Ørnulf Opdahl
Ørnulf Opdahl - en fornyer av norsk landskapsmaleri
- Hele min produksjon handler om å komme tilbake. Naturen med sin voldsomme kraft lå der og ventet på meg, men jeg følte meg verken åndelig eller teknisk moden før på 1990-tallet til å gi landskapet den form og det innhold jeg ville.
Naturen har hovedrollen i bildene til Ørnulf Opdahl; vått, røft, poetisk og til tider nærmest abstrakt. Hans fortolkninger av vestlandsnaturen har uten tvil bidratt til å fornye det norske landskapsmaleri i tradisjonen etter J. C. Dahl og Peder Balke. Våre 1800-talls nasjonalromantikere skildret det lille mennesket i kontrast til den sublime naturen, men der de gamle mestere malte inn en ensom vandrer, er mennesket kun representert, og så vidt til stede, med et par lyspunkter i Opdahls verden. Vår sårbarhet i naturen blir enda tydeligere. En blanding av konkrete opplevelser og abstrakte inntrykk løper sammen i Opdahls søken etter å fange landskapets skiftende atmosfærer i et språk de fleste forstår.
Selv om landskapsmaleriene hans først og fremst er basert på Sunnmørs-motiver, opplever Ørnulf likevel at folk både på Østlandet, i Sverige og i London kan forholde seg til stemningene i bildene. Men i Sverige opplevde han en gang å få en nokså underlig kommentar, som avslørte både dyp aktelse og en smule uvitenhet: ;- Er det du som har funnet opp dette landskapet? var det en som spurte. Det har jeg jo ikke. Men jeg har funnet opp måten å fremstille det på, med stor grad av komprimering og abstraksjon, fortalte Opdahl til en lokalavis. Et tidløst landskap var tema for våre tidlige landskapsmalere. Men Opdahls mennesker og glimt av sivilisasjoner er også tidløse og umulig å tidfeste. Som sine forgjengere viser også Opdahl til det skiftende i naturen som et symbol på det forgjengelige. Men kontrasten mellom den bestandige naturen og de raskt skiftende værforholdene får likevel en ny dimensjon i Opdahls kunst. De blir også et bilde på menneskesinnet.
- For å kunne konkurrere med postkortmotivet må man gjøre landskapet til noe eget. For meg blir landskapsmaleriene først og fremst et speil på sinnssteminger, der det ikke dreier seg om å gjenskape naturen, men om å konsentrere uttrykket slik at man kan kjenne igjen en stemning, har Opdahl forklart.
Landskapet i hovedrollen.
Opdahl er selv født og oppvokst i landskapet han maler. Ålesund var hans barndoms rike; byen som ligger med høye fjell i ryggen og med vidt utsyn mot havet. Etter yrkesskole med hovedvekt på malerfag og dekorasjonsfagskole tok Opdahl malerlinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 1961 og studerte deretter på Statens Kunstakademi i perioden 1962–65 under Aage Storstein og Reidar Aulie. Allerede da han debuterte på Vestlandsutstillingen i 1964, og ved hans første separatutstilling i Oslo Kunstforening i 1966, ble de håndverksmessige og maleriske kvalitetene trukket frem av kritikerne.
Opdahls gjennombruddsutstilling var i Galleri Permanenten i Kunstnernes Hus i Oslo i 1968. Her stilte han ut arbeider i gouache på papir og ble innkjøpt av både Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. I et abstrahert billedspråk var flatene dekket av mikroskopiske sjablonger og drodlerier med assosiasjoner til en undersjøisk verden. Bildene hadde en lett og leken karakter, som også fanget opp tidens interesse for tegneserier og popkunst. Tidlig i 1970-årene slo Opdahl over i en klarere figurasjon med bilder i grenseland mellom det drømmende surrealistiske og symbolsk fortellende.
Ved midten av 1980-årene rendyrket han temaer knyttet til havet, samtidig som menneskefigurene ble tydeligere. I tråd med 1800-tallets romantiske landskapssyn er menneskene plassert i bildenes ytterkant som drømmende tilskuere til naturen innenfor.
Rundt 1990 ble skildringen av vestlandsnaturen Opdahls hovedtema, og motivkretsen som for mange er essensen av Opdahl. Motiver som går igjen, er den ensomme vandrer, stupbratte fjellsider, møte mellom hav og himmel, lys og mørke, det vide utsynet og en nærmest våt følelse av vær og vind. Utover i 1990-årene abstraherte han motivene ytterligere.
Gjennom hele Opdahls produksjon har nærheten til havet og landskapet utenfor Ålesund stått sentralt. Da han i 1971, etter sitt ti år lange utdanningsopphold i Oslo, jaktet på et rimelig sted å slå seg ned, var en av betingelsene nettopp at plassen måtte ha utsikt mot Ålesund. - I de ti årene jeg bodde i Oslo, hadde jeg hele tiden landskapet jeg hadde vokst opp med, i bakhodet, og etter hvert kom dette mer og mer fram i bildene mine. Men jeg brukte lang tid på å finne min egen form, har han sagt i et intervju.
Opdahl er bredt kulturelt orientert, og i tillegg til å søke inspirasjon blant europeiske mestere som Velázquez, Rembrandt og Turner har han hentet impulser fra eldre kulturer i og utenfor Europa, der særlig østasiatisk litteratur og filosofi har hatt betydning. I hovedsak er oljemaleriet Opdahls medium, men han arbeider også mye med akvarell, tegning og litografi, alltid kjennetegnet av hans store håndverksmessige dyktighet.
I perioden 1985–1992 var Opdahl også professor ved Kunstakademiet, og i 1998 var han festspillutstiller i Bergen. Han mottok Ålesund bys kunstnerpris i 1982 og Møre og Romsdal fylkes kulturpris i 2002. Han har i alle år hatt et tett utstillingsprogram i inn- og utland, og har utført flere offentlige utsmykninger som for Stortinget, Telenor, Ålesund, Høgskolen i Molde, Norges Bank og Universitetsbiblioteket i Oslo. Han er representert i en rekke norske museer og samlinger; blant annet Nasjonalmuseet for kunst, Bergen Kunstmuseum, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Stenersenmuseet. I 2006 ble Opdahl også innkjøpt av British Museum.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix