Sikkerhetsklarert kunst

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas.

KUNST 6-2013: Eksklusiv kunst kan ha mange betydninger. I Oslo fengsel er kunsten kun synlig for 400 innsatte og 350 ansatte.

OSLO FENGSEL (KUNST): Ved oppføring av alle nye offentlige bygg i Norge må en viss prosent av byggesummen brukes til kunst og utsmykning. Slik er loven. Også i fengselet. Da Oslo fengsel fikk sin nye aktivitetsavdeling med ny butikk, gymsal og øvingsrom, ble 500 000 kroner brukt på en utendørs utsmykning signert en av våre fremste kunstnere, Ole Jørgen Ness. Det var KORO (Kunst i offentlige rom) som inviterte ham.

- Der er jo kunstneren. Du får sette ut noen valper her også, da ...

To innsatte i følge med en politibetjent slenger en kommentar til Ness der de krysser den åpne plassen.

- Ja, det var en god idé, sier Ness, og humrer mens han viser oss utsmykningen med et malt betongplatå i flere nivåer og en sokkel i murstein med en bronsemynde som kikker lengselsfullt opp mot himmelen og fangene som passerer over oss på en bro. Verket ble nylig avduket av justisminister Grethe Faremo. I fem uker har Ness tatt bussen fra Carl Berners plass ned til det gamle Botsen, levert fra seg mobil og legitimasjon og fått et identitetskort der det står Stilling: Kunstner. Akkurat det synes han er morsomt. 30 tonn med betong, 40 meter med rullegress og en bronseskulptur senere er alt klart.

- De fleste stusset nok litt over hva jeg gjorde; mye av jobben for meg på stedet var å se og gå rundt og planlegge neste steg i hodet mitt …, ler han.

- Har det vært noen debatt, som da Halden fengsel brukte litt over seks millioner kroner på kunst?

- Nei. Det har kun vært litt snakk om hunden. Noen mente den kunne virke støtende på kulturer som oppfattet hunden som uren.

- Men du hadde ingen føringer?

- Nei, eller det vil si, det var mange ting jeg ikke fikk lov til. Det måtte ikke være deler som kunne brekkes av som våpen eller rom til å gjemme seg i eller gjemme ting i. Og verket måtte ikke provosere politisk eller religiøst.

Plutselig høres plystrelyder og rop. Et titalls innsatte er ferdig med sin ute-time og vil gjerne bli med på bildet. De resterende 23 timene tilbringes på cellen eller i små avdelinger.

Det er brutalt, det er ingen spøk å sitte her. For mange er det dessverre en svingdør, sier Ness. - Plutselig går en alarm, og 30 ansatte løper over plassen her. Da forstår jeg hvor jeg jobber.

- Gikk du i dialog om de innsattes behov og ønsker før du startet?

- Nei, jeg fikk en omvisning og vurderte å benytte smia her, men gikk bort fra det igjen. Denne plassen har vært et slags ikke-rom. Nå har den fått en ny identitet og funksjon. Ellers er det ikke kunst i fengselet her. Men se på piletreet der … er det ikke flott. Tanken i vår rettsstat er jo at alle skal ha rett til å forandre seg, å gjøre opp for seg. Dette gjør noe med sinnet ditt. Også for de ansatte!

Ness forteller hvordan han forkastet skissen sin etter to dager, en skisse som var langt røffere enn resultatet, med en komposisjon med stablede rør og betongformer. Han ville være mest mulig åpen og passer seg alltid for å definere prosjektene sine i detalj på forhånd. Da er han mer våken og mottagelig.

- Forskaleren, som støpte sementen, ville nok heller ha skisser! Jeg ville lage en amorf form. Deretter malte jeg et mønster i sementmaling, noe lignende som du finner i maleriene mine. Hunden kom langt senere. Men se der, på treet, det er en gullregn som blomstrer før alt annet. Den er svært giftig, så giftig at en av våre helseministere ville forby den i Norge! Det ligger en ironi i det.

Ness tenner en Prince, rusler rundt og gjenoppdager verket han ikke har sett på noen uker. Noen har kalket sementen og verket samtidig med gresset rundt. Måkene har også gjort sitt fornødne, fangene kaster ut brødbiter til dem. Men Ness er bare glad for at tiden setter sine spor. Først om ti år vil det være optimalt, mener han, når naturen har begynt å ta opp kampen med kunsten. En rød ball har landet på gitter-broen. Vi ser en død kråke, skjellettet er i ferd med å komme til syne. En agurkbit med et bitemerke vitner om at de ansatte allerede har tatt plassen i bruk som lunsjsted.

- Men en hund?

Ja, den er egentlig en porselenshund som jeg fant i en møbelbutikk på 1990-tallet. Jeg dekorerte den, og Nasjonalmuseet kjøpte den inn. En slags kitschhund. Nå fikk jeg støpt den i bronse. Da jeg monterte den, slo det meg at det finnes nok like mange assosiasjoner til hva en hund er, som det finnes hoder. Fra Pluto til rottweiler. Så ble det en elegant mynde. Å kun ha den abstrakte formen ble for snevert. Jeg måtte ha med noe figurativt, en knagg å henge ting på. Her kikker hunden lengselsfullt opp mot himmelen. Eller som KOROs direktør Svein Bjørkås sa under avdukingen: Den gir rom for å drømme om friheten, å tenke på framtidige muligheter mot det som kommer når portene åpner seg, reflektere over hvorfor det fins et innenfor og et utenfor.

- Hvorfor har du kalt verket Atopian Feral?

Ness klapper hunden kjærlig. Peker på mursteinen som tar opp igjen mursteinene i den allerede eksisterende bygningsmassen, og mumler at den var jævlig blank, men nå har den blitt fin og matt. Den amorfe formen i sementen er derimot en kontrast til de stramme, kalde husene.

Atopian betyr ikke-sted, og navnet antyder at det dreier seg om et individ uten fast tilknytning. Feral er et uttrykk jeg først møtte i Australia som betegnelse på mennesker som bryter med samfunnskodeksen. Det betyr opprinnelig husdyr som stikker av og danner ville stammer, en forvillelse.

Og her skal det motsatte skje; mennesker skal temmes tilbake til samfunnet?

Han ler, kikker på oss gjennom sorte briller og stumper røyken mens vi går mot smijernsporten, laget i fengselet med roser og snirkler.

Det er ganske romantisk, er det ikke? Hunden som sitter og ser ut over en flytende situasjon. Som på et isflak, et kontinent, lengtende mot det andre, framtidige og forhåpentlig frie. Man må ha tillit til at publikum har evnen til å reflektere over kunsten.

- Men hvilket av dine alter egoer har laget dette?

- Det var et godt spørsmål. Er det moderne maleri, er det Ghadtspa som skaper det. Er det mine erotiske og surrealistiske kulltegninger, er det Nexi. Og gipsskulpturene er Braaten. Sammen danner alle identitetene Nesstudio.

En oase i en tøff hverdag...