Kunsthall Oslo - en annerledes kunstsatsning i Bjørvika

Forrige

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kunsthall Oslo .

KUNST1-2012. Kunsthall Oslo har akkurat fylt ett år, men har markert seg som en sterk stemme i kunst-Norge med til nå 13 000 besøkende. Selv om gateadressen deres ennå ikke er å finne på GPS-en.

Kunsthall Oslo - en annerledes kunstsatsning i Bjørvika

BJØRVIKA (KUNST): Da Bjørvika Utvikling i Oslo lagde strategien for kunstsatsningen i de offentlige rommene i den nye bydelen, tenkte de på en helt ny måte: 25 %, eller fem millioner, ble øremerket et kunstprogram og brukt som kjernekapital for en kunsthall, fremfor permanent kunst som er den mest vanlige praksisen her i landet.

- Tone Hansen, Marius Grønning og jeg selv ble hyret inn som konsulenter, og sammen med Anne Beate Hovind utarbeidet vi et temahefte som gav råd om hvordan tenke rundt og gjennomføre offentlige kunstsatsninger. I temaheftet introduserte vi programbasert virksomhet som et supplement til permanent kunst. Bjørvika Utvikling gikk for denne løsningen og satte av en startkapital til Kunsthall Oslo. I dag sponses vi av OSU, HAV E, og vi får offentlig støtte fra Norsk kulturråd og Oslo kommune. Sånn sett er vi ganske unike med en lik fordeling av privat og offentlig støtte. Vi har et styre som er sammensatt av representanter fra grunneierne samt sterk kunstfaglig representasjon med Sune Nordgren, Jørn Mortensen og Trude Schjelderup Iversen. Vår kunstfaglige stab er selvsagt ansvarlig for programmet, forteller Per Gunnar Eeg-Tverbakk til KUNST. Han er daglig leder ved Kunsthall Oslo hvor han jobber sammen med Will Bradley, Kathrine Wilson og Elisabeth Byre.

Vi har akkurat ankommet kunsthallen og står på betonggulvet i Torpedo bokhandel, som er en bedrift i bedriften. I furuhyllene med bøker skimtes videoverkene i den siste utstillingen, The Anti-Social Majority, som viser arbeider av Lars Laumann. Kunsthallen er åpen og imøtekommende, slik en kunsthall skal være.

- Vi hadde biblioteket som et forbilde. Biblioteket er et offentlig rom alle kan bruke, og hvor en rekke mennesker omgås, hver og en med sine egne interesser og innfallsvinkler; fra de som skal lese tegneserier, til de som fordyper seg i en avhandling om kvantefysikk. Tanken er at publikum også kan møte kunst på forskjellige måter og med ulike mål for øye.

- Kunsthaller er ganske sjeldent i Norge?

- Ja, det er ikke mange å snakke om. Jeg vil trekke frem én, som er Bergen Kunsthall, opprinnelig Bergen Kunstforening. Kunsthaller er mer vanlig ellers i Europa, og kan defineres som et visningssted for kunst, ofte med byen som eier og bidragsyter. Lik disse er vårt formål å lage utstillinger og formidle dem til publikum. Vi selger ikke kunst eller har en samling.

Han fortsetter:- Noe vi er opptatt av, er å utfordre utstillingsformat eller tanken på hva en utstilling er og kan være. Ta for eksempel utstillingen som het Run, comrade, the old world is behind you. Den bestod av 23 presentasjoner og omfatter kunstobjekter, filmvisninger, konserter og performancer. Vi introduserte et nytt verk hver dag. Det hele starter med en performance i et tomt rom. Dag for dag kom nye elementer inn, og først siste dagen ble utstillingen komplett. Og da stengte den. Denne form for eksperimentering kan vi gjøre nettopp fordi vi ikke driver kommersielt. Vi kan tilby publikum kunstopplevelser på siden av det som er mainstream.

Ser man på utstillingene Kunsthall Oslo har produsert i løpet av sitt første leveår, kan man få inntrykk av at dette er et visningssted på søk etter en identitet, og som strekker armene litt ut i alle retninger. Daglig leder forteller at dette snarere er profilen:- Vi vil være søkende og åpen for nye muligheter. Det finnes for eksempel ingen vanntette skott mellom historisk og kontemporær kunst. I mange av utstillingene vi har gjort, kommuniserer kunstverk på tvers av tid og opprinnelsessted. Vi fremmer også dialog mellom billedkunst, musikk, teater, dans, performance og litteratur. Så lenge samtalen mellom disse uttrykkene drives av en kunstnerisk nysgjerrighet og foregår på kunstens premisser, gir det mening. Det er ikke et mål i og for seg. Mange ble svært overrasket da vi viste billedteppene til Hannah Ryggen (1894-1970). Ingen trodde at denne typen utstilling skulle finne sted hos oss. Tanken var å sette kunstnerskapet hennes i en internasjonal og nåtidig sammenheng. En helt annen utstilling var Åpen Kunsthall. Alle kunne stille ut ett verk uavhengig av teknikk; første-mann-til-mølla-prinsippet gjaldt, bare kunstverket kunne la seg frakte inn hoveddøren. Rundt 140 kunstnere kom i en lang kø, fra amatører til akademistudenter, også etablerte kunstnere deltok. Det ble noen rare og fine møter mellom folk fra ulike miljøer og kulturer.

Utenfor oss reiser Nord-Europas største kontorbygg seg, det er hovedkvarteret til DnB NOR. Bare 200 meter lenger borte er en av landets mest sentrale rom; Sentralstasjonen.

- Vi mangler muligheten til å fange opp tilfeldig forbipasserende, nå er det mest travle bygningsarbeidere som går forbi. Men om et par år er bydelen oppe og går. Det vil også prege gatelivet. Vi satser både internasjonalt og lokalt, og knytter bånd over til Grønland, Tøyen og Gamlebyen der det nå popper opp mange nye ikke-kommersielle kunst- og kulturvirksomheter. Vi skal dessuten starte en ny programserie med tittelen Det utvidete bibliotek med Deichmanske bibliotek som samarbeidspartner, avslutter Eeg-Tverbakk.