Silvia Papas - Glamorøs samfunnskritiker

Forrige

Neste

 

Av Signy Norendal. Aktuell Kunst 8/2007.

Silvia Papas' studier i moderne kvinnelivs glamorøse overflatiskhet er blant Europas mest populære. Hennes ønske er at folk skal kunne se på bildene om 50 år og forstå samfunnet hun har levd i.

Selv er Papas litt glamorøs, på den måten italienske kvinner nesten alltid er det. Og hun innrømmer gjerne at hun er tiltrukket av glamour.

- Jeg tror alle er det, sier hun. - Jeg er et barn av min tid, og glamouren er en del av vår verden. Før jeg begynte med kunst jobbet jeg som motedesigner, og med reklame og scenedesign. Det er ingen tvil om at arbeidet i moteverdenen har påvirket meg. Moten påvirker alle jenter, vi prøver å se ut som modellene.

Silvia Papas, fra Padova i den nordøstlige delen av Italia, liker å kalle seg en reporter. Hun maler det hun ser. Påvirkningen fra reklame og motebransje, der det å holde seg slank, ung og se fantastisk ut til enhver tid er noe av det hun ønsker å rapportere om i bildene sine.

- Inspirasjonen finner jeg i gatene, når jeg ser på tv eller leser magasiner. Massemediene er svært viktige for meg som inspirasjonskilder.

Samtidig liker hun dårlig de kvinnetypene som framstilles i massemediene. Hun mener at kvinner har forandret seg svært mye de siste 10 årene, mens mennene er forblitt uforandret. Nå er det mennenes tur til å forandre seg, tror Papas.

- Mitt neste prosjekt er å male menn. Jeg har malt kvinner i 15 år nå, og føler meg klar for å ta fatt på mennene. Det blir veldig interessant, jeg er veldig nysgjerrig og spent på hvordan de vil bli, sier Papas og ler sin lett fnisete latter.

Vi møtes på Galleri Pingvin i Oslo, her har hun nettopp levert sine nyeste malerier. Fotografen ser potensialet i å sette Papas opp mot sine kvinner, og kunstneren blir villig med på en krevende fotosesjon. Papas selv har et blikk og en tilstedeværelse som på ingen måte tilsvarer motivene hennes. Men er det likevel noe av seg selv hun maler?

- Kanskje litt, jeg er også et offer, ler Papas. - Vi vil alltid ha mer. For mye er ikke nok, siterer hun seg selv: "Too much is not enough" er graffitibudskapet i ett av maleriene.

De vakre og glamorøse kvinnene framstilles i en verden av overflod og statussymboler. Glatte, sensuelle og forførende bilder med knall røde leppestifter og skinnende biler signaliserer "det gode liv", mens en beskjed i graffiti på en husvegg eller en sammenkrøllet boks med cola-light, minner oss om at det kanskje ikke er så enkelt likevel. Og bak masken, gjennom de tomme øynene til kvinnene, skjønner vi at det er det absolutt ikke. Blikkene er uten glede eller entusiasme, og det er meningsløshet og livslede som slår oss i møtet med dem.

På spørsmål om hun oppfatter seg som en politisk kunstner, svarer hun på sitt sjarmerende gebrokne engelsk: - "political - little bit, glamour - little bit". - Det skal ikke være for tungt, jeg ønsker å være samfunnskritisk med ironi. Jeg er kritisk fordi mange ikke ser inn i andre mennesker. De ser bare på statussymbolene - på det som ikke er så viktig. Jeg tror vi er nødt til å forandre noe i samfunnet, og jeg håper at jeg kanskje kan forandre litt med mine bilder.

Og kanskje kan Silvia Papas klare å forandre noe; kanskje har hun muligheten til å påvirke i kraft av at hun er populær blant så mange i så mange land? Det er viktig for henne å være en internasjonal kunstner, og hun drømmer om å ha hatt minst én utstilling i hvert eneste land i verden. I en alder av 39 har hun oppnådd å bli svært populær i USA, i store deler av Europa og Skandinavia i tillegg til i hjemlandet, og hun har en rekke større utsmykningsprosjekter og flere kommersielle oppdrag bak seg. Eksempelvis har hun utsmykket et helt hotell i Gøteborg, First Hotel G, samt at hun her i Norge har levert et spesialdesignet bestillingsverk for bysykler til reklamefirmaet Clear Channel Norway. I følge gallerist Bjørn Mathiesen på Galleri Pingvin, er Papas sannsynligvis en av verdens aller beste tegnere. Til det har Papas ingen kommentarer utenom et hjertelig latteranfall, og en liten innrømmelse: - Jeg er nok en perfeksjonist. Og det gjelder i alle deler av livet, både tegning, maling og matlaging.

Silvia Papas blir ofte kalt popkunstner, og hun bruker gjerne det begrepet selv også. Warhol og andre popkunstnere fra 60-tallet har vært viktige inspirasjonskilder, men det er likevel mye som skiller henne fra dem.

- Da jeg var ung så jeg mye pop, og er veldig inspirert av det. Samtidig er min kunst annerledes. Den er mer politisk og glamorøs, og jeg maler med et annet blikk enn det man gjorde på 60-tallet. Det ligger i sakens natur: Jeg maler min tid, Warhol malte sin. Dessuten bruker jeg færre farger. Mine farger er stort sett forskjellige gradienter av grått, og så én sterk farge, som rødt eller rosa.

Motivene blir bygd opp i felter. Hvitt blir brukt for å vise refleksjoner av lys, og rødt eller rosa for å få menneskefigurene til å tre fram i bildet. Bakgrunnen er monokrome, og gjengis i 16 forskjellige gråtoner.

- Det er fordi jeg mener at omgivelsene våre er monokrome. Mens individene må være viktigere, derfor framheves de i rødt eller rosa, forklarer hun ivrig.

Den realistiske og figurative malemåten begrunner hun med at hun er italiensk. Malestilen er hyperrealistisk, enda mer figurativt enn i den klassiske popkunsten.

- Jeg vil at maleriene skal være veldig direkte, slik at absolutt alle skal forstå kunsten min. Mitt ønske er at folk skal kunne se på bildene mine om 50 år og forstå samfunnet jeg lever i i dag.

- I kunsten har vi laget alt mulig fra før, fortsetter Papas. - Det er nesten umulig å oppfinne et helt nytt uttrykk uansett. For meg er harmoni og farge viktigere enn å finne opp noe nytt, samt det at folk forstår det jeg gjør. Jeg er nok ikke så glad i eksperimentell kunst. Den mangler ofte harmoni. Kanskje er jeg bare tradisjonell. Eller kanskje det er fordi jeg er italiensk - der er det kunst over alt, og øyet venner seg til harmonien i klassisk kunst.

Men bildene til Papas står ikke i fare for å være tradisjonelle. Uten moralisering, med ironisk distanse og samtidig en innrømmet tilstedeværelse rapporterer hun om dagens storbysamfunn. Graffitien vi finner i mange av bildene er vitner om tiden hun rapporterer fra, samtidig som de fungerer dekorativt. - Men - jeg vet ikke - dere har kanskje ikke graffiti her i Norge, kommer hun på. Hun blir forsikret om at jo da, vi vet godt hva det er, så hun fortsetter.

- Jeg bruker altså graffitien fordi jeg noen ganger ønsker å gi en beskjed.

"Capitalism" er tagget på en vegg. "Nothing compare to you" på en annen. Gjennom motsetninger og antydninger fanger Papas det moderne storbylivets kompleksitet.

Papas foretrekker å jobbe med store formater, de fleste maleriene er flere kvadratmeter store. - Det har med måten jeg maler på å gjøre. Med min teknikk kan en bare legge et fjes inn i et lite bilde. For å få med omgivelsene og detaljene må jeg ha store formater. Mitt nye prosjekt er å male enda større, slik at jeg kan male mer av byen. Lenge malte jeg bare mennesker. Nå er jeg mer interessert i mennesket i byen; mennesket med byen rundt seg.

Også silketrykkene på 66 ganger 100 cm er ganske store. Men Papas vil ha dem større. Hennes planer for framtiden inkluderer mer grafikk, i større formater og med nye teknikker.

- Men aller først må jeg etablere mitt planlagte atelier i Miami i USA. Jeg kommer fortsatt til å jobbe i Padova, men jeg tror det vil være bra for meg, både personlig og som kunstner, å ha atelier to steder. Jeg føler at mentaliteten i USA er mer internasjonal, og jeg blir gal hvis jeg er for lenge på samme sted. Dessuten elsker jeg USA, og Miami passer til livsstilen min, ler italienerinnen som i fritiden kjører motorsykkel og spiller strandvolleyball.