Eldar Parr -en kunstner på vandring

- De lange menneskene i bildene mine symboliserer både det kollektive, men også individet. Jeg opplever det slik at vi mennesker søker sammen, men samtidig prøver vi å være selvstendige. Perspektivet i bildene mine, et uendelig landskap som fortsetter langt utenfor billedrammen, understreker at vi stadig er på vei til et sted. Vi er nysgjerrige av natur, lengter, vil vite, og dette fører oss alltid videre. Men så er vi aldri fornøyd. Hva er til venstre for bildet? Hva er fortsettelsen?
Eldar Parr sitter i formiddagssolen på en kafé på Alexander Kielland plass i hovedstaden med vann og cola foran seg. Samtalen passer nok bedre til dunkel belysning og dype rødvinsglass. Det viser seg raskt at det ikke bare er bildene til Parr som har mange dype lag. Kunstneren lar tankene og ordene fly om relasjoner, sitt forhold til kunsthistorien, spørsmål om vår eksistens, inspirasjon, fornyelse, det gode liv, og ikke minst om sine vandrende spikermennesker.

Fra treskjæring til Nerdrum
- Det er når jeg står og maler at jeg finner en forankring, det er da jeg slapper av. Utenom dette er jeg en relativt kaotisk person som er livredd for å gå glipp av noe. Du kan si jeg er allestedsnærværende, smiler Parr i vårsola.
Han er straks klar til å åpne en utstilling på Oslo Plaza. Før det har han deltatt på en rekke kollektivutstillinger og har hatt separatutstilling i Galleri Bellmann og Galleri Ramfjord i Oslo, Drammens kunstforening og i Ålesund. På CV'en kommer også utsmykkingsoppdrag og innkjøp til flere samlinger. Eldar Parr maler ikke mer enn åtte til ti bilder i året. Til gjengjeld er de store, og maleriene hans blir solgt nesten før malingen har tørket. I tillegg har han en omfattende grafikk-produksjon.
En av Parrs store egenskaper er kanskje at han aldri står stille. Han forsøker stadig å fornye seg og utforske nye muligheter innenfor sitt billeduttrykk. Slik har også fiffens restaurant Oro i Oslo fått delikate fargetoner hentet fra to store malerier signert Eldar Parr.
- Oftest kommer jo interiøret først og kunsten etterpå, men på Oro ble det motsatt, forteller Parr.
- Da kokken Terje Ness skulle åpne stedet for en tre, fire år siden, kjøpte han to av bildene mine. Interiørarkitekten Helene Hennie avstemte fargene i interiøret etter maleriene.
Selv syntes Parr at fornyelse er en kjempeutfordring:
- Folk må få lov til å kjenne igjen noe, men samtidig føle at de tilføres noe nytt. Forandringen skal ikke synes. Da mister man sitt publikum. Poenget er vel å gjøre om elementene, å forandre uten å forsvinne selv.
For forandring har det vært i Parr sitt kunstnerskap, uten tvil. Han ble født i Hellesnylt i Geirangerfjorden i 1963. Faren var billedkunstner og treskjærer. Tolv år gammel startet også Parr med trerelieffer. Men det var maler han endte opp som.
- Det var mer forlokkende med tegning og maling. Dessuten var det noe min far ikke drev med. Jeg startet som hospitant hos maler og billedhugger Oddmund Raudberget i Drammen i 1991. Han var også høyskolelektor ved Statens kunst- og håndverkskole. Dermed kom jeg i kontakt med Nerdrum-miljøet. Men jeg ble aldri en elev av Nerdrum, jeg delte kun atelié og hadde felles korrektur med hans elever. Raudberget har trolig hatt mer å si for mine bilder enn Nerdrum.

Om inspirasjon, god kunst og relasjoner
Eldar Parr ble kalt en modernist i fåreklær av kunstkritiker Lars Elton i Klassekampen i forbindelse med utstillingen Figurative kunstnere i Blomqvist kunsthandel i 1996. Han mente Parr skilte seg ut. En annen betegnelse Parr har fått er romantisk surrealist. Slik gikk det altså når studenten Parr beveget seg bort fra Nerdrumskolens mørke og romantiske uttrykk og satset på sitt eget. I dag liker han å titulere seg som minimalist.
Det var etter å ha sett Antony Gormleys 100 jernmenn som spankulerte ut i havgapet på Solastranda i Stavanger i 1997 og det omdiskuterte kunstprosjektet Another Place, at Parr så og si konverterte til minimalismen.
- Jeg skjønte at her var det noe jeg måtte ta med meg videre og adoptere. Inspirasjon er noe jeg finner i alt som omgir meg og i det jeg kjenner meg litt igjen i, forteller han.
Dermed rullet ballen for kunstneren. Parr gjennomgikk en "metamorfose" på nittitallet fra de nerdrumske, barokkinspirerte Søstre, til de lyse og åpne Vandrerne. Han vil gjerne at hans publikum skal se alle de forskjellige aspektene ved menneskene "på en gang og hele tiden", som han selv uttrykker det.
- Alle malte som Nerdrum en periode. Jeg hadde lyst til å lage min egen figurasjon og et eget konsept. Jeg mistet interessen for å male en perfekt, korrekt figur. Mye av håndverket fra Raudberget og Nerdrum ligger selvsagt enda i bildene mine, samt tanken om menneskenes forhold til naturen. Mitt fokus var nå likskaper og ulikskaper. Søstre oppstod i 1995. Konseptet utviklet jeg videre til Vandrerne. I min siste billedserie, Horisonter, har Vandrerne blitt satt inn i en ny kontekst. Konseptet mitt er å utforske mange sider av én og samme figur. Søstre bestod av én modell, slik Vandrerne også gjør det.
Sier Parr og strekker de lange bena sine. Solbrillene skjuler blikket hans, mens hodet og snakketøyet går på høygir. Han konkluderer med at det kunsten hans egentlig koker ned til, er relasjoner. Og det å bli minnet om de store spørsmålene her i livet.
- Søstre laget jeg så like og tette som overhodet mulig på bildene mine, men de var også ensomme. Slik viste de hvor langt borte man kan være fra hverandre selv om man berører en annen fysisk. Med Vandrerne ble det motsatt. De har stor avstand til hverandre, men er svært nære ved å være individer i den samme gruppen.
Parrs Vandrerne er plassert i et åpnet, nesten goldt landskap. Selv om de beveger seg i flokk, hviler det også en ensomhet rundt hver figur. Det er vanskelig å avgjøre om de er på vei innover i bildet, mot oss eller om de står de stille. Er det oss selv vi ser? Eller menneskehetens stadige vandring gjennom tiden og verdenshistorien?
- Legg merke til at Vandrerne aldri gjør noe eller foretar en konkret handling. De er mer et symbol på en tilstand. Jeg ville at både figurene og landskapet skulle være litt uvirkelig og utenomjordisk. Kall det gjerne surrealistisk. Jeg tror det var van Gogh som sa at han malte solsikker fordi de var de vakreste blomstene på grunn av sin høyde og rankhet, utdyper Eldar Parr.
Når vi etter hvert snakker om budskapet i bildene hans, og hva som gjør et kunstverk godt, blir den lange mannen virkelig ivrig.
- Det er viktig at bilder skal ha en påminnelse om noe skremmende, en undertone og et dypere lag som nødvendigvis ikke er vakkert.
Sunnmøringen slår ut hendene og fortsetter:
- Folk tenker alt for lite over sin egen eksistens. Man skal ikke bli helt ferdig med et bilde, det skal minne om noe, noe uforklarelig og ubesvarelig. Vi skal minnes på at vi ikke har noe svar på hvorfor vi er her!!!!

Det gode liv? Fleksibilitet!
"Mange mennesker. Like mennesker. Mennesker i bevegelse. Mennesker på vandring. Så lenge lengselen er større enn frykten, er vi i bevegelse. Nomaden i oss er utrolig sterk." skrev Pia Pedersen i Artgate om Parrs bilder.
Selv mener Eldar Parr at han ikke kommer med noe nytt tema i kunsten med sine vandrere på evig jakt i det store landskapet.
- I kunsthistorien har det tradisjonelt vært et yndet motiv å male noe som forsvinner innover i bildet, en romantisk tanke fra Renessansen og frem til i dag. Men jeg forsøker å male temaet på min spesielle måte.
- Som å alltid male i brunt og blått?
- De vakreste bildene jeg vet om går nettopp i blått og brunt. Du har Mona Lisa, Rembrandts bilder, og en hel rekke malerier fra Barokken og Renessansen. Jeg henger nok igjen i den romantiske tradisjonen her. Det brune og blå gir en brutal kontrast, kulde mot varme. Jeg har kommet frem til at jeg heller ønsker en avansert, enkel palett jeg kan bli god på, enn en unyansert bred palett. Men plutselig er jeg kjempe lei og smeller til i rødt, hvem vet, ler Eldar.
- Så hvor går Vandrerne og hvor går Eldar Parr nå?
Eldar Parr tenker et par sekunder før han svarer.
- Fremtiden er det mest spennende og skremmende som holder meg både urolig og våken. Hadde jeg hatt program for de neste ti årene, hadde jeg kjedet meg som billedkunstner.
Colaen er drukket opp, og den rastløse kunstneren og vandreren har innrømmet at han ikke tror på å tvinge frem en kunstnerisk forløsning. Han tvinger seg heller ikke til ateliéet åtte timer hver dag for å jobbe. Det å f.eks. gå på en kunstutstilling er også jobb for en kunstner. Og han innrømmer at han har prøvd en 8-4 jobb, men at det funket særdeles dårlig. Før vi går, har jeg kun et spørsmål.
- Hva er din største meritt som kunstner så langt?
Eldar ser litt overrasket ut og smiler.
- Det spørsmålet stiller jeg meg nesten hver dag. Det er faktisk ikke de store høydepunktene i livet som en utstilling eller det å selge et maleri. Disse tingene hviskes ut i det store løpet. Min største meritt er heller de dagene det går opp for meg hvor heldig og privilegert jeg er som kan jobbe som kunstner, at jeg har oppnådd den fleksibiliteten jeg ønsket meg. Den største meritten er de dagene jeg sier wow til meg selv og "Jøss Eldar, nå bør du være fornøyd". De øyeblikkene når jeg skjønner at jeg er på rett sted.

Tekst: Mette Torstensen - Foto: Therese Borge