Mestermøte i Wien

Forrige

Neste

 

Av Torgrim Eggen.

KUNST 6-2012: Wien er en europeisk kunstskatt. Den gamle keiserbyen ved Donau strutter av prangende slott og overdådige kulturbygninger. Krimskrams, kremkaker og Gustav Klimt, årets 150-årsjubilant.

WIEN (KUNST): Schloss Belvedere, som ligger på et høydedrag litt øst for sentrum, var keiserinnens eget palass. Det er lyst og lett - et sted for wienervalser, maskeball og tedrikking, ikke for slagplaner og realpolitikk. Nesten uansett hva man henger opp av kunst i slike lokaler, vil omgivelsene slå den i hjel, eller i beste fall stjele kraft fra den. Finally, Two Good Sculptures heter et verk som er satt opp i den ytterst elegante entreen, og som får paret Odd Nerdrum og Turid Spildo til å stanse og sperre øynene opp. De gode skulpturene er en stor, lyseblå blobb, ikke ulik et popcorn, samt en matchende rosa blobb som henger fra taket. Det er tydelig at verket - og tittelen - provoserer dem. Har popcornet gjort jobben sin da? Vi andre går nokså uberørt forbi.

Et sted på utviklingslinjen mellom klassisk figurativt maleri og lyseblå gigantpopcorn finner vi jubilanten Gustav Klimt, Wiens stolthet i dag. Han har brukt tid på å nå dit. På tiden rundt Klimts død var landets mest navngjetne maler ekspresjonisten Oskar Kokoschka, som nå langsomt later til å bli glemt. Den store Klimt-renessansen begynte på 1970- og 1980-tallet.

Man skulle ikke tro at Odd Nerdrum helt hadde sansen for Klimt, eller for brytningstiden han representerer, modernismens gjennombrudd i Europa. Det viser seg å være feil. Nerdrum vet å anerkjenne en briljant maler, selv når motivene er noe så hverdagslig som portretter av Wiens overklassedamer under la belle epoque.

Så hverdagslige er de forresten ikke, når det kommer til stykket. Det skjer noe med kvinnesynet i denne epoken, som både Klimt og hans samtidige fanger. Dels blir de gudinneaktige og fjerne, dels skjøre og litt, ja, halvsprø? De er kvinnefrigjøringens første generasjon. Kanskje kan man si at det er det kvinnelige intellektet og følelseslivet som oppdages. Nesten så man ser dem underveis til Dr. Freuds kontor i Berggasse i Klimts hjemby.

Vi går først frem til Portrett av Sonja Knips fra 1898, et eterisk kvinneportrett i en hage som samtidig fremstår som en slags drømmeverden, der en tyllkjole ser ut til å oppløse seg i rommet. Hennes asymmetriske plassering skaper mye av spenningen.

- Dette synes jeg er et ufattelig vakkert bilde, sier Odd Nerdrum. - Legg merke til at Klimt er veldig forsiktig med fargene. Man tror at han var en sånn spradebass, men det er han altså ikke. Han holder orden på fargene. Det skulle ikke forundre meg om det ikke fins det spor grønt i det grønne der.

- Til gjengjeld tok han kraftig i når han lagde rammene sine?

- Ja, med bladgull og ornamenter og alt mulig. Rammene til Klimt ble på en måte signaturen hans, og det som skjer med ham etter hvert, er at de dekorative elementene i rammen, designelementene kan du kalle dem, begynner å trenge inn i selve bildet. Rammen overtar bildet eller bildet overtar rammen, hvordan du nå ser det, og plutselig er så rammen borte. Her kommer de tyske reglene inn, hvor Kant sier at rammen bare er pirring og står i veien for det sanne uttrykk. Det er derfor moderne malere ikke har rammer på bildene sine; de er ikke klar over det selv, men det var altså Kant som dikterte det.

- Hun har en liten rød bok i hånden. Kan det være formann Maos tanker?

- Ja, det har bekymret meg i dagevis. Men se på dette – her er han kitsch, her. Lavkitsch, vil jeg si. Helt nydelig.

Vi står foran en liten teaterplakat lagd av en temmelig ung Gustav Klimt. Nerdrum later til å foretrekke denne fremfor de senere bildene - ikke minst det verdensberømte Kysset, som henger på den andre siden av skilleveggen. Maleriet har fått sin egen museumsvakt.

- Her står liksom fordommene i kø, sier Nerdrum om Kysset. - For det første alt gullet, og for det andre kjærligheten. Dunderkitsch, med andre ord. Men hvis du ser nøye på ansikt og hender, så er de ganske tørt og knudrete malt. Hånden hennes er altfor liten i forhold til den svære foten. Du kan si at det er mer design enn maleri.

Det forteller noe at det tilbys en Klimt-kake (veldig god!) i museets kafeteria, og at kunstneren lett kan identifiseres ut fra et lite stykke. Klimts bilder, idet den rene dekoren spiser seg lenger og lenger inn på lerretet - som i portrettet av den myndige, elegante og gullsprakende Adele Bloch-Bauer - er i slekt med interiørdesign. Man kan nesten se hva slags tekstiler og møbler som ideelt bør omgi bildene. Det er et klokkeklart uttrykk for en epoke, jugend- eller art nouveau-stilen, det siste skjønne tiåret før politikken forvandlet Europa til et helvete. Gustav Klimt rakk så vidt å oppleve første verdenskrig. Mot slutten maler han rene mønstre, og i signalfarger. Figurene, og den sterke erotikken, er vekk.

- For meg er det kitsch-elementet som var så sterkt og nydelig ved ham, men når du ser på den eldre Klimt er han på vei inn i kunst. Han begynner å bli abstrakt, og da er det ikke så spennende lenger, synes jeg. Da taper det veldig mye.

Helt til slutt faller vi i staver over et lite bilde, malt med gull på pergament. Wasserslangen (1907 eller 1908) fremstiller rødhåret nakenhet og feminin, kanskje lesbisk erotikk. Det var tidlig for slikt. Uten sine hyppige skandaler ville Klimt neppe vært gjenstand for slikt jubileumsoppstuss.

Mye av Klimts produksjon kan knyttes til symbolismen, som var en dominerende retning i europeisk maleri rett før år 1900. Symbolistisk maleri fremstiller gjerne scener fra en magisk verden og en mytologisk tid, ofte allegoriske og ikke sjelden kraftig erotiske. Deler av Munchs produksjon kan sies å tangere symbolismen; Madonna er det klassiske eksemplet. I Belvedere ser vi noen direkte fæle eksempler, oppstyltede og kjedelige bilder, før vi når frem til et virkelig kraftfullt og uhyggelig maleri: Die bösen Mütter (De onde mødrene) av Giovanni Segantini fra 1894.

Segantini (1858-1899) malte for det meste alpelandskaper, og symbolismen kom inn i bildene hans mot slutten. I et selvportrett fra midten av tredveårsalderen ser han ut som en Kristus-skikkelse.

Segantini hadde en rar historie, sier Nerdrum. - Han endte som gategutt i Milano syv år gammel og måtte klare seg på egen hånd. Han var statsløs hele sitt liv, og levde på grensen mellom Sveits og Italia. Så døde han tidlig, for uten å være statsborger noe sted hadde han ikke krav på legehjelp. Moren ble gal, så han malte ganske mange gale kvinner i sitt liv ... er det gullmaling? Ja, det ser slik ut. Mødrene har altså blitt fullstendig gærne; så vidt jeg vet er det ikke noen historie eller noe sagn som lar seg knytte til dette bildet.

- Maleriet er veldig ikonisk, men det slår meg at jeg kanskje aldri har sett hele før, bare utsnitt? Det har en slik grafisk kvalitet, er fristende å sitere?

- Jeg regner dette for å være en av kunsthistoriens mest unike frembringelser. Det som er mysteriet her, ligger i spørsmålet Hva er et mesterverk? Og dette er så til de grader et mesterverk. Noe har å gjøre med komposisjonen, at det griper deg, tar fatt i noe. Mesterverket kan like gjerne handle om en mangel som om noe ekstra. Det at det er så enkelt, gir stort spillerom til komplementærvalørene, det blå mot det gylne.

- Man tenker at Segantini må ha sett og blitt påvirket av japansk billedkunst?

- Ja, det er nok riktig. Det lå veldig i tiden. Dette har han til felles med Harald Sohlberg, hans trær og måte å oppfatte naturen på. Det er mye kineseri og japaneseri i det. Men uendelig mye bedre, altså. Her maler Segantini med massevis av veldig tette strøk. Det gir en vibrerende virkning, uten at man direkte kan kalle det pointillisme.

- Kan Klimt og han ha kjent hverandre, tror du?

- Han var omtrent jevngammel med Klimt, og jeg regner med at de stilte ut sammen. Men Segantini var nok aldri den øyeblikkelige suksessen som Klimt ble. En litt tragisk figur, skulle jeg tro. Han begynte ikke å lese og skrive før han var 35, og da gikk det i Nietzsche.

Det blir noe distinkt nonsjalant over disse vandringene. Verdensberømte kunstverk, som Wien altså er breddfull av, glir tilfeldig forbi. Plutselig passerer vi Jacques-Louis Davids store maleri av Napoleon på hesteryggen over Alpene, og skribenten utbryter et Jøje meg! Så vi studerer et par krigsbilder til. Nerdrum forteller noe interessant:

- På tysk heter dette å være Schlachtenmaler, altså slagmaler. Men det kunne like gjerne hett å være slaktermaler. Kant var veldig opptatt av det - han mente at de som malte slagscener måtte være krigsmotstandere. Pasifistene skulle ha lov til å male krigen, ikke de som var begeistret for den.

Før vi forlater Wien skal vi en tur innom den tyske barokken. Odd Nerdrum vil gjerne ha oss med på å gjenoppdage en gammel mester. Han het Christoph Paudiss (1630–1666), kom fra Sachsen, endte sitt ganske korte liv i Bayern og var en av Rembrandts elever. Så mye mer vet vi faktisk ikke om ham.

På Kunsthistorisches Museum i Wien henger to Paudiss-malerier side om side, og det er ikke lett å si hvilket som er det beste. Men det vet Odd Nerdrum. Til venstre henger Den hellige Hieronymus, eremitten som er i ferd med å nedtegne Bibelen. Han bor i en hule ute i ødemarken, har gått tom for blekk og må bruke sitt eget blod.

- Jeg er utrolig imponert over dette bildet, sier Nerdrum, - ikke minst koloristisk. Jeg tror han har brukt en napelles-teknikk.

- Og det betyr?

- Det vil si at paletten har bestått av hvitt, jernoksydblått, jernoksydgult og kinesisk rødt. To farger og sort / hvitt. Da blir det en enhetlig tone over hele bildet. Her på bildet til høyre har han malt en marodør, står det. En kjeltring, altså, en halvgangster med hatten litt freidig på snei.

- Men forestiller ikke bildene samme mann, da?

- Gjør de? Ja, det tror jeg du har rett i. Sikkert en eldre venn av kunstneren. Etter min oppfatning er Paudiss et slags glemt geni. Rett og slett en stor maler. Det er så moro å oppdage slike som er borte vekk i historien, og så er det altså nesten som et mirakel hva de har fått til. Som å komme inn i en landsens kirke og få høre noen som synger vakrere enn Placido Domingo - og så er det bare en kar som kommer hver søndag og synger, og ingen har fortalt ham hvor god han er.

Nerdrum går videre og peker på en Rembrandt som henger like i nærheten.

- Se, her har du læreren, gründeren. Et ganske trist bilde av ham, ikke noe særlig å skryte av. Så ser man på eleven, og han er da virkelig mye bedre her? Rembrandt må ha vært en lærer av dimensjoner, og det tar Paudiss til seg. Dette er ikke den vanlige Rubens-oppfatningen av en St. Hieronymus, ikke Rembrandts heller, for det er for skjørt. For skjørt i fargene, for skjørt i lyset, og det gjør det så ekstraordinært.

Nerdrum blir veldig ivrig. Han går tett opp til bildet og peker ut hvordan Paudiss behersker punktering, som han kaller det, spillet mellom iskalde, eksakte konturer og dunkel, hemmelighetsfull bakgrunn. Han rører nesten ved lerretet, og en museumsdame kommer bort og kjefter oss opp.

- Her må vi vise flat oppførsel, for all del ikke røpe noen lidenskap. Helst burde vi kanskje stått med ryggen til, spøker Nerdrum.

- Er det ikke noe sterkt moderne ved dette røverportrettet også? Det er nesten sort / hvitt. Han minner meg om poeten Walt Whitman.

- Walt Whitman malt av Andrew Wyeth, kanskje? Jo, det kunne vært et langt nyere bilde. Slik er det med gamle mestere; alt som er betydelig er moderne. Dette demonstrerer forresten hvor takknemlig det er å male en mann med hatt; da slipper man unna så mange av de vanskelige detaljene rundt øynene. Jeg kjenner til den. Det går unna på en-to-tre.

- Du har vel bare gjort det én gang, supplerer sønnen Bork, som tydeligvis har stell på farens portefølje.

Gustav Klimt (1862-1918)

Maler og brukskunstner, født i Baumgarten i nærheten av Wien. Studerte i Wien, hvor han 1897 var en av grunnleggerne av Sezession-bevegelsen, en gruppe kunstnere som gjorde opprør mot historiske kunstidealer. Klimt begynte med allegoriske monumentalmalerier i symbolist-tradisjonen, men utviklet seg senere til den kanskje fremste kunstneren i jugend»-stilen (også kalt art nouveau). Typisk for Klimt er bruk av bladgull, trolig inspirert av faren, som var forgyller, og av en i samtiden sterkt uttalt erotikk. Kvinnekroppen var hans hovedmotiv. Blant hans mest kjente bilder er Kysset (1907–08), Judith og Holofernes (1901), Danae (1907) og Portrett av Adele Bloch-Bauer (1907). Sistnevnte ble solgt for 135 millioner dollar i 2006, det høyeste beløpet for et maleri til da.