Et underlig møte

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 5-2013: En bodybuilder iført Mikke Mus-ører, sort fløyelskappe og en vandrestav balanserer på ruinene av Margaretakirken i Maridalen utenfor Oslo. På en kirkegård på Alnabru trekkes den samme mannen i en liten tralle av fotografen Per Heimly. Hva i huleste har skjedd?

Taxisjåføren sperrer opp øynene idet han stopper på nordsiden av Maridalsvannet snaue ti minutter fra Oslo og får se en skikkelse med Mikke Mus-ører og en flere meter lang sort kappe. Jeg prøver å forklare at det er et kunstnersamarbeid mellom en kjent fotograf, Per Heimly, og kunstneren Tor Rafael Raael, men sjåføren bare smiler, rister på hodet og sier lykke til.

Heimly og Raael hilser så vidt på meg. De er langt inne i en felles kreativ sone og fotoseanse der Heimly tolker Raaels malerier. I går fløt Raael naken i et myrvann og klatret like naken opp i et 800 år gammelt eiketre i Sande i Vestfold. Fortsatt med Mikke Mus-ørene. Hele familien hans, som teller kona Yvonne og de tre sønnene på 21, 23 og 25 år, gikk rundt med sorte dresser og en slags hakkespettmaske, lik en av de langnesete karakterene i commedia dell'arte. I dag er Raael den store krigeren, et ironisk pek til alle mektige menn med misforstått makt. Han svetter under fløyelen mens han balanserer med staven sin på ruinene.

- Tor er en familiemann, og den gamle kunstnermyten om hor, fyll og galskap passer ikke på ham. Jo, galskap har han masse av, men av den godartede sorten, forteller agenten til Raael, Håvard Mossige, og viser fotoplanen for dagen med Raaels malerier og idéskissene til Heimly.

Det hele startet for to år siden, da Raael trengte et portrett. Agenten tok kontakt med Heimly, og de to kunstnerne gikk et skritt videre. I dag er det fjerde gangen de møtes for å iscenesette Raael som en av hans egne absurde figurer. Teste hans grenser. Blottstille ham, ikke bare fysisk naken, men også psykisk, slik bildene hans viser det sårbare mennesket. To bøker har allerede kommet ut, og viser blant annet Raael sittende som Rodins Tenker i et skogstjern, naken, med agentens lille kanin ved siden av seg. Og Raael kjørende i løse luften kun med et ratt og med trafikken susende forbi bak.

- He is the architect, sier Heimly, som kommer bort og tenner en røyk og tar en pause fra et intenst fotoopptak.

- Dere jobber begge i samme landskap, men det blir to tolkninger og to vinklinger, sier Raaels kone, Yvonne.

Maler og fotograf starter opp igjen med en ny vri mens store skyer bak gjør scenen enda mer dramatisk.

- Tor jobber 28 timer i døgnet 8 dager i uken med maleri, rakukeramikk, skisser, akvareller, musikk og tekster. Hodet hans er aldri i ro; et kreativt luksusproblem. Man sier at nordmenn er født med ski på bena, men Tor er født med pensler i neven, ler kona.

- Man kan aldri bli høy nok … eller hva sier du, Per? nikker Raael under museørene.

- Ja … drar Heimly på det og stumper røyken.

Tidligere har han tolket Nattverden og Mona Lisa av da Vinci, men aldri en samtidsmalers verk på denne måten.

Raael balanserer på ny høyt oppe på muren.

- Det er ikke lov å klatre her, sier han bekymret, som en liten gutt i den store kroppen. – Og jeg kjenner tyngden av stoffet. Skynd deg før det kommer noen …

Agenten kommer bort igjen for å forklare mer om Raaels absurde verden av dyr og landskap, sære figurer og drømmelignende scener som treffer alle, fra de minste barna til de på 90 år. Som fantasidyrene han sampler sammen og gitt ut i en egen bok.

- Tor maler sitt eget liv, og han har sagt at bildene er svaret på hans egne problemer.

- Han maler sin egen medisin, legger Yvonne til. - Maling og kunsten er like viktig for ham som vann og mat … ja, for å være her …

- Og han er mest til stede i kunstens verden. Han sier selv at mennesket er 95 % menneske og 5 % ånd, mens han er 5 % menneske og resten ånd … og det er ikke for å være snobbete.

Som liten følte Raael seg annerledes og tilbrakte mye av barndommen og ungdommen i trehytter. Der kunne han gjemme seg bort. Som kunstner er han så å si selvlært, men med flere kurs i klassisk maleri.

- Han følger sin egen vei … sier agenten.

- Og gjør alt så manisk; hvis Tor bestemmer seg for å dra til månen, så klarer han det.

- Men er bildene hans også et sted for andre? Er det kun en medisin for kunstneren selv?

- Vi får daglig tilbakemeldinger om at bildene treffer midt i sjela. Enkelte opplever noen motiver som skumle, men da er de ikke klar for dem ennå. Vi mottar brev fra folk som har opplevd Tors bilder som et vendepunkt i livet. Dessuten er Tor pianist, og som 15-åring var han organist i tre kirker! Men kanskje du kan si at kunsten er hans connection til virkeligheten. Før var det en flukt, nå er det en vei tilbake til verden.

- Raael er opptatt av å kommunisere. Han malte en serie med et lite dyr i samtale med et stort, som het Dialog. Når man starter på bakkenivå slik han har gjort som kunstner, må man i dialog med folket, understreker agenten.

Raael har fått av seg kappa og kommer bort. I mange år satt han i et mørkt rom og malte. Nå har han kommet ut. Han snakker som en som nylig har vendt tilbake til livet:

- Dette er kreativt galskap. Per gjør bildene mine bedre. Han har et helt annet temperament enn meg … og får frem dyrene inne i meg … Ofte setter man grenser for seg selv. Jeg har lenge sagt nei til alt, nå sier jeg ja. Og tilbake får jeg kjærlighet, og andre mennesker åpner seg. Før tenkte jeg at alt gikk galt; sønnene mine var alle tre alvorlig syke, atelieret med alle bildene brant dagen før en stor utstilling … men så forsto jeg at verden kanskje var klar for mine bilder, min galskap, og det løsnet da jeg begynte å si ja. Det er en illusjon at vi lever i en grå verden. Men det er trygt å ikke ta sjanser, da slipper man nederlagene. Å vise sine svakheter. Jeg vil komme med et budskap: Se, det er meg. Og da sier folk: Ja, men det er også meg!

- Hvordan er det å plutselig bli en av karakterene i bildene sine?

- Man blir konfrontert med følelsene sine. Jeg får hjelp av en skuespiller til å bearbeide dette. I dag skulle jeg være en sterk kriger, men jeg var overhodet ikke sterk i dag! For motivet vi skal ta etterpå spurte jeg om Per ville være den sterke i forholdet og trekke meg på en kjerre.

- Og hvordan var det å være naken?

- Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være naken i skogen med Per, ler han og fortsetter:

- Det mest skumle var faktisk å møte blikket til Per. Men å være naken med ni andre rundt var greit, jeg tenkte at jeg var en del av et kunstverk. Vi kommer opp av jorda og blir til jord. Når jeg kommer hjem, tar jeg frem en lapp der det står Gikk det bra? JA / NEI. Det er viktig med opptelling. Og jeg svarer alltid ja.

- Mennesker leter alltid etter mening, sier Heimly, og setter seg på en campingstol, men ingen av de to kan forklare de absurde scenene som har oppstått i fotoene.

- Hvordan mediterer du? spør Heimly plutselig Raael, som trekker frem sin mediterende pingvin laget i rakukeramikk.

- Enten må du meditere over en ting, eller så må du meditere deg bort fra ting. Men det å tømme hodet, er en felle, det klarer man aldri. Man må heller akseptere ideene og tankene.

- Har du et mantra? fortsetter Heimly.

- Det forsvinner etter hvert … og blir en del av deg. Ofte kan jeg meditere over ting og stille et spørsmål ut i evigheten …

- Jeg lærte å stoppe blod da jeg var liten, sier Heimly - men det er en hemmelighet og kan kun læres til barn. På en fisketur en gang fikk en venn kroken i fingeren, og jeg prøvde. Og det virket! Blodet stoppet.

Agenten tar opp et fiskehode som Raael skal holde mot ansiktet ved neste sceneskift.

- Vi trenger en bowlerhatt … og et mer urbant miljø, sier Heimly.

- Og så trekker du meg etter deg på tralle på en kirkegård, sier Raael.

- Jeg er jo manisk og depressiv på én gang, ler Raael, og heller nedpå en Red Bull.

De er klare for neste shoot; Raael mediterende ved siden av pingvinen.

- Se opp på Gud, instruerer Heimly bak linsen.

Yvonne tar ut månen som Raael skal spille mot i en annen scene.

- Den henger hjemme sammen med stjerner for å minne oss på at vi må ta vare på mysteriene. Men dette bildet, der jeg skal sitte med ryggen mot månen, handler om at jeg har løst det siste mysteriet i livet mitt, og at det er ikke mer å lure på. Det gjør meg deprimert. Vitenskapen kan ikke gi oss svarene på det vi egentlig lurer på: Hvorfor er vi her? forklarer Raael.

Så må jeg spørre:

- Mikke Mus-ørene, hva er det med dem?

- De er et ikon. Som alle kjenner igjen. Vi lager jo alle ikoner av oss selv, svarer Raael, med ørene på hodet som den største selvfølgelighet.