Willibald Storn: Et kunstnerliv på barrikadene

Av Mette Dybwad Torstensen.

Han samler på vaser, laget Norges styggeste installasjon, trakk ned buksa på Henie Onstad Kunstsenter, ble ønsket landsforvist av VG, gikk i protest tog hver uke i 70-årene og misliker både kapitalismen, kirken og kongehuset. Vi snakker om kunstneren, opponisten og sosialisten Willibald Storn.

Fred koster, det er mitt yndlingsuttrykk nå. Får du tingene gratis er du en snik. Det koster med solidaritet. Hva er jeg villig til å betale for at de etter meg skal få den samme tilgangen til den verdenen vi svømmer i? Noen har sloss for at jeg kan lage mine rare, vindskeive bilder, sier den 70 år gamle grafikeren, perfomancekunstneren, maleren, installasjonskunstneren og fotografen Willibald Storn. Samfunnsengasjementet har gått som en rød tråd gjennom hans 50 år lange kunstnervirke.

At fred koster vet Storn trolig bedre enn de fleste. Willibald har levd et liv på barrikadene som engasjert kunster og menneske fra han ble født i Micelbach i Østerrike i 1936. Han har opplevd et krigsherjet Europa, Vietnamkrigen, norske kunstneres krig mot borgerskapet og det konservative kunstmiljøet i 1950- og 60 årene og nå; "krigen" for å bli akseptert som samtidskunstner og "pensjonist". Derfor stilte Storn seg i en alder av 67 foran kameraet med et bredt repertoar av dameklær, makeup, parykker og kvinnelige brystproteser og spilte rollespill med egen identitet.

- Unge folk i dag er heldige, og jeg er misunnelig på deres muligheter og tilgang på ubegrensete krefter. Jeg må rett og slett porsjonere ut energien min så jeg får jobbet. Jeg tror mange eldre kjenner seg igjen i dette; hoder funker men de opplever at kroppen svikter. Jeg tok med mine levde år og våget å leke med denne tanken i fotoene. Det er legitimt å dra med seg sin galskap som voksen. Du vet aldri hva en kunstner kan gjøre, fantasien er utømmelig. Det er som å så et frø, og ut kommer en urskog, smiler Storn.

Illustrerende for Storns personlighet henger det både smokker og et par antikke boksehansker på dørkarmen i atelieret hans på Kampen i Oslo. Det er to av tusen detaljer i dette vakre rommet.

- Jeg har ryddet opp her nå, vi drar til Vestlandet i morgen hvor vi skal bo i en ombygd låve, sier Storn da vi ankommer det rosa huset.

Vi lurer på hvordan det så ut før opprydningen der vi sitter på et par malingsflekkete stoler med bena plantet på en palett av et gulv, lik et maleri av Jackson Pollock. En gul, medtatt bamse gjenkjennes fra Storns bilder. En electroluxstøvsuger har fått plass ved siden av en dukkerad. Blader og aviser velter utover. Overskrifter dekorerer veggene. Vaser og tørkete blomster står side om side med malingsbokser og krukker med pensler. En metalldukke i menneskehøyde har fått spiker stukket i seg som en woododukke.

- Jeg likte så godt formen på den støvsugeren, det samme med boksehanskene. Dukkene bruker jeg som modeller siden de har et spesielt uttrykk. Dessuten har jeg flere hundre vaser. Jeg er svak for jugendstilen og den stygge dekoren de fant på å putte på disse vasene.

Storn skjenker eplesaft, prater som en foss og hopper fra tema til tema ettersom assosiasjonene byr seg. En stakkars journalist har sitt fulle strev med å følge tanker og føre penn.

- Jeg går med glede hver dag på jobb, og lengter til atelieret. Slik har det vært i alle år. Jeg blir syk om jeg ikke får jobbe. Det er bedre å stupe med støvlene på, og det er bedre å jobbe seg ihjel enn å kjede seg i hjel! Det jeg lager trenger nemlig ikke alltid å bli noe. Man må lage mye bullshit og gå på tryne for at noe blir bra.

- Da jeg kom til Norge som tjueåring i 1956 følte jeg at jeg ble gjenfødt. Jeg kom fra et klassebevisst hysteri i fascistiske Østerrike. Jeg jobbet så to år i Sveits, også et lukket land. Folk her i Norge var derimot så rause, og jeg fant meg godt til rette.

Siden 1960-tallet har Storn med jevne mellomrom markert seg sterkt i det norske kunstlandskapet. Før han startet som hospitant på Statens Håndverk og Kunst industriskole i 1957 hadde han jobbet som industriarbeider og sjømann.

- Jeg var søkende. Kunsten var rundt meg i Østerrike i form av den katolske kirkekunsten. Men det var helt tilfeldig at jeg traff et menneske som var kunstner. Hvorfor kunne ikke jeg også bli kunstner? Det tilfeldig er en usynelig størrelse som opptar meg.

Storn retter på brillene og tenker mellom uttalelsene. Det er 40 år siden han holdt hus i Skippergata i Oslo, hvor både billedkunstnere, skuespillere, musikere og forfattere hadde adresse. De kritiserte den amerikanske påvirkningen av det norske samfunnet, Vietnam-krigen og foruensingen. En videre utvikling av dette fellesskapets ideologi var kunstnergruppa GRAS i 1970, hvor Storn var initiativtakeren.

- Vi var unge og søkende, og ønsket å "drepe våre fedre". I dag er det umulig å forestille seg hvor impotent miljøet var i 50- og 60-årene; forsteinet med Henrik Sørensen som kunstdiktator. Kunsten benyttet vi som propaganda. Den skulle være tilgjengelig for alle. I dag lar ikke folk seg engasjere, Irak opprører ikke. Jeg gikk ukentlig forbi den Amerikanske ambassaden og skreik. Vi ble kanskje ikke hørt, men det er viktig å ha gjort tingene. Galskap og frihet preger vår verden, og det er kapitalismen som tjener på dette. Jeg mener at forbrukersamfunnet vårt er et surrogat på at man ikke er tilstede, men flyter i en ballong av løgner.

- Så hva mener du da om samtidskunsten i dag?

Storn sukker nesten høyt.

- Jeg fikk Billedkunst i går. Der stod det at 500 kunstnere hadde fått stipender á 100 000 kroner, og jeg kjente ikke ett navn! Det er frislipp, vulgær darwinisme, og et skikkelig rotterace. Billedkunsten er galskapens hage. Likevel er det for mange som lager de riktige bildene og blir venner med kapitalistene og galleriene. Jeg skulle gjerne hatt et sugerør inn de unges hode. Jeg mistenker de for å konkurrere mer med hverandre, og dermed mister fokuset. Men jeg kan godt ta feil

Han tar opp bamsen.

- Kunst skal fortelle noe, bevege deg. Du skal gjenkjenne en stemning, en angst eller glede. Jeg er altetende og elsker alt. Jeg går like gjerne på et historisk museum som et moderne. Alle står vi på et grunnfjell av folk som har gjort det meste før oss. Kunstnerisk er jeg mest opptatt av afrikansk kunst og hjerteskjærende ekspresjonister ingen kjenner.

Storns bilder er nesten alltid figurative, gjerne fargesprakende og fabulerende. Denne glade kunsten står i kontrast til en rekke negative ord og setninger Storn ofte legger inn i bildene sine: Det er helt forferdelig, Hunger fuck you og Ideologiene er farlige.

- Krigen og dens paradokser preger meg som kunstner den dag i dag. Jeg forstår de som kommer fra krigsherjede land og søker det frie ord. I landsbyen jeg vokste opp i Østerrike var det direkte farlig å snakke negativt om Hitler. Jeg kaller disse setningene utsagn, en relasjon der og da. Man har jo gode og dårlige dager, og et sted må man jo ha det ut, avslutter Storn med et smil.