Olafur Eliasson

Forrige

Neste

The Weather Project ble vist i 2003 på Tate Modern i London.  

Av Michael Dee.

KUNST 5-2013: Den dansk-islandske kunstneren Olafur Eliasson har i drøyt 20 år forundret kunstverdenen med sine sinnrike verk i form av kunstige fosser, solnedganger, regnbuer og vinder. Han har også laget en sol-lampe til utviklingsland som har liten tilgang på elektrisitet. Nå er alt samlet i en bok.

KØBENHAVN (KUNST): Eliasson er aktuell med en stor bok kalt Studio Olafur Eliasson på Taschen Forlag. Som tittelen indikerer, gjennomføres prosjektene hans i nært samarbeid med andre. Teamet består av drøyt 30 personer, blant dem arkitekter og modellmakere, som jobber sammen med Eliasson i atelieret i Berlin.Når jeg snakker med Eliasson, befinner han seg hjemme hos familien i København.

- Boken er satt sammen som et leksikon; A, B, C, D og er en oversikt over alt jeg har gjort fra 1993 og frem til 2011, forteller han.

Mange av prosjektene er stedsspesifikke, altså utført på et spesielt sted. Andre prosjekter har vært vist på museer, i kunsthaller og gallerier, men arbeidene er, som han selv uttrykker det, sjelden særlig kjøpsvennlige. Eliasson jobber ofte med materialer fra naturen; lys, vann, jord og mose. I 1993 viste han Beauty. I taket foran et mørkt rom var det en perforert slange som sprutet ut små vanndråper. En lyspære var plassert slik at den belyste dråpene. Når man beveget seg i rommet, så man enkelte steder en regnbue, som økte og avtok i intensitet etter som man beveget seg mot eller vekk fra det mørke rommet.

I 1994 viste han Moss Wall, som besto av islandsk mose som var vevet i et metallgitter. Når mosen tørket, krympet den og ble mørkere. Når den ble fuktet, endret den farge og utskilte en lukt.

Disse prosjektene gjorde Olafur Eliasson til et begrep innen kunstverdenen. I 2003 ble navnet hans en del av den allmenne debatten. Det var da han viste The Weather Project i turbinhallen på Tate Modern i London. Installasjonen besto av en halvsirkelformet skjerm som ble montert 7,7 meter fra veggen og belyst bakfra av 200 monofrekvenslyspærer. Fra taket hang det rammer av aluminium med reflekterende folie som gjorde at rommet virket dobbelt så stort og som forvandlet skjermen til en sol. Monofrekvenspærene, som ellers brukes til gatebelysning, gjorde at alle farger unntatt gult og sort ble usynlige. Det ble også pumpet inn kunstig dis. Når disen steg mot taket, så den ut til å forsvinne, og det man så, var refleksen av rommet under; gulvet, der publikum fremsto som små, svarte prikker.

Det var en fantastisk illusjon, men mekanismene var fullt synlige, slik at man kunne se hvordan alt fungerte. Til forskjell fra tryllekunstnere avslører han alltid sine triks. Verkene forbløffer, men det er ikke det som er den egentlige hensikten.

- Jeg er ikke ute etter å skape illusjoner for å lede betrakteren et annet sted. Tvert imot vil jeg skape en situasjon der betrakteren fokuserer på seg selv i nuet, sin personlige tilstedeværelse og sine opplevelser.

Olafur Eliasson er født i 1967 i København av islandske foreldre.

- De ble separert da jeg var åtte, og min far flyttet til Island. Jeg tilbrakte somrer og ferier hos ham, men ellers bodde jeg hos mamma i Danmark. Det var der jeg gikk på skolen.

Faren var kunstner.

- Han laget landskapsmalerier, og det begynte jeg også med. Jeg hadde en liten utstilling da jeg var 15. Grusom, synes jeg nå i ettertid, men så hadde jeg heller ikke funnet min egen vei enda.

Jeg blir overrasket når Eliasson plutselig sier Mitt første kunstverk var breakdancing.

- Jeg betrakter breakdancing som mitt første kunstverk, og det krever kanskje en forklaring. Jeg begynte med breakdancing som tenåring. Jeg hadde dårlig selvtillit, og det å oppta plass med kroppen min, å utfolde meg fysisk, ble en måte å koble meg til verden på og bli totalt oppslukt i den. Så det var veldig viktig for meg. Dette engasjementet er også det sentrale i kunsten min, så derfor ser jeg på breakdancing som begynnelsen på min karriere som kunstner.

Det islandske landskapet går stadig igjen i verkene. Var det vandringene i det islandske landskapet som fikk ham til å innse at han kunne skape kunst av opplevelsene?

- Min familie var sterkt knyttet til landskapet. Selv vil jeg vel si at jeg hadde et veldig direkte og avmystifisert forhold til det. Men det er ikke så enkelt som at jeg tok utgangspunkt i opplevelsene mine i den islandske naturen og så begynte å lage kunst av dem. Det kom nok fra de kulturelle spenningene jeg følte da jeg vokste opp. Jeg bodde i Danmark og var omgitt av den mentaliteten som gjennomsyret det danske samfunnet. Det vil si borgerligheten og velferdssamfunnet. I Danmark ligger fokuset på kollektivet, ikke på individet. Det er gruppen som er viktig, og individet må vike. I dette var det en spenning som stimulerte meg veldig. For jeg ville søke meg bort fra kollektivismen for å oppleve verden på en mer personlig måte.

I 1989 begynte Olafur Eliasson å studere ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København.

- Undervisningen var lagt opp slik at man kunne finne sin egen vei. Jeg ble inspirert av kunstnerne i The Light and Space Movement. Jeg fikk en slags frihetsfølelse da jeg kom i kontakt med deres arbeider.

Eliasson hadde sine første separatutstillinger i 1989. I en del av de tidlige verkene arbeidet han med ventilatorer og skapte kunstige vinder. I andre prosjekter skapte han bølger i avlange akrylkar ved hjelp av motorer. Og da som nå var mekanismene fullt synlige.

- Det er av vital betydning for meg å vise konstruksjonen i verket. Det finnes en dualitet i det som er veldig viktig. Et kunstverk er jo tross alt en slags modell. Protagonisten er ikke lyspærene, ventilatorene eller pumpene, men personen som dukker opp i verket. Du kan la deg engasjere eller la være. Du kan velge å oppfatte det som en sammensmelting av mekanikk og objekt. Eller du kan velge å oppfatte det hele på et dypere og mer personlig plan og virkelig engasjere deg i verket.

I 2007 vant hans atelier en konkurranse om å forvandle taketasjen på Aarhus Kunstmuseum. Your Rainbow Panorama er en 150 meter lang sirkelformet gangvei med regnbuefarget glass, hvor fargen på speilbildet av byen endrer seg mens man går. Selv de mindre og mer subtile verkene har en utrolig intensitet som umiddelbart griper tak i en når man kommer i nærheten av dem. Man konfronteres direkte med noe som er så helt annerledes. Jeg sier til Eliasson at jeg har følelsen av at han ønsker å overrumple besøkeren.

- Det er ambisjonene, for det handler om å skape sterke fysiske opplevelser. Det jeg vil formidle, skal også kunne uttrykkes i tekst, men da må det handle om et intellektuelt resonnement. Fysiske opplevelser er så uendelig mye sterkere og gjør derfor et mye dypere inntrykk. Men overrumplingen er den første og umiddelbare fasen. Jeg vil skape situasjoner der folk etterpå kan reflektere og engasjere seg. Og, dette er viktig, der de kan vurdere hvordan de egentlig reflekterer.

Det er i grunnen opplevelsen som er den egentlige hensikten med alle disse prosjektene, sier Eliasson. I utgangspunktet er mange av dem kunstferdige naturopplevelser, enten det er de sveipende vindene i Ventilator eller solen og disen i The Weather Project, men hensikten er ikke å lede besøkeren ut i naturen.

- Tvert imot vil jeg få deg til å tenke på hvor du befinner deg akkurat nå, fysisk og mentalt. Du er ofte et annet sted i tankene, og jeg vil få deg til å fokusere. Jeg vil altså skape en slags øvelse i tilstedeværelse. For å skape en dypere bevissthet.

Eliasson mener at vi indoktrineres til å se verden på en bestemt måte, og at vårt begrep om virkeligheten er sett utenfra.

- Folk ser virkeligheten gjennom en linse som skapes av media og kultur. Altså som noe som allerede er definert. At du har deg selv, at du har dine omgivelser og at dette ikke forandres. Så jeg synes at vi må ta en nøyere titt både på våre omgivelser og de øyne vi ser dem med. For den måten vi bruker vårt sinn på, våre språk og de måter vi integrerer oss med andre på, er ikke noe annet enn kulturelle konstruksjoner.

Blant Eliassons største prosjekter er The New York City Waterfalls, utført i 2008 i New York, da han ved hjelp av byggestillaser og pumper installerte kunstige fosser på fire ulike steder i New York. Så er han også unektelig mest kjent for storstilte prosjekter. Hans nyeste, Little Sun, er størrelsesmessig langt mindre, men kan på sin måte bli enda mer omfattende enn noe han har gjort til nå.

- Little Sun er et prosjekt jeg har utviklet sammen med Frederik Ottesen, en nær venn som er solaringeniør og som knapt snakker om noe annet. Det er en liten solcelledrevet lyspære, laget for dem som ikke har tilgang til elektrisitet. Den koster rundt 10 dollar i utviklingslandene. I den utviklede verden, der man kan kjøpe den og samtidig gi støtte, koster den 20 dollar. Denne lyspæren kan forandre livet radikalt for folk i utviklingsland. Barna kan gjøre lekser etter at det er blitt mørkt, og man kan fortsette arbeidet på forskjellige arbeidsplasser.