Op-Art
Mange vil kanskje betegne Op Art som kjølig og analytisk, en anti-nostalgisk kunst, uten spor av penselen, hånden bak verket eller t.o.m. hjertet. Manipulatoren som leker med våre oppfatninger av virkeligheten. Det er nemlig heller ikke kunstnerens spor eller signatur i bildet, den maleriske prosessen som er vesentlig. Derimot er det forholdet form/farge, rom/flate og illusjonen av dybde/rom som setter premissene; hvordan kalde og varme farger, former, bøyde linjer og forkortninger skaper overflater som vibrerer, pulserer og flikker, hvordan deler av bildet stiger eller går tilbake. Op Art hyllet maskinalderen og de tekniske fremskrittene, masseproduksjonen der mannen bak verkene er anonym og fraværende.
Men hva er det egentlig som skjer når vi ser på Op Art? Stikkordet er persepsjon. Med persepsjon mener vi hjernens aktive bearbeiding og fortolkning av sanseinntrykk. Via sansene våre, syn, hørsel, berøring, lukt og smak, føres en samlet informasjonsmengde til hjernen, hvor denne så blir tolket og tildelt mening, som vi igjen kan velge vår reaksjon overfor, grovt beskrevet. Når sanseinntrykkene når oppmerksomheten, er de blitt tolket og tildelt mening ut i fra hukommelsen vår. Det er kun den informasjonen som oppfattes som ny og/eller av betydning som når bevisstheten vår. En mengde sanseinntrykk som fra før av er kjente og som ikke har noen betydning for oss, blir silet ut og oppfattes ikke av bevisstheten vår. Hele prosessen er naturligvis ubevisst. I møte med Op Art blir sansen vår, øyet, tiltrukket av de skarpe fargene og den regulære ordenen; mønstrene med celler eller sirkler eller kvadrater. Informasjonen blir sendt til hjernen som tolker det vi ser. Når dette når oppmerksomheten begynner overflaten å leve sitt eget liv. Presise mønstre virker direkte og til tider nesten ubehagelige. Øyet følger rader av ruter/celler og runde ovaler og former som vokser ut av kuben.
Men hvordan klarer man teknisk å få et flatt bilde til å ligne et 3-dimensjonalt rom? Siden renessansen har kunstnere skapt perspektiv og dybde ved hjelpe av sentralperspektivet eller ved hjelp av farge slik vi ser det blant "blånende" fjell i landskapsmalerier; luftperspektivet. Op Art fører renessansekunstnernes geometri og perspektivregler enda lenger. Basisen er kun tre enkle komponenter, linje, farge og form, sammensatt på ulike måter. For at for eksempel lerretet skal bule ut fra en kube er de to hovedlinjene, en fra toppen av bildet til bunnen og en fra høyre til venstre, perfekt rette. De andre linjene kurver skarpere og skarpere litt etter litt fra midten og ut til kantene av kuben. De største formene vil alltid være i senteret når formen kommer ut mot oss, og bli smalere og mindre jo nærmere kanten de kommer. Motsatt om formen skal suges inn i bildet. Slik tror vi at disse delene av kuben er lenger bak og lenger fra øynene våre eller nærmere der vi står. De klareste fargene vil også skape en følelse av at noe er lenger foran.
Motivet og kunstverket ligger ikke i det som utspinner seg foran oss på papiret eller på lerret. Snarere er det samspillet som skjer mellom hjernen og øynene våre, det bildet av virkeligheten som vi skaper oss, som er kunstverket. Annen abstrakt kunst finner motivet i selve bildet og det som skjer på lerretet. I Op Art er derimot objektet det som skjer i hjernen hos betrakteren; den perseptuelle abstraksjonen.