgalleri, Galleri Brevik (Tromsø) og Ålesund Kunstforening. Tidligere: Galleri Haaken, Galleri Ismene (Trondheim), Storedal Kultursenter (Østfold), Oredaria (Roma), Galleri Brandstrup (Oslo).

Gruppeutstillinger:

Galleri Henrik Gerner, Høstutstillingen, Nils Aas Kunstverksted, Sarpsborg Kunstforening, Norske bilder (Oslo), Galleri Ismene, Sarpsborg Kunstforening, Artissima (Torino), Gamle Ormelet (Tønsberg), Galleri Brandstrup, Kyss Frosken (Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) og Menneskelikt (Telemark Kunstnersenter).

Utsmykninger:

2012: Inderøy Rådhus, Bergebo barnehage (Oslo) og Nydalen videregående skole (Oslo). 2011: Sinsen skole (Oslo). 2010: Marienlyst skole (Oslo). 2009: St. Olavs Hospital (Trondheim). 2008: Frydenberg barnehage (Stokke) og Skulpturpark Løren. 2006 / 2007: Hamar katedralskole. 2006: Jennestad Skulpturpark (Vesterålen) og Høgskulen i Sogn og Fjordane. 2005: Rolvsrud barnehage (Lørenskog) og Statoil, boreriggen Kristin. 2004: 8 Elefanter på Trondheim politistasjon. 2003: Sau på Kalnes videregående skole (Sarpsborg).

Innkjøpt:

Associazione Laureati Luiss, Østfold Fylkeskommune, Eksportfinans, KORO, Statoil, Argentum, Akershus fylkeskommune og Selvaag.