Kunst fra utlandet
|
Palestinsk kunst er lite kjent i Norge. I den senere tid har fokuset imidlertid økt, mye takket være det nystartede kunstakademiet i Ramallah. Akademiet er i stor grad opprettet ved norsk initiativ og økonomisk støtte.
Et møte med palestinsk kunst er også et møte med kunstverk som kan oppfattes som lukket for utenforstående. Med en viss bakgrunnskunnskap om kulturen og kunstnernes arbeidssituasjon, vil de åpne seg for oss. I denne sammenhengen kan det være særlig interessant å se på en kunstner med lang fartstid, som Sliman Mansour. Han regnes som en av Palestinas mest anerkjente kunstnere gjennom nærmere tretti år, og hans kunstnerskap er typisk for den palestinske kunstnerens liv og virke.
Sliman Mansour (f. 1947) kommer fra den vesle bygda Bir Zeit utenfor Ramallah, som i dag er en universitetsby. Hjemstedets mykt kurvede og terrassekledde skråninger med oliven-, fiken- og mandeltrær går igjen i store deler av kunsten hans. Han er utdannet ved Bezalel Academy of Art and Design (1967-1970) i Jerusalem, som var regnet som Israels beste akademi. Her var Mansour den eneste studenten som bodde på palestinsk side. Dette var ikke noe han tenkte på til hverdags, han trivdes godt og fikk flere venner. Da skolens bibliotek brant ned, merket han på kroppen fordommene som lå latent. Selv om han var en fredsommelig person, og aldri hadde sagt eller gjort noe som kunne gi mistanke om noe annet – var det ham skepsisen ble rettet mot. Det lå i luften at brannen var påsatt av palestineren; terroristen. Det var også bare ham politiet hentet til avhør. Etter hvert viste det seg at brannårsaken lå i sikringsskapet, og han ble renvasket. Mansour følte seg derimot stigmatisert, og ikke lenger velkommen ved akademiet.
Det ble derimot enda viktigere for ham å arbeide med kunst, og knytte nettverk med kunstnere i og utenfor Palestina. I tillegg til sitt kunstnervirke, ble han en aktiv organisator. Blant annet deltok han i en rekke kunstnerlag, arbeidet som kunstlærer, var medstarter av Palestinas første kunstgalleri Gallery 79, og har stilt ut ved atskillige fellesutstillinger i Palestina og Israel med både palestinske og israelske kunstnere. Med årene har han fått stor innflytelse og mange sentrale posisjoner.
Sensurert kunst
Som karakteristisk er for den palestinske kunsten, finner vi klare politiske undertoner i Mansours arbeider. Han lever i en situasjon hvor det er naturlig for en kunstner å reagere; han knytter følgelig kunstnerskapet tett til sin livsverden. De siste seksti årenes palestinske kunst må også ses i lys av Israels opprettelse i 1948, samt den israelske okkupasjonen av Vestbredden, Jerusalem og Gazastripen i 1967. Palestinerne kaller hendelsen for Nakba (katastrofen), en prosess som gjorde omtrent 65 % av palestinerne til flyktninger, og hele 500 landsbyer ble lagt i ruiner. Israelerne la samtidig ned forbud mot å arbeide med kunst, men kunstnerne fortsatte i det skjulte. Først på begynnelsen av syttitallet, i perioden Mansour ble aktiv som kunstner, begynte palestinerne å trosse utstillingsforbudet åpenlyst. Verkene var laget under sensur og ansett som potensielle innlegg i en meget spent situasjon. I slike spente perioder kunne sågar bruken av flaggets farger svart, hvitt, rødt og grønt i et uskyldig landskapsmotiv være nok til at man risikerte en hardhendt sensur. Mansour opplevde selv hvordan israelske soldater konfiskerte verkene hans, og stengte utstillinger. På grunn av problemet med å holde utstillinger, gikk kunstnerne sammen om å trykke plakater og postkort av maleriene.
Plakatkunst
Plakatmotivene kan være forbausende estetiske, hvor de krasse budskapene pakkes inn i velklingende farger og elegante formkomposisjoner. En av de tidligste plakatene er Sliman Mansours Jamal Al Mahamel (1973), en barbeint, gammel mann bærende på en tung bør; Jerusalem med den gullprydede Klippedomen i horisonten. Jerusalem brukes hyppig i palestinsk kunst som symbol på det okkuperte Palestina. Mannen befinner seg på et goldt og øde ikke-sted som står i krass kontrast til byens skjønnhet. Selv om han er alene, sliten og fillekledd, er det ikke noe stakkarslig over ham. Ukuelig sleper han seg videre – som en eldet og menneskeliggjort utgave av Olympens Atlas.
Plakaten ble raskt meget populær, og har bredd seg til palestinske hjem over hele verden. Selve maleriet Jamal Al Mahamel ble solgt til Muhammar al-Gaddafi, den libyske statssjefen, men ble ødelagt da hjemmet hans ble bombet. Mansour har imidlertid laget en ny og større versjon av verket som han selv eier.
Plakatene ble revet ned i omtrent samme tempo som de ble hengt opp. Soldater kom til og med inn i private hjem for å fjerne plakatene. Selv om Mansour har mange tilhengere i Israel har han flere ganger blitt satt i fengsel, på grunn av sin palestinske palett eller for "ulovlig omgang med israelske kunstnere." Måten kunstnerne ble behandlet på opprørte mange, også i Israel.
Kunstnerne gav heller ikke opp. Plakatkunsten ble raskt en høyt utviklet kunstform, og samtidig et effektivt virkemiddel – bilder kan spres over hele verden, samtidig som de er vanskelige å sensurere eller forvrenge. Den palestinske plakaten lever fremdeles i beste velgående, og har med årene blitt et internasjonalt fenomen hvor kunstnere fra hele verden sender bidrag for å uttrykke solidaritet og ønsker for fred. I dag finnes en rekke nett- og e-postbaserte utstillinger som viser en ny side av dette fenomenet.
Krakelerte fortellinger
På slutten av åttitallet ble Mansour en av Palestinas første kunstnere som beveget seg bort fra maleriet, og begynte å eksperimentere med leirens tre dimensjoner. Han benyttet en pulveraktig leiretype som finnes i store mengder i området, og som har blitt brukt til husbygging siden oldtiden. I motsetning til tradisjonell keramikk brennes ikke denne leiren. Leiren inneholder naturlig limstoff, og ved å blande med vann og la den herde i solen, blir den meget solid.
Hans tidlige relieffer er bestrødd med "found objects", og knyttes derved til en bred tradisjon hvor hverdagsgjenstander innlemmes i kunstneriske uttrykk. Objektene som Mansour velger ut, er imidlertid meget sterkt ladede – små og nærmest utviskede spor fra fortiden, rester av en palestinsk identitet. De arkeologiske fragmentene av brodert stoff, keramiske fliser og potteskår forteller om en gammel, høy sivilisasjon. Vi finner også spor fra en mer nærliggende fortid, som fotografier og rustne nøkler. Nøkkelen er et av de kraftigste symbolene i palestinsk kunst, for mange palestinere er et skjøte og en nøkkel deres eneste konkrete bevis på at de eide det huset som de eller deres forfedre måtte forlate i 1948. Nøkkelen står ikke bare for sorgen over det tapte hjemlandet, men også for håpet om at de en dag kan reise tilbake. Til tross for sitt nedtonede, stillferdige uttrykk, forteller relieffene sin historie på gripende vis.
I de siste ti årene har han lagt stor vekt på selvportrettet, ofte generelt utformet slik at det kan være hvem som helst. Det gjør et sterkt inntrykk når kunstneren i et verk som Selvportrett (Jord) (1997) utvisker seg selv totalt i en krakelert silhuett. Endatil bokstavene i den vakkert prydede minneplaten er beskåret til det uleselige, og understreker personens anonymitet. Også dette verket forteller om innsnevring, om en marginalisering som skviser bort folkets identitet. Verket kan dermed sees som hans personlige opplevelse av palestinernes skjebne, følt på egen kropp. Samtidig er det fristende å tolke verket i videre forstand, som et memento mori. I dette tørre klimaet er det ikke uvanlig å finne bein og knokler av mennesker i sanden. De kan være flere tusen år gamle, kanskje etter viktige personer fra høye sivilisasjoner, men nå er de glemt for lengst, visket ut av historien. I et slikt perspektiv er det ikke underlig om man reflekterer over sin egen dødelighet.
Mens storparten av Mansours tidligere malerier er klare og entydige i sitt budskap, er de senere årenes skulpturelle uttrykk betraktelig mer lavmælte. De kan samtidig tolkes i svært mange retninger, også ut over den palestinske konteksten. Dermed appellerer det i større grad til våre personlige følelser, og krever vår innlevelse og private tolkning. Gjennom denne tette kommunikasjonen smyger verket seg langt innunder huden.
Muren som delte Mansours atelier og hjem
Mansour bor i dag i Øst Jerusalem, hvor han har hatt det samme atelieret i 25 år. Det er ikke så stort, men han trives her. Og så var det så lettvint, bare to minutter unna hjemmet. Men så kom muren, banet seg vei mellom hjemmet og atelieret. I stedet for en liten kjøretur må Mansour gjennom en sikkerhetssluse. Det er gjerne kø, og reisen hver vei tar fort to timer. Dette forverrer selvsagt arbeidssituasjonen ekstremt. Han vil likevel ikke skifte atelier. Det blir en trass – da heller vente til muren rives.
Under murens byggeprosess malte Mansour et utsnitt av Michelangelos Adams skapelse rett på den digre veggen. Armene strekker seg ut mot hverandre, øyeblikket før Gud gir liv til sin nyskapning. I forgrunnen ser vi to store steiner som på underlig vis avspeiler de gigantiske hendenes bevegelse. Denne installasjonen av vegg, maleri og stein utgjør et åpent verk, hvor betrakteren gis stor frihet til å gjøre seg egne tanker.
Tekst Eva Furseth (kunsthistoriker og daglig leder Kunstkontoret AS) / Foto ©Mansour