Mestermøte i Berlin

Forrige

Neste

Av Torgrim Eggen / Foto Anne Vesaas.

KUNST2-2012: Mestermøte i Berlin: KUNST har vært så heldige å få reise på tur med Odd Nerdrum og møte hans store forbilder. Denne gangen dro vi tre dager til Berlin med den velkjente forfatteren Torgrim Eggen og konen, Turid Nerdrum.

Odd Nerdrum

Berlin er ikke bare på ny blitt Skandinavias kunsthovedstad, med en ufattelig vrimmel av gallerier og kunstnere. Den er også en fantastisk museumsby. Kjernen i det hele er Museumsinsel, et Akropolis som flyter i elven Spree. Dit ville Odd Nerdrum, en grå februardag som syntes skapt for udødelige mesterverker og milchkaffee.

BERLIN (KUNST): I en ideell verden skulle man alltid hatt Odd Nerdrum med seg på kunstmuseum. Han er bortimot encyklopedisk i eldre kunsthistorie, fortellingene og anekdotene kommer trillende. Men Nerdrum nøyer seg sjelden med hvem og hva; vi har ikke trengt inn i kunstverket før vi også vet hvorfor og gjerne hvordan.

- Hvilket velger du? utfordrer han.

Vi er i tredje etasje i Alte Nationalgalerie, en praktbygning fra 1870-tallet. På veggen foran oss henger to voldsomt ikoniske malerier i omtrent samme format. Begge er malt av Caspar David Friedrich. Det første er kjent fra mengder av bokomslag og plateomslag, med sitt sterkt grafiske og nesten sorthvite uttrykk, mens det andre har kvaliteter som bare lar seg skue her, i original.

Caspar David Friedrich (1774-1840) ble født i Greifswald ved Østersjøen, som den gang tilhørte Sverige. Vi kan altså med mildt juks utrope ham til nordisk maler, og Munk ved sjøen er nesten et Skagen-maleri utført i metafysisk alvor. Himmelen er høy og dramatisk. Den svaie munkefiguren gir en plutselig assosiasjon til Dante, slik Doré tegnet ham (riktignok mange år senere). Hvor tror Odd denne scenen er fra?

- Jeg kan tenke meg at det er fra Rügen. Du kan nesten se over til Sverige herfra.

- Dette gir inntrykk av å ha vært et veldig radikalt maleri?

- Ja, men jeg tror det blir feil å utrope Caspar David til minimalist på bakgrunn av dette ene bildet. Det som slår oss, er at det typisk for epoken skulle vært et skalaelement her, vanligvis ville vi funnet et skip eller et slott.

- Jeg tror heller ikke så mye på moderne psykologi når den sier at bildet handler om den eksistensielle ensomheten og slikt. Jeg tror bildet forteller at for første gang i historien kan mennesket gå alene ut og se på havet uten å være redd for noe. Men bli med hit og se ...

Like ved henger et beslektet motiv, som forestiller to menn ved sjøen. De har ryggen til og betrakter naturen sammen med oss. Det er en annen tid på døgnet.

- Det kan godt tenkes at Caspar David står sammen med Schinkel her, eller med Goethe, eller det er Goethe sammen med Lessing - det er to skjønnånder som står og prøver å fatte naturen. Hos Munch er det jo mellom mann og kvinne og alt det der, men det er tydelig at Munch tar utgangspunkt i dette bildet av Caspar David Friedrich.

Karl Friedrich Schinkel må vi nesten dvele litt ved. Han var Tysklands og en av Europas viktigste arkitekter. Denne delen av Berlin, i enden av paradegata Unter den Linden, er tungt preget av Schinkel. Her står hans store museumsbygning, minnesmerket Neue Wache, konserthuset hans og den neo-gotiske Friedrichswerder-kirken (nå Schinkel-museum), som får Nerdrum til å stønne henført hver gang vi skimter den. Det er noe med bygningens letthet og intime, verdslige proporsjoner som er forførende.

- Schinkel var selv en veldig dyktig maler. Men etter å ha sett Caspar David, som var syv år eldre, uttalte han at så god kunne han aldri bli. Så han viet seg arkitekturen isteden.

- Det tjente vi på?

- Ja, ubetinget. Men Schinkel henger i salen ved siden av, så vi kan gå og sammenlikne.

- De er en slags overgangsskikkelser, begge disse to?

- Jo, definitivt. De har liksom falt ut av historien. Det var en periode som var uren sett fra vår tid, der man blandet stiler og påvirkninger fritt og litt kaotisk.

Det er klare likheter mellom de to tyske malernes interesse for arkitekturdetaljer og klassiske ruiner. (Friedrich er ruinmaleren fremfor noen i kunsthistorien.) Når man får den pekt ut, er det lett å se kvalitetsforskjellen også. En har en dimensjon den vilt begavede kollegaen mangler.

- Han har ikke det innholdet, vet du. Schinkel er en dyktig maler, men han mangler den store melankolien som er Caspar Davids kjennetegn. Alt som er stort, er tungt og dypt melankolsk. Det deilige kjød som er melankolsk samtidig ... der har du det. Det er det store. Alt annet blir tørt og kjedelig i forhold til det, uansett hvor morsomt det er. Men se her ...

- Vi går videre, og ser Schinkels maleri av en gotisk fantasikatedral i kveldssol, nøyaktig og detaljert som en arkitekttegning, teknisk briljant.

- Bare se! Han er enda dyktigere enn Caspar David, liksom. Makeløst gjort. Men altså ikke godt nok. Begge disse to er for øvrig fremragende tegnere. Caspar David tegnet i mange år før han begynte å male, og det er for eksempel veldig tydelig når han tegner trær og byggverk i silhuett. Han maler tynt, nesten akvarellaktig, men det er så fint gjort at man ikke oppfatter det som tørt. I norsk kunst er det Harald Sohlberg som har dette, som er en slags ekstern elev av Friedrich.

Vi går tilbake til Friedrich, munken ved sjøen og ruinene.

- Her er det ikke mye farger?

- Nei, gudskjelov. Jeg tror dette er noe i nærheten av tofargeteknikk. Og alle de sterkeste er studiobilder, fantasilandskaper. Det er jo dikter han er, en poet.

- Kan man fornemme noen direkte forbindelse mellom Caspar David Friedrich og vår egen Lars Hertervig?

Jeg tror egentlig ikke Hertervig har sett så veldig mye av ham. Han er nok snarere borti William Turner. Men Hertervig er transparent på samme måte som Friedrich.

- Dette maleriet har tydelige likheter med Turner, også?

- De var i og for seg samtidige, men når Turner begynner å lage sånne ting, er han blitt en gammel mann, altså rundt 1850. Dette er jo rundt 1810.

- Det var liv og røre på disse kanter, vi var midt i napoleonskrigene, vel?

- Å ja da. Napoleon gjorde seg klar til å angripe Russland, og var vel i Polen og bedro sin hustru med Maria Walewska. Det var stormfulle tider. Og fremdeles, da Caspar David malte dette, var det vel slik at man oppfattet den franske revolusjonen som gjennombruddet for et slags frihetsbegrep. Det skjer rare ting i slike øyeblikk.

- Beethoven jobber med den femte symfonien, omtrent?

- Ja, mulig. Og nå kommer vi til noe helt annet - det er sammenblandingen mellom liberté og pietismen som sto så sterkt i Nord-Tyskland. Her kommer Kant inn i bildet, og troen på menneskets private forhold til Gud. Det er dét vi ser på dette bildet, tror jeg.

- Det er altså ikke uvesentlig at figuren er en munk?

- Nei, men mest av alt kanskje en intellektuell? En grubler ved havet, simpelthen. Se forresten på fuglene og alt det rare de gjør. De er skikkelig sinte, he-he.

Like bak Alte Nationalgalerie skal vi se det som kanskje er verdens største museumsgjenstand. Det er bygget et eget museum for å huse Pergamon-alteret, som ble gravd ut av tyske arkeologer på 1870- og 80-tallet. Pergamon-museet har ikke Schinkels greske letthet og intimitet. Den er en blytung, neoklassisk struktur som sto ferdig i 1930 og ser ut som den allerede da ante hvilke påkjenninger den skulle tåle tiåret etter.

At de reddet Pergamon-frisen, var et under. Museet havnet bak den russiske sektorgrensen, senere DDR, og deler av marmorfrisen ble sendt av gårde til Leningrad. Andre deler lå gjemt i kjellere i Vest-Berlin.

Det er ikke sikkert ordet alter er så dekkende for hva slags struktur dette er, mener Odd Nerdrum:

- Dette er et kultsted, og man kan regne med at det var preget av korsang og festivitas. Grekerne var ikke så opptatt av å ofre til gudene, de var mer for å feire livet i seg selv. Derfor er volumene og dimensjonene her veldig menneskelige.

Vi konsentrerer oss om den ytre frisen, den som løp langs sidene på det omtrent 35 meter store kvadratiske alteret. Den fremstiller et mytologisk slag, kjent som Gigantomakien, der gudene fra Olympen braker sammen med gigantene, menneskeskapninger med ben som slanger. De ledes av sin mor, urgudinnen Gaia, mens gudene ledes av Zevs. I frisens kanskje mest berømte parti ser vi hvordan Athene og Nike kjemper mot giganten Alkyoneus (de greske gudene praktiserte likestilling ved fronten), samtidig som Gaia kommer opp fra underverdenen for å be for sine sønners liv. Vi har nådd et punkt i dramaet der gigantene er i ferd med å tape kampen.

- Her ser vi byråkratiet i kamp mot det skapende mennesket, mellom de som planter trær og de som teller dem, erklærer Nerdrum.

På mirakuløst vis har han fått den 2200 år gamle Pergamon-frisen til å handle om norsk skattepolitikk! Men så springer han videre til J.R. Tolkiens univers: vi ser alver og orker, den evige kampen mellom godt og ondt, lys og mørke.

- Titanene kommer fra jorden og er uttrykk for det lavere i mennesket, mens gudene kommer fra himmelen, fra parnasset og ned, og representerer det høyverdige. Alt dreier seg om spenning mellom himmel og jord, som også symboliserer de indre spenningene i oss.

- Titanene kommer fra jorden og er uttrykk for det lavere i mennesket, mens gudene kommer fra himmelen, fra parnasset og ned, og representerer det høyverdige. Alt dreier seg om spenning mellom himmel og jord, som også symboliserer de indre spenningene i oss.

Ja, jeg synes det virker sånn. Det er noe familiært her. Disse mytene og forestillingene vi har til felles med grekerne, stammer jo fra Azerbadjan. Selv stavkirkene har røtter der nede. Jeg lærte dette av Joseph Grimeland, som var en temmelig kontroversiell figur. Men Heyerdahl kom inn på noe av det samme senere.

- Det ser ut som hovedtemaet likevel, er medlidenhet, det de norrøne kalte grid?

- Jeg tror dette er veldig viktig. Tenk på skulpturen av den døende galleren fra samme periode. Her ser vi humanismen hos grekerne, respekten for fienden. De må ha gjennomgått en veldig götterdämmerung, en tragedie de aldri klarer å riste av seg, og det er derfor de går så dypt i det menneskelige.

- Kanskje det er denne scenen vi ser?

Ikke umulig. Det var grekerne som oppfattet at mennesket var til. Før dem var det stive gudebilder og ganske patetiske ting. Men jeg gjør selvsagt en feil når jeg sier før det, for det kan jo ha vært en gigantisk tradisjon i Atlantis. Man vet ikke. I hvert fall var grekerne fullt klar over at det var en større kultur bak dem. Nietzsche har sagt noe veldig vakkert om den greske kulturen, forresten - dette at grekerne var dype i sin overfladiskhet.

- De betraktet seg selv som i en nedadgående spiral, at de hadde lagt det største bak seg og var på vei mot undergangen?

- De betraktet seg selv som i en nedadgående spiral, at de hadde lagt det største bak seg og var på vei mot undergangen?

Pergamon-frisen regnes til den sene hellenismen, det man gjerne kaller manierisme. Den var på sett og vis grekernes barokk. Figurene er voldsomt uttrykksfulle, scenene fulle av bevegelse og liv. Kroppene er sterkt idealiserte. Odd Nerdrum roper på damene: redaktør Mette, fotograf Anne og sin kone Turid Spildo.

- Her ser dere Apollon, jenter. Det var akkurat sånn en mann skulle se ut. Du ser at han ikke er noen maratonløper eller birkebeiner, men han er sikkert veldig deilig å ta rundt.

Like etter oppdager Turid og han en annen mannsfigur de styrtforelsker seg i. Det er en skulptur av havguden Poseidon i litt mindre enn naturlig størrelse, som trolig har vært plassert på taket av alteret.

- Han er helt fantastisk, han der som står der borte. Proporsjonssans er vanskelig. Det er svimlende å se proporsjonene i den figuren. Det er Da Vinci som konsensus, liksom. Vi skal være klar over at dette, de greske idealene, er utgangspunktet for all skapende virksomhet. Hvis det ikke har noe av dette i seg, så er det dårlig.

- Se på den foten der! Den kommer ut til oss, så fullendt og livaktig.

- Hvis vi ser på Pergamon-museets nyere historie, så hentet nazistene en del inspirasjon herfra. De ville gjerne sole seg i antikkens skjønnhet og harmoni.

- for all del. Men den medlidenheten og intimitetsfølelsen som ligger i dette, fins ikke i nazismen. De kunne aldri trenge inn til kjernen av det, bare skape klisjeer av de ytre formene. Det sterkeste inntrykket jeg får av dette, er en utrolig intimitetsfølelse, selv om det er svært.

- Museet er jo også et slags monument over den borgerlige tyske kulturen? Det hadde ikke stått her hvis det ikke var for ambisjonene og ærgjerrigheten i Tyskland for 150 år siden?

- Ja. Og det er en form for samklang mellom de greske idealene og den borgerlige tyske humanismen. Det utrolige er jo at de fikk lov til å grave det opp og frakte det hjem − men tyrkerne skjønte ikke hva de hadde, de greide ikke å verdsette det. Kanskje fordi det osmanske riket var totalitært?

PERGAMON-ALTERET

Alteret og frisen er lagd av gråhvit marmor fra øya Marmara. Det opprinnelige alteret (ikke hele er rekonstruert i Berlin) var nesten kvadratisk, 35,6 x 33,4 meter. Den ytre frisen er 113 meter lang. Den var opprinnelig malt, sannsynligvis i lette, duse sjatteringer. Byggverket er reist i første halvdel av det 2. århundret f.v.t. på Akropolis-høyden i Pergamon, som lå i den vestlige delen av dagens Tyrkia. Pergamon var hovedstad i et kongedømme som på det største dekket halve Lilleasia og mange av øyene i Egeerhavet. Pergamon inneholdt blant annet et bibliotek bestående av 200 000 bind, og navnet på byen er bevart i begrepet pergament, en papyrus-erstatning laget av kalvehud. Det fins ingen sikre opplysninger om hvem arkitektene eller kunstnerne bak alteret har vært. Sett under ett er frisen svært helhetlig, og det er rimelig å anta at mange billedhuggere (minst 40) har arbeidet under ledelse av en allmektig kunstnerisk leder. Navnet Theorretos er hugget inn i frisen, men man kan se at andre signaturer er utvisket. Alteret er trolig viet til Zevs. Etter kristendommens gjennombrudd ble det forlatt og forfalt. Det kan være dette alteret som omtales som Satans trone i Johannes Åpenbaring (2,13). Den tyske ingeniøren og arkeologen Carl Humann ledet utgravingene mellom 1876 og 1886, og det første Pergamon-museet åpnet i 1901. Dagens bygning ble innviet i 1930, men skal i løpet av 2013 stenge for ny restaurering.