En sinna Pan og en naken Munch

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Bjøn Wad.

KUNST 3-2013: En naken Edvard Munch står med bredbent og skuer mot sitt gamle atelier på Ekely og mot tomrommet der hans hus engang stod. I hånden holder han en pensel, lik et spyd. Trolig ville han ha kastet det mot Oslo kommune hvis han hadde kunnet. Men den over to meter høye Munch er sveiset fast i taket og ennå i våt leire.

EKELY (KUNST): - Jeg er aldri fornøyd. Akkurat som Munch. Til slutt måtte han henge opp en av de mange versjonene av Moder jord, eller Alma Mater i Aulaen.

Avkledd Munch

Per Ung er ikke ung lenger. Han er 80 år, og tiden er knapp. Kanskje to år, hvis de siste medisinene vil forlenge livet hans og stagge kreften. Jeg er ydmyk over at han vil bruke en dag til å møte KUNST. Ung har vært en av våre fremste klassiske skulptører helt siden han vant konkurransen om Johanne Dybwad-statuen utenfor Nationaltheatret som 21 år gammel student på Akademiet under Per Palle Storm. I 60 år har han arbeidet her på Ekely, og fortsatt prøver han å være i atelieret fra klokken 10 til 18 hver dag.

- Men jeg er optimist og på hugget, og melder meg på konkurranser, som den siste utlyste konkurransen om monumentet av vår første konge, Christian Frederik, sier han, mens han fyller et glass, dekket av leire og støv, med vann og svelger dosen som han forteller koster staten 400 000 kroner i året. Så går han rundt, fikler med en leirklump i det ene øyeblikket og en modelleringspinne i det neste. De store nevene er aldri i ro, enten de viser former i luften eller gestikulerer fritt. Han heiser på buksen med bukseselene, den ene festet med en strikk. Et blått tau utgjør beltet. På veggen er det rablet ned: Gjør det du ser – ikke se det du gjør. Ved siden av henger et foto av Rodins The Age of Positivism og Berninis Den hellige Teresas ekstase i Roma. Klesklyper fungerer som bokmerker i Langslets bok om Christian Frederik, Den glemte kongen. På hyllene kjenner jeg igjen blant andre Wenche Foss, Christian Ringnes, Olav Thon, Arve Tellefsen og Mille-Marie Treschow. De utgjør et tilfeldig utvalg av de flere hundre mennesker som Ung har portrettert gjennom 60 år. Resten av gipsmodellene står på et lager på Lillestrøm.

- Jeg orker ikke rydde etter meg. En billedhugger etterlater seg så utrolig mye … kommenterer han, og sparker til svingbrettet som den to meter høye, dyriske Pan-figuren står på, så vi nesten får den erigerte penisen i fjeset.

- Pan likte å sove i skogen midt på dagen og ble illsint om han ble vekket. Derav navnet panikk. Alt kommer fra grekerne. De definerte det moderne mennesket. Intet er nytt under solen, selv om begrepet er en floskel. Det begynte med hellenismen. De løste alle problemene og er en kilde, gave og et arsenal til alle senere kunstnere. Men dere må få med et godt foto av Pan. Han representerer det uttrykket jeg vil jobbe med. Det ekspressive. Barokke.

Ung biter seg litt i tommelen. På den andre siden av rommet ruver en annen figur, denne uten erigert penis. Edvard Munch. Ung dusjer ham med vann.

- Den puster, utbryter jeg spontant, og venter på at brystkassen i leire skal heve og senke seg.

Ung ler.

- Det har vært krevende på grunn av størrelsen, og det at jeg ikke har kunnet skjule meg bak et draperi. Jeg starter alltid prosessen med to modeller i ulik størrelse før jeg utformer selve skulpturen. Innerst er det en sveiset konstruksjon, og så er det bare å modellere seg utover.

- Men hvorfor en naken Munch?

- Sjakett ville vært mer passende, smiler Ung, og studerer en av de kraftige tærne som holder vår store kunstner forankret i sokkelen i leire.

- Petter Olsen ringte meg for et år siden og spurte hvordan jeg ville løst et portrett av Edvard Munch. Jeg hadde tenkt på dette lenge, og sa, som sant var, at jeg ville lage ham naken etter fotoene som ble tatt av ham malende naken på stranden da han var i 40–50-årene. Han leide stranden for å male nakne menn, det vil si badevaktene. Det sies at de fikk sparken etterpå. Ingen vet om disse fotoene er tatt av andre eller med selvutløser. På fotografiene er kjønnsorganene tildekket, men jeg tror dette er retusjert inn. Munch tilhørte nihilistene. De ville være frie, leve sunt og i pakt med naturen – som eneste gud. Men samtiden var nok ikke klar for en naken Munch.

Ung peker på boken med de aktuelle fotoene oppslått.

- Du kunne ikke valgt en bedre fremstilling, Munch kledde seg jo naken i maleriene sine …

- Ja, mentalt og psykisk. Han blottla angsten. Han var en raring, og ikke akkurat atletisk. Han var misfornøyd med seg selv, og nokså dvask og rund, ler Ung, og legger til:

- Men det er skulpturen sitt uttrykk man må bruke. Jeg skildrer ikke fobiene, men gir dem en ytre form. Så kan tilskueren ilegge denne formen det livet, de egenskapene og det de ellers ønsker.

- Knut Steen ville ha marmor til å sveve og Michelangelo ville redde ut figurene inne i steinen. Hva er ditt prosjekt?

- Hele livet mitt har det vært figuren. Enten det dreier seg om fru Dybwad eller Munch. Ja, det er så moderne å ha et prosjekt nå.

Telefonen ringer. En ny time på sykehuset avtales. Nefertiti kikker frem fra en hylle. En krukke som Ung modellerte en gang i svunnen tid, er fylt med tørkede blomster fra en av hans utallige åpninger og avdukninger. Gipsmodellen av Fiskerkona som står i bronse på en fire meter høy sokkel i Svolvær, kikker frem fra bak et sort forheng. En muskelmann er stuet halvveis bort. Ung trenger kanskje ikke den lenger? Noen anatomibøker er likevel slått opp på flere ben-illustrasjoner.

- Bernini skrev en gang at hvis du tar hodet til din beste venn og dypper det i gips, så vil det ikke ligne. Man må manipulere, fremheve skyggene og gropene.

Ung viser gropene i ansiktet sitt med tommelen og modellerer i luften.

- Overdrive virkeligheten?

Ja! Hvis ikke blir det ikke troverdig. Den sansbare, ytre virkeligheten er alltid idealet.

Gategutten

Ung vokste opp på Bislett. Faren, Per Ohlsen, var murer – og en god tegner, ifølge Ung. I 1950 tok Ung oldefarens etternavn.

- Jeg var en gategutt fra Bislett, den gangen det var gutter i gaten. Jeg vet ikke hvor de er nå …

Ung avbryter seg selv og poserer for fotografen med armene i kors over brystet.

- Er det ikke slik selvbevisste genier står? De litt kvasi-intellektuelle som blir grunne i sin dyphet?

Ung var han som alltid var flink til å tegne.

- Den gangen en kunstner måtte kunne tegne og fikk S i tegning, smiler han ironisk, og legger inn nok et pek til modernismen.

Han fant sin verden i Vigelandsparken og blant gipsavstøpningene på Nasjonalgalleriet.

- g har aldri spurt hvorfor jeg ble skulptør. Jeg forklarer det med at jeg ble smittet av et slags virus som er der ennå, med en enorm levedyktighet og seigt som bare pokker. Tenk deg all motstand og kjeften jeg har fått … all himlingen med øynene over det sentimentale … hvis kritikerne i det hele tatt nedlot seg til å si noe.

- … og kritikk for å lage noe så grusomt som vakre skulpturer …

- Ja … men ikke fremstill meg som bitter. De får holde på med sitt, og jeg med mitt! Professoren min på Akademiet6 sa at Ung, du kan ikke få både i pose og sekk; du kan ikke oppleve glede med å jobbe figurativt og samtidig få applaus fra miljøet. Odd Nerdrum, Joseph Grimeland og jeg satt sammen i Grimelands nedslitte leilighet i Løkkeveien på 1970-tallet og drakk mengder med rødvin og diskuterte. Nå blir det nok snart en forandring, mente Grimeland, om denne modernismen. Nei, det blir nok bare enda verre, sa Nerdrum. Han fikk rett. Men vi agiterte så godt vi kunne og ringte en journalistvenn i VG når vi ville si noe.

Ett år før Ung fullførte artium sluttet han på skolen. Han orket ikke mer. Han fikk hospitantplass på Kunst- og håndverksskolen og kom deretter inn på Kunstakademiet, 18 år gammel. Tre år senere fikk karrieren en rakettstart. Selv kaller han det flaks og presiserer at det ikke finnes noe som er objektivt best: Han vant konkurransen om statuen av en av norsk scenekunsts største divaer, Johanne Dybwad.

- Det var uhørt egentlig, og mange eldre billedhuggere ble nokså sure! Vi søkte på alle konkurranser som var den gangen. Dette var jo tiden før stipender og Lånekassen! Jeg var begeistret for den italienske, figurative skulptøren Marino Marini. Han ville skape en arkeologisk stil. Mitt første utkast til Johanne Dybwad var en dansende kvinne med et draperi. Jeg slet livet av meg med den skulpturen. Etter fire år endte det i en nesten arkaisk statue. 40 år senere kom Wenche Foss opp ved siden av Dybwad, i 2004, i en barokk stil.

Etter at fru Dybwad kom på sokkel, reiste Ung til England.

- St. Martins School of Art var det rene modernismereiret. De så litt medlidende på meg og anbefalte meg å gå ned i kjelleren for å lære meg å sveise. Men jeg fikk forfriskende tilbakemeldinger. For meg mangler abstrakt kunst logikk og en indre bygning. Du kan alltid plassere en kule til der … og strekke en linje til der. I et verk må man ha et trykk utenifra som holder det hele på plass, og et trykk innenifra deg selv.

I 1975 hang Ung, nesten bokstavelig talt, korsfestet på Høstutstillingen.

- Fire uker før åpningen fikk jeg en invitasjon til å delta. Jeg ville bruke døden som tema, og fotograferte meg selv korsfestet på veggen. Skammelen skled unna, og det kunne gått riktig galt. Jeg var så fornøyd med gipsmodellen og trodde jeg skulle bli verdensberømt. Men disse kritikerne gikk rett forbi.

Ung demonstrerer foran Kristus-figuren i atelieret.

- Ikke et jævla ord. Ikke et pip. Der henger det en mann i gips, ja vel. Jeg ble fullstendig neglisjert. Når du er så gira som du er i 30-årene, er dette provoserende!

Mor og barn

I Kirkenær står Ungs monument over en gruppe mennesker som overlevde i en tunnel ved krigsslutt. I Bergen står skulptur Krigsmoderen fra 2009, det eneste monumentet i Norge over alle krigsmødrene som ventet hjemme. I atelieret er det flere mor-og-barn-versjoner. En liten statue er akkurat lagt opp i leire og fremdeles myk. Moren omfavner og beskytter det sovende barnet så jeg kjenner mitt eget morshjerte lengte etter en bylt å holde i. Få har skildret denne situasjonen så godt som Ung. Selv har han to sønner fra første ekteskap og en sønn med sin nåværende kone, dyreskulptøren Elena Engelsen, som er kunstneren bak tigeren ved Oslo S.

- Mor og barn er nok det mest brukte motivet i europisk billedkunst. Som Madonna og Jesus-barnet. Det er et evig, arketypisk motiv som jeg har arbeidet mye med. Michelangelos siste skulptur var nettopp mor og barn; Rondanini-pietàen i Milano fra 1563. Hele hans kunstnerskap ender med at hodene til Kristus og Maria nærmer seg hverandre. I denne tilstanden er det en usigelighet, en intimsfære, som egner seg ypperlig for en billedlig fremstilling.

Munch tørker inn. Ung sprøyter ham med en ny runde vann og kommenterer at arbeidet med å pakke ham inn i plast og vått klede på slutten av dagen er utfordrende når han allerede er sliten. Og studenter orker han ikke. Han har verken plass eller nerver.

- Alle vil tøye grenser. Da Munch malte Skrik, tøyde han strikken til virkeligheten til bristepunktet. Han malte aldri noe lignende siden. Da han kom forfyllet og skjelvende inn på klinikken i København like etterpå, malte han derimot store, lyse portretter av legen sin!

Ung illustrerer en strikk som dirrer og brister med de grove hendene sine.

- Etter dette holdt tradisjonene og virkeligheten Munch forankret til bakken igjen. Skrik var vendepunktet. Van Gogh snappet bristepunktet, han kom ikke tilbake til virkeligheten. Vi trenger alle å tøye grenser, ikke å overskride dem … Men du dirigerer meg litt mye nå, sier han plutselig skarpt til fotografen, som plasserer kunstneren på modellstolen der Wenche Foss drakk champagne for ti år siden. Ung blir likevel sittende.

- Virkeligheten er best. Husk det.

Vi vinker adjø. Munch må fortsatt vente på både gipsmakeren og bronsestøperen før ferden kan gå videre til Petter Olsens svaberg på Ramme Gård i Hvitsten. Der kan Munch igjen se ut over soloppgangen som inspirerte ham til å lage Solen i Aulaen og lure på om rett versjon ble hengt opp. Men først må albuen bare fikset litt på … Kanskje Per Ung blir fornøyd denne gangen.

Per Erik Ung (f. 1933)

-Norsk billedhugger og grafiker.

-Elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Torbjørn Alvsåker i 1951, ved Statens kunstakademi under Per Palle Storm 1952–55 og ved St. Martins School of Art i London i 1960 under Anthony Caro.

-Debuterte på Høstutstillingen i 1955, og med separatutstilling i Unge Kunstneres Samfund i 1957.

-Separatutstillinger i blant annet Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i 2001 og en retrospektiv utstilling i Vigelandsmuseet i 2004.

-Tidlig knyttet til en gruppe kunstnere som tok avstand fra modernismen og dyrket gammelmesterlige forbilder.

-Han vil gi de menneskelige følelser form.

-Startet med en forenkling av formen.

-Har jobbet med svevende figurer som Svømmepike.

-Flere mytologiske og til dels erotiske grupper og figurer som Eros og Psyke og Venus. -Mor-og-barn-motivet går igjen.

-Gift med kollegaen Elena Engelsen.

-Av viktige verk er: Johanne Dybwad utenfor Nationaltheatret (1959–61), Märtha Louise og Haakon Magnus, portrettstatuer, Skaugum (1976–77), Sonja Henie ved Frogner stadion (1985), Fridtjof Nansen, Oslo og Vardø (1993), Verdens Gang, gruppe, VG-huset (1994), Henrik Ibsen, portrettbyste, Skien og Oslo (1997), Gunnar Sønsteby utenfor Indekshuset i Oslo (2007), Ved kafébordet på Aker Brygge og Wenche Foss utenfor Nationaltheatret (2007).