Modellmannen

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST1-2012. DANIEL ØSTVOLD (født 1955) er aktuell med separatutstillingen Atlantis på Kunstnerforbundet frem til 6. februar. I 2011 stilte han både ut på Kunstbanken i Hamar og i Porsgrunn Kunstforening. Han har vært aktiv som kunstner og utstiller siden 1977 og har hatt separatutstillinger ved anerkjente gallerier som Stenersenmuseet, Haugar Kunstmuseum, Drammen Kunstmuseum, Galleri Riis og Trondheim Kunstforening. Han har mottatt Statens garantiinntekt fra 2003, gitt ut flere tegneserier, virket som kurator og utsmykket blant annet Moss sykehus, Refsnes Gods, Vestby rådhus og nominert til Carnegie Art Award i 2009. Østvold er også frem til 6. februar aktuell som kurator for Norsk Skulpturbiennale på Vigelandsmuseet.

Modellmannen

Maler og skulptør Daniel Østvold lager kopier av kopier av virkeligheten. Kan det bli en større illusjon?

ØSTENSJØVANNET (KUNST): I et spartansk innredet, lite rom i en toroms leilighet ved Oppsal sitter en mann med stort skjegg, uten hår og med briller og lager små pappmasjémodeller til sine runde malerier. I hjørnet står et akvarium der fiskene får dagens måltid fra en maskin. Hyllene rundt mannen er fylt med alskens rariteter og bøker: fra en mumietrollfigur til stolmodeller, en koffertfisk og sensuelle kvinneakter i pappmasjé. En båtmodell fra Tyrkia står på et bord. På veggen henger printer av bilder fra kunsthistorien i enkle gullrammer. Ett viser hans russiske kone. En gitar avslører en musikkinteresse. Runde malerier på veggene gjengir interiøret og miniatyrfigurene rundt oss, samt stolen jeg sitter på: en sjelden, norsk kopi fra rundt 1950 inspirert fra den finske designeren og arkitekten Eero Saarinens klassiker Grasshopper fra 1948.

- Mange spør om jeg også bor her, og det gjør jeg altså, begynner Daniel Østvold der han sitter i sorte jeans og sort genser i den ene av de fire stolene i rommet.

Så hva handler hans verden om? Fra den enkle innredete stuen dras vi snart inn i den verdenen hvor Østvold egentlig bor: kunsten hans. Og ikke minst inn i hans hode som rommer utallige skap med kunnskap. Men la oss begynne med hans metode:

- Det sentrale for meg er metoden min, som jeg har jobbet nesten uforandret med i 20 år: Modellisme, som ikke er så veldig etablert i Norge. Jeg ble utdannet i en tid da det heftige maleriet rådet, men jeg var aldri den som syntes maling og boksing har noe til felles. Det passet ikke min personlighet. Jeg malte da figurativt og fotorealistisk og var interessert i rommet og illusjonen. Men på begynnelsen av 1990-tallet skjedde det noe. Jeg måtte alltid ha det jeg skulle male, foran meg, det hjalp ikke med et foto eller fantasien. Jeg trengte det tredimensjonale for å male. Derfor startet jeg å bygge små modeller i pappmasjé. Denne tradisjonen hadde allerede startet på kontinentet på 1970-tallet med kunstnere som Sandy Skoglund, men jeg var en av de første som begynte med dette her i landet. I dag er det mange som jobber slik, som for eksempel Åsil Bøthun, Nils Olav Bø og Gisle Harr, der man tar video av eller fotograferer modellene. Fordelene med pappmasjé er at den er lett å forme og lett i vekt, enkelt å frakte med seg, tørker fort og kan males og patineres så den ligner både bronse og gips. Jeg laget til og med en mann på tre meter til en utstilling på Kunstnernes Hus i 1997. Modellene stiller jeg opp i ulike scener og maler så nærmest fotografisk hele oppsettet.

På en hylle bak oss er det kopier av villaer på Oppsal, en annen hylle har et "husbibliotek" fra Hellas. Her er trær, stoler, bilder og motorsykler. Det er bare å velge rekvisitter.

En illusjon av illusjonen? Du gjengir virkeligheten i modeller, og maler kopien av virkeligheten? Ja, det kan du si! Oi, (en lyd fra akvariet høres), der fikk fiskene mat automatisk. Jeg er ivrig akvariemann, skjønner du, men der sporet jeg av ... Ja, modellisme har kunsthistoriske røtter tilbake til tredukkene i full størrelse som alle renessansemalerne med respekt for seg selv hadde i atelieret sitt. Skulle de male et kongeportrett, satt kongen sjelden der mer enn i fem minutter. Da var det bare å kle opp en tredukke. Claude Poussin lagde også scener med gress, mose og små templer i atelieret sitt som han malte, og du har figurinnetradisjonen i oldtiden.

Daniel tar armene bak hodet og fortsetter:

- Men jeg må fortelle, for i juni i 2011 skjedde det noe. Jeg satt foran TV-en, og må ha kjedet meg, for jeg kikket meg rundt og begynte å tegne det jeg så, dette rommet. Fargeholdningen var slik som før, men ting ble mindre surrealistisk og mer dirkekte.

Du lager en fortelling? Vet du hva, jeg har faktisk ikke noe på hjertet, selv om det ser slik ut! Jeg sa det på Dagsrevyen en gang, men det er sant. Alt jeg gjør, er formale øvelser selv om det ser rimelig fortellende ut. Det rare er at etter hvert betyr bildene noe. Derfor har jeg kalt utstillingen på Kunstnerforbundet for Atlantis. Du vet, myten om en øy som sank i havet. Myter har opptatt meg mye. Hvorfor er myter nødvendige? Som et korrektiv til virkeligheten? Hvorfor vil man flykte fra virkeligheten, noe som mye av populærkulturen og underholdningsbransjen handler om – i og for seg kunsten også. Jeg har ikke svarene. Men myter forteller om noe som er realistisk. Atlantismyten, for eksempel, kan sees i sammenheng med geologien i urtiden. Her var hver fase, som kritt, jura og så videre, delt inn i tre steg; i den første fasen begynte landet å heve seg, så ble det oversvømmet av vann og så sank vannet igjen. Atlantismyten er en av de første muntlige overleveringene man kjenner til. Teoriene peker på at Atlantis i dag er Santorini. Men lignende myter finner du i Kina, Persia og Bibelens Noahs ark. En sivilisasjon som går til grunne. Uansett er jeg enig med Voltaire som sa at hvis Atlantismyten ikke hadde vært der, så hadde noen funnet den opp. Den er nødvendig.

Fotografen bryter inn og setter Daniel i en stol som også finnes på maleriet bak han. Han vil gjerne vise hvordan han modellerer i pappmasjé og henter et evighetstre, som han aldri blir ferdig med

- Kan du jobbe på noe mindre? spør fotografen.

- Hva med et øre? spør Daniel og smetter ut igjen og kommer tilbake med et hagetrådskjelett til et øre. Han legger på tynne lag med pappmasjé med en fruktkniv, slike han får kjøpt i Hellas eller Tyrkia. Roen senker seg i den lille stua. – Det som skiller bildene mine fra surrealismen, er nok at de ikke er personlige og psykologisk private.

Du er altså observatøren som serverer oss noe fra vår verden? Ja, mediet, en sånn type kunstner. Jeg er ganske nerdete. Så det ligger ingen egenterapi i dine scener? Jo, og så til de grader! Jeg ville ikke overlevd uten dette, jeg hadde blitt helt kokko. Bare se på dette, det er en liten psykiatrisk avdeling her inne når jeg pusler med modelleringen min. Ikke akkurat machokunst å fikle med slikt? Nei, det er det ikke. Og fargene er ikke akkurat macho de heller, ler Daniel. Jeg har full kontroll, men legger som sagt ikke inn noen fortellinger. Det er det formale som opptar meg; rette linjer, geometriske former der jeg legger inn organiske elementer. Leonard Richard jobber med noe av det samme, og Edvard Hopper. Alle elementene har en fysisk, men også abstrakt verdi. Jeg elsker illusjonsmaleriet, særlig renessansen og den flamske renessansen og kunstnere som Hans Memling og Robert Campin. Campin er i dag kjent som den første som benyttet olje i maleriet, før brødrene van Eyck som tidligere (og i alle kunsthistoriebøker) blir tildelt denne æren. Men det var close race. Olje førte til at modellering av volumene ble mer effektiv, og dermed også illusjonen. Men ingen av figurene dine har et særpreget ansikt? Nei, det er viktig, de er alle typer. Det er kun kona mi og hunden som er ekte modeller, sier Daniel og løfter opp en spisshund og en kvinnefigur i blå bukser og rød genser. Men det ligger også en ensomhet i bildene? Det er interessant at du sier det. I den moderne realismen, og da tenker jeg på de siste 100 årene (og det må ikke forveksles med det moderne maleriet som ofte var abstrakt) ser man ofte bilder med fravær av mennesker, og dette tolkes ofte som ensomhet. Det er ofte interiører eller rom som kan virke som filmstills der noen har gått ut og noen akkurat skal komme inn.

Han legger på et nytt, tynt lag og forteller at pappmasjeen krymper, så derfor må han jobbe tynt. Etterpå skal den tørke på radiatoren. Daniel er godt forberedt og god til å samtale. Han tar mer pappmasjé på kniven og fortsetter:

- Det siste jeg ville snakke om, var de runde lerretene mine. Det er litt i tiden med runde formater. På 1920-tallet var det også flere kunstnere som jobbet med ovale motiver, som Theo van Doesburg og Piet Mondrian, som begge var medlemmer av De Stijl, en nederlandsk parallell til Bauhaus i Tyskland. (Etter hvert ble Theo og Piet uvenner pga. forskjellig fargeholdning. Mondrian tålte som kjent ikke grønt, han godtok bare primærfarger. Men det er en annen historie. I firkantete bilder venter man alltid på en fortsettelse, men en runding er avsluttet. Dessuten slipper man å forholde seg til hjørnene i et rundt format; det blir ingen dødpunkter. Jeg har alltid som mål å aktivisere og skape dynamikk over hele flaten. Faren er at de runde formatene kan snurre. Men det som er interessant er at alt vi ser i verden, er gjennom to rundinger som smelter sammen til en ellipse.

Daniel peker på øynene sine.

- Hvorfor har man da firkantete bilder i utgangspunktet? spør jeg.

- Det har nok med at rommet vi forholder oss til, er firkantet. Men flere og flere arkitekter løser opp rektangelet; i organiske hus jobber flere med hulelignende rom, og flere skyskrapere får former som en termos.

Vi reiser oss for å gå, og jeg får øye på noen rare objekter på øverste hylle.

- Ja, det var en konkurranse der jeg jobbet med DNA, molekyler og ekorn. Og der laget jeg skulpturer av bøker på 1990-tallet. Ja, og så samler jeg på globuser fra ulike land. Men dette var gøy, dere. Så fikk jeg gjort litt i dag også.

FAKTA

MODELLISME (eller modellbasert kunst) har lange kunsthistoriske røtter tilbake til oldtiden og deretter renessansen. Innen samtidskunsten fikk den et oppsving på kontinentet på 1980-tallet og i økende grad tidlig på 1990-tallet, men ble først en kjent tradisjon for kunstnere i Norge sent på 1990-tallet. I dag er det flere kunstnere som jobber med en slik metode, der de skaper og iscenesetter modellene selv for så å fotografere, male eller filme denne verdenen. Av veteranene kan nevnes: Sandy Skoglund (USA, født 1946), Martin Honert (Tyskland, født 1953), James Casebere (USA, født 1953), Gregory Crewsdon (USA, født 1962), Xavier Veilhan (Frankrike, født 1963) og Thomas Demand (Tyskland, født 1964). Disse kunstnerne arbeider innenfor ulike medier, men fellesnevneren er at modellbygging og regi inngår som en del av den kunstneriske prosessen. Det dreier seg om en ekstremt håndverksbasert retning. Den viktigste skillelinjen til retninger som for eksempel pop art eller generell fotobasert realisme ligger i at alle billedelementer er bygget opp fra grunnen av. I norsk sammenheng har modellismen blitt markert med to store gruppeutstillinger: Modelmakerne i 1999 på Kunstnernes Hus og Post-modellism i 2006 i Bergen Kunsthall.