Hvor mye tåler vi før vi brister?

Forrige

Neste

"Selvportrett" åpnet Bjørlos retrospektive utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter, februar 2012.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto av installasjonene Øystein Thorvaldsen.

KUNST1-2012. Skarpt lys, et knust glassbord, lamper som kan minne om tentakler, og et klussete selvportrett med pigger. Det er fascinerende ubehagelig å gå rundt i Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling på Høvikodden. Kunsten handler om hvor mye vi tåler før vi brister. For tåler alle utstillingen?

Hvor mye tåler vi før vi brister?

BÆRUM (KUNST): Vi brukte faktisk en dag på å henge opp dette selvportrettet lånt fra Moderna Museet i Stockholm! Piggene i metall skal skrues inn i de splintrete glassplatene og plasseres på bestemte steder på hodet, som på en måte tipper bakover. Det er et sterkt selvportrett som åpner denne sterke utstillingen.

Caroline Uglestad er kurator for Per Inge Bjørlos første retrospektive utstilling på Henie-Onstad, og forfatter av boken om kunstneren som nylig kom ut på Pax forlag. Bjørlo regnes som en av de mest sentrale kunstnerne i nyere norsk kunsthistorie; en kunstner mange har sett verkene til, men hvis navn sjelden står med fete bokstaver i media. Kanskje har du sett hans runde, nærmest abstrakte skulptur Alexis (1998) på Gardermoen og hans lignende form på Oslo S når du løp til toget? Eller kanskje du har gått opp den smale trappen på Samtidsmuseet i Oslo i Indre rom V, mens det drønnet fra metallveggene og en smal gang førte deg inn til en varm lampe med stikkende lys? Før vi går videre, legger jeg merke til skiltet om at små barn må gå i følge med voksne. Hva venter videre inne i Bjørlos hode og indre rom?

- Per Inge Bjørlo trives godt på Hønefoss og hadde lenge eget atelier på Follum papirfabrikker. Han trives sammen med industriarbeiderne og er mindre glad i kunstsirkuset. Vi har jobbet sammen et par år for å finne verker. Han ville dessuten utfordre begrepet retrospektiv utstilling og laget en helt ny installasjon. Utstillingen peker derfor bakover og fremover. Det var naturlig for oss å ha denne store mønstringen av hans verker, for det var jo her på Høvikodden han laget sin første installasjon, det såkalte gummirommet , forteller Caroline mens hun tar oss med videre innover i et univers som er plagsomt påtrengende, men også estetisk vakkert og forlokkende.

- Mange reagerer sterkt følelsesmessig på utstillingen. Mye kommer jo an på hvilken sinnsstemning du er i. Per Inge Bjørlo vil at kunsten også skal møte våre egne indre rom. Dessuten er alle hans verker veldig sanselige. De påvirker oss også fysisk, med sterk lyd og sterkt lys, pigger og knust glass.

Pioner innen grafikk; 1970- og 1980-årene

Vi stopper foran linoleumstrykket som Bjørlo debuterte med på en separatutstilling på UKS i 1980. På rammen på bildet Helsing til Abeba er det skåret inn OPPHEV INNVANDRINGSSTOPPEN, og refererer til en større mediesak på den tiden om Abeba, en av Norges første papirløse flyktninger. Her henger også to meter høye linoleumssnitt med titler som Redsle, Kryp og En kunstners reise fra begynnelsen av 1980-tallet. De viser angstfylte figurer med en utrolig ekspressivitet og energi. Bjørlo regnes også som en pioner innen grafikk i Norge, og han er kjøpt inn av Tate i London.

- Bjørlo var temmelig politisk på denne tiden. Det vises også i verket Israel dreper fra 1983, der han har malt en figur på en gummimatte hengt opp med metallkroker. Verket kommenterer Israels invasjon av Libanon i 1982. Når man ser på størrelsen på linoleumstrykkene, skjønner man også at Bjørlo er en kunstner som ikke gjør det lett for seg selv. Han tar det å skape kunst på dypt alvor. Det er ingen lek å være kunstner for han, men hardt arbeid, mentalt såvel som fysisk.

- Er han en tung person?

- Nei, han er en person som tar livet på alvor, men langt fra noen tung person å snakke med. Men kunsten hans handler om livet.

Norges første installasjonskunstner i 1984

På 1980-tallet posisjonerte Bjørlo seg som en av landets første installasjonskunstnere med sine fem indre rom som handlet om ulike psykiske tilstander som angst og klaustrofobi. Det første var det såkalte gummirommet, fra 1984. Det fortelles at Bjørlo holdt på med det han kalte en sosial undersøkelse av sitt eget bostedsområde på Hønefoss, der han kjørte rundt i en folkevognbuss, samlet materialer og blant annet fylte opp en gammel møkkakjeller med gummi i to år uten egentlig å vite hva han skulle bruke det til. Stig Andersen fra NRK og kunstkritikeren Harald Flor hadde hørt om Bjørlo. De dro opp og fikk se hans arbeid, og inviterte han til å lage det som må forstås som forløperen til Indre rom I i NRKs studio, til en episode av kulturprogrammet PAN. Det var noe helt nytt at kunsten løsnet fra veggene. Kort tid etterpå ga daværende intendant på Henie-Onstad Kunstsenter, Per Hovdenakk, Bjørlo et rom til fri disposisjon, og resultatet ble gummirommet eller Indre rom I. Caroline forteller om opplevelsen den gangen i 1984.

- Rommet ble ødelagt etterpå slik at man i dag kun kan oppleve rommet gjennom dokumentasjonsmateriale. Selv har jeg kun møtt rommet på denne måten, men har hørt folk fortelle om en sterk fysisk og psykisk, klaustrofobisk følelse med en sterk lukt av gummi fra sprengningsmatter, dekk og samlebånd. Folk ble stengt inne i et nærmest lydløst rom som de ankom via en smal vindeltrapp der de knapt kunne passere hverandre, og med to svake lyskilder.

Deretter laget Bjørlo fire Indre rom til. Indre rom II i stål og glass med kraftig lys ble vist på Galleri Daad i Berlin i 1986 der betrakteren måtte stå på kanten av det indre rommet og kikke inn. I Indre rom III på den skandinaviske paviljongen på Venezia-biennalen i 1988 var publikum forvist til å betrakte et gjennomsiktig, tomt rom utenifra, fullstendig utestengt, mens i Indre rom IV på Louisiana Museum for Moderne Kunst i Danmark i 1989 kunne man igjen bevege seg inn i verket i to parallelle blindgater laget av glassplater som hvilte på pigger. Indre rom V ble montert permanent på Museet for samtidskunst i 1990 og er det eneste av rommene som ennå kan oppleves. Tom Sandberg filmet det første rommet med musikk fra datidens undergrunnsband Holy Toy.

- Hadde Bjørlo plukket opp dette med installasjoner fra kontinentet?

- Ideen, slik det er med hans kunst for øvrig, sprang nok ut fra ham selv. Per Inge Bjørlo forholder seg temmelig fritt til kunsthistoriske tradisjoner og konvensjoner, svarer Caroline mens hun plukker opp en lapp noen har mistet ved den neste delen av utstillingen; nemlig verkene fra Festspillutstillingen i 1991.

Utleverte barndommen?

Per Inge Bjørlo vokste opp i Spjelkavik, en bygd som opplevde enorme forandringer på 1950- og 1960-tallet fra tradisjonelle bygdeverdier til å bli et lite industrisamfunn. Mye av Bjørlos kunst springer ut fra denne oppveksten med brudd, skilsmisser og store endringer i samfunnet rundt han. Han reiste fra bygda som 16-åring til USA og jobbet på prærien der som et forsøk på å komme seg unna. På begynnelsen av 1980-tallet kom han til Hønefoss hvor han snart fikk et eget rom til å jobbe i Follum papirfabrikker. Her fikk han også mye av sine ukonvensjonelle materialer.

Det er i stor grad personlige historier som er utgangspunkt for mine arbeider, uten at jeg ønsker å gå i dybden på hvilke og hvorfor, sa Bjørlo til magasinet Kunstforum i desember 2011. Han sa også at livet setter sine spor, og det skal man ikke være redd for, og at de som hadde gått på trynet, hadde mer å bidra med enn dem som ikke hadde det. I 1991 viste Bjørlo sine mest private og utleverende verker da han ble valgt ut som Festspillutstiller i Bergen. Han gjorde om alle rommene i Bergen Kunsthall til en stor installasjon, der man gikk inn i rommet til far, til mor og til sønnen der det var lagt ut et tynt stupebrett omgitt av rammer uten bilder inni.

- Objekter til far og Objekter til mor fra 1991 er sterke veggskulpturer. Han laget også blant annet maleriet Familien med eddiksyre på ullfilt fra Follum fabrikker , forteller Caroline foran tre metallskulpturer på veggen med åpninger der det er glass eller et gitter.

Rundingene på familiebildet viser til hodene i familien, og på gulvet foran ligger metallplater der halve baller har presset seg opp med tittelen Press. Spenningen og dialogen mellom det indre rommet i alle skulpturene og oss utenfor, skilt fra hverandre av metallet, er sterkt.

- Bjørlo legger ikke skjul på at han har et anstrengt forhold til sin oppvekst og barndom. Men selv om han bruker det private, får det kollektiv betydning. Tematikken han er opptatt av, er også i høy grad allmenn og angår oss alle. Bjørlo hadde et kraniebrudd etter et fall på fotballbanen som tenåring, og måtte lete etter nye muligheter å uttrykke seg på.

- Ønsker han å skape en myte om seg selv, slik mange samtidskunstnere gjør, om en traumatisk barndom?

- Nei, han tenker ikke over sin egen kunstnerrolle på den måten. Han lever et normalt familieliv på Hønefoss ved siden av kunsten. Et sterkt uttrykksbehov er nok det primære. For han handler dette om å utforske egne ting som også blir allmenne, og som andre kan kjenne seg igjen i. Han vil vise det som handler om å være menneske. Men han er kompromissløs i sin kunst, og genuint opptatt av det han gjør.

På veggene henger flere malerier av hoder. Bjørlo er nemlig utdannet fra malerilinjen ved Akademiet i Oslo, og på Kunstnerforbundet i 2000 stilte han ut en ren maleriutstilling med maleriserien Heads from Balance. Her er det store penselstrøk, rennende maling, utforskning av farger og antydete hodeformer.

- Bjørlo er tross sin private tematikk ingen innadvendt kunstner. Han lokker oss også inn med estetiske virkemidler, sier Caroline og peker på de vakre fargeharmoniene i bildene.

Midt i rommet troner en annen installasjon: Tvilens perspektiv fra 2004. Et bord er laget av rør med en knust glassplate og pigger på bordbena. En seng innbyr ikke til hvile, og et sterkt lys skaper ytterligere uro. En slags tavle er midtpunktet for sittegruppen, men viser ingenting. Bortenfor står installasjonene Kjærleikstunnelar fra 2006, Svik fra 2006 og Kols fra 2008.

- Titlene er viktige for Bjørlo. De er veldig poetiske og fortellende, mens arbeidene er tvetydige, nesten abstrakte. Abstrakt formspråk og fortellende titler kjennetegner han.

Senger for livet

Installasjonen www.dumskap.no/mor du luktar slik piss i dag fra 2011 fyller det innerste rommet på Høvikodden som en stor scene med skygger på veggene, og er laget spesielt til utstillingen.

- Egentlig skulle publikum selv få skape lyd med klokkene, men det gikk dessverre utover verkene, så vi oppfordrer ikke til det lenger, sier Caroline og går rundt i installasjonen, skritter over tøyremser lik piggtråd, og slår på ulike klokker og rører ved lysekronen så lydbildet minner om en skrekkfilmscene.

- Der borte ser du Bornesenga, bak glassplatene har du Ungdomssenga, under prismekronen har han satt inn Vaksensenga, og i midten har du Ringspelet. Møtet med denne installasjonen er også veldig fysisk, og du møter deg selv i speilene.

Verket handler om livet fra barn til voksen, men blir også et symbol på hans karriere på over 30 år. Forfatteren Stig Sæterbakken, som har skrevet et eget essay til boken om kunstneren, har sagt at Bjørlo også tar vare på publikum i sine arbeider. At det finnes en omsorg i dem.

- Han balanserer det hele, det vakre mot det vanskelige. Hvis du makter å gå inn i de indre rommene, er det også en utgang , mener Caroline

- Hvordan jobber han? Det er ofte store, tunge ting?

- Han har en indre visjon og bilder i hodet som han jobber etter. Dette kommuniserer han til de som hjelper han, og som for eksempel tegner det ut som tekniske tegninger til hans store offentlige arbeider.

Mykt ute, spisst inne

Idet vi skal gå, stopper vi og klemmer litt på skulpturen Larger Body fra 2003, som føles myk tross metalloverflaten. Den var ment å smykke FNs hovedkvarter i New York. Bjørlo ble invitert til en utsmykningskonkurranse som en av fire skulptører, men da FN ble kritisert for å fremheve seg selv i for stor grad, avlyste de konkurransen. I 2008 kom skulpturen til Høvikodden.

- Bjørlos utsmykninger i offentlige rom er gjerne litt snillere og mer organiske enn mange av installasjonene beregnet for utstillinger. Offentlige verker må jo folk forholde seg til uansett, enten de suser forbi eller betrakter dem. I de offentlige arbeidene, som Larger Body, er også overflatene ofte viktige og hvordan de spiller med ulike værforhold, etter som solen skinner eller regnet treffer dem. De kan også vise til en membran, som i skulpturen Membran utenfor Forsvarets ledelsesbygg på Akershus festning. En beskyttelseshinne som henspiller på hvordan mennesker har ulik toleranse for ulikt ytre press. Ikke alle er så sterke, og dem må vi også se. Bjørlo undersøker det å være menneske. Han sier: Det vakre finnes hele tiden i det vonde , avslutter Caroline.

Den retrospektive utstillingen til Per Inge Bjørlo ble kåret til en av de to viktigste kunstutstillingene i Norge i 2011!

Galleri Riis - Per Inge Bjørlos faste galleri

Samtidig med Per Inge Bjørlos retrospektive utstilling ved Henie-Onstad Kunstsenter viste Galleri Riis i november en serie skulpturer under den felles tittelen Ringspelet II.

- Disse stålkonstruksjonene, med uttrykksfulle spisse elementer og splintret speil, er karakteristiske for Bjørlos produksjon. Bjørlo jobber også med grafikk, skulptur, tegning og maleri, og har fra 1980-tallet av vært en sentral representant for installasjonskunsten. Gjennom hans arbeider blir vi konfrontert med det ukomfortable, skjønne og sanselige, som igjen er knyttet opp mot kunstnerens sterkt personlige opplevelser , forteller Jenny Kinge ved Galleri Riis til KUNST.

FAKTA:

Per Inge Bjørlo (f. 1952) stiller ut ved Henie–Onstad Kunstsenter frem til 26. februar. Dette er hans første retrospektive utstilling. Utstillingen skal videre til Bergen Kunsthall våren 2012.

- Født og oppvokst på Sunnmøre ved Ålesund.

- Utdannet fra Bergen Kunsthåndverksskole (1974-1977) og på malerilinjen på Statens kunstakademi i Oslo (1977-1981).

- En av våre mest sentrale kunstnere, og en pioner innen grafikk.

- Regnes som landets første installasjonskunstner med: Indre rom I (gummirommet) på Henie–Onstad Kunstsenter (1984), Indre rom II på Galleri Daad i Berlin (1986), Indre rom III på Venezia-biennalen (1988), Indre rom IV på Louisiana Museum for Moderne Kunst i Danmark (1989) og Indre rom V som ble montert permanent på Museet for samtidskunst (1990).

- Hans skulpturer på Oslo Lufthavn Gardermoen er de mest kjente utsmykningsoppdragene.

- Har også hatt separatutstillinger ved blant annet Bergen Kunstforening, Galleri Wang, Lillehammer Kunstmuseum, Hara Museum of Contemporary Art i Tokyo, Astrup Fearnley museet for Moderne Kunst, Tyler Graphics Mount Cisco i New York, Kunstnerforbundet og Galleri Riis.