Operahuset i Bjørvika

Norges største integrerte kunstprosjekt: Operahuset i Bjørvika

Operahuset i Bjørvika er det største prosjektet med integrert kunst i arkitekturen som har vært gjennomført i norsk historie. Flere tusen kvadratmeter med kunst og et budsjett på nærmere 60 millioner kroner møter publikum denne våren. Her kan man bokstavelig talt tråkke på samtidskunsten. Du vil finne kunst på ytter- og innervegger, på scenen, i bokhandelen, i taket og på foajegulvet. Aktuell Kunst var på vernissagen i Snøhettas nye marmorperle sammen med H.M. Sonja og Norges kunst- og kulturelite.

Å ankomme vårt nye operahus er som å gå på en skinnende hvit isbre eller en snødekt vidde midt i Oslo sentrum, som ender duppende i vannkanten. Taket møter både himmelen og vannet, og danner en femte fasade på bygget. Under en "skavl" finner du inngangen. Inne møter den norske skogen deg; en trekledd fasade som bukter seg med små sprekker i treet der hoder på vei oppover i etasjene dukker opp. Tre grøntlysende kuber omslutter toalettene; et av kunstprosjektene i operaen. Til sammen finner man åtte autonome kunstprosjekter integrert i bygget, med 17 kunstnere involvert.

- Her er kunsten en del av arkitekturen, og arkitekturen en del av kunsten, forteller arkitekten Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta i sin åpningstale.

KORO (kunst i offentlige rom) har stått ansvarlig for prosjektet, med økonomisk støtte fra Stortinget og de private sponsorene Kistefos AS, Sparebankstiftelsen DnB NOR og skipsreder Tom Wilhelmsens Stiftelse.

33.000 marmorfliser fra Italia og vevbindinger i metall
Taket og forplassen med en marmorflate på 19.000 kvadratmeter og over 33.000 enkeltsteiner er kanskje det mest ambisiøse kunstprosjektet i operaen. Jorunn Sannes, Kalle Grude og Kristian Blystad er menneskene bak det enorme puslespillet og den komplekse mosaikken som endrer karakter gjennom døgnet; og trolig også over tid når vær og vind tærer på marmoren.

- Her er ingenting til salgs. Her skal man gå, sitte og ligge og ta taket i besittelse. Ta gulvet i bruk, føl på det!, oppfordrer Trædal Thorsen. - Dette kunstgulvet er allemannseie, det tilhører Oslo og Norge.

Den metallkledde fasaden og scenetårnet er det andre ytre og monumentale kunstprosjektet i operaen, og omslutter de 600 ansattes ulike funksjoner. Kunstnerduoen Løvaas og Wagle har laget en aluminiumskledning på 6.000 kvadratmeter i samarbeid med Snøhettas arkitekter. Et repeterende mønster er faktisk vevbindinger omformet til konkave og konvekse groper og topper.

- Det strutter av potensiell energi. Jo nærmere man kommer mønsteret, jo mer individualistisk blir hvert punkt og jo nærmere kommer man lyset. Disse aluminiumsveggene reflekterer også lysvarmen og lyskulden fra omgivelsene. Dette er langsom kunst, som gir en opplevelse av tid, kommenterer arkitekten.

En hyperouverture avsatt på betong
Hvordan lyder operahistoriens 13 mest kjente ouverturer satt sammen til en hyperouverture på 1 minutt og 42 sekunder? Ganske underlig, nærmest som et tordenvær!

- Hvordan skal man fange eller fryse musikk i et helt annet medium? Lag en enorm lydkanon, rett den mot spesialkonstruert våt betong og lag et lysbilde. Glem ghettooblaster, dette er skikkelige saker, forteller Trædal Thorsen om hvordan operaens første kunstprosjekt ble til; nemlig grunnsteinen. Denne ble laget som en kunsthappening under grunnsteinseremonien 3. september 2004. Kunstnerne Linus Elmes og Ludvig Löfgren fra Sverige laget et avtrykk fra hele operahistorien i grunnsteinen, som i dag kan sees i foajeen.

En kunstner som også har gitt nytt innhold til foajeen er den islandsk/danske kunstneren Olafur Eliasson med The other wall. Rundt noe så hverdagslig som tre toalettbåser har den internasjonalt kjente kunstneren skapt en 340 kvadratmeter geometrisk, tredimensjonal kledning i tre betongvolumer som bærer den skrånende takflaten. Installasjonene inkluderer to lyskilder. En er integrert i gulvet og belyser kledningen forfra. Det andre lyssystemet i hvitt og grønt er integrert på baksiden av kledningen. Disse lyssystemene tones inn og ut i forhold til hverandre.

- Alle må ta denne kunsten i besittelse, når man passerer den på vei til garderoben, sier Trædal Thorsen entusiastisk, før han begynner å snakke om amerikanske Pae Whites sceneteppe Metafoil.

- Dette vakre sceneteppet på 23 x 11 meter er en eventyrlig overgang mellom scene og sal. Det er en perfekt optisk illusjon og et stykke vevd opera. Det ser ut som en gigantisk sølvfolie, men her er det ikke en eneste sølvtråd, kun et fargespill i vevd bomull.

Kunstneren forteller selv om fremgangsmåten bak denne futuristiske og unike visuelle opplevelsen:

- Utgangspunktet var en bit sølvfolie som jeg fikk blåst opp. Det funket utrolig bra. Et fotografi av en lysømfintlig folie ble så oversatt digitalt til tråder og vevet i matt bomull. Dere som sitter i salen vil kun se reflekser og former i en metallisk komposisjon. De som opptrer på scenen vil på nært hold se en rik tekstur.

To filmer, én bok og en 17 meter høy vannskulptur
De tre siste autonome kunstverkene i Operaen omfatter to filmer, en bok og en skulptur som skal stå ferdig i 2009. Trine Lise Nedreaas sin film SWELL følger en leken ballerina bak scenen, i kulissene, gjennom korridorer og arbeidsrommene i den gamle operaen, avbrutt av klipp fra norsk opera- og balletthistorie. Bodil Furu har laget filmen Opera som viser oss hva som skjer bak kulissene i den gamle operaen, langt fra glamouren på scenen. Kunstboken Site Seeing er en håndinnbundet praktbok der operaens byggeplass, tiden, stedet og blikket er utgangspunktet for fotografene Tom Sandberg, Talleiv Taro Manum og Marthe Aas, med tekst av Nina Witoszek FitzPatrick. I havnebassenget reiser Monica Bonvicinis skulptur Hun ligger seg:

- Her møter ruinene fra Pompeii maleriet Das Eismeer til Caspar David Friedrich fra 1823 og den italienske marmoren. Skulpturen er en konstruert frossen tilstand på 17 x 16 x 12 meter, og vil flyte på vannet 60 meter fra operahuset. Den er bygget opp av en stålkonstruksjon delvis kledd med speilende halvtransparente flater. Som taket til operaen speiler skulpturen havet og himmelen, og vær og lysforholdene vil hele tiden endre den, avslutter Snøhettas arkitekt Ketil Trædal Thorsen.

Tekst Mette Dybwad Torstensen
Foto Jens Sølvberg / Statsbygg