Mestermøte med Caravaggio
Av Torgrim Eggen.
KUNST 2-2013: Caravaggio, en av kunsthistoriens største malere og mest myteomspunne skikkelser. Dessuten en viktig inspirasjon for Odd Nerdrum, særlig i yngre år. Følg med til et varmt gjensyn.
For å se Caravaggio, mye av Caravaggio, må man til Roma. Og tross alt har vi en gang kastet mynten i Trevi-fontenen. Da vender man tilbake, sier legenden. Uansett hvor mange ganger man har vært i Roma, er det noe man ikke har sett.
En kunsttur til Roma må planlegges med kirurgisk presisjon. Ellers går man seg sønder og sammen. Undertegnede hadde tatt med seg et par velbrukte, litt slaskete sko, og de gjorde jobben - helt til sikkerhetsvaktene på Fiumicino-flyplassen forlangte at de skulle av. Hvilken ydmykelse, å sette et par sånne lefser på båndet til spott for de verste skosnobbene på kontinentet!
Odd Nerdrum har bosatt seg midlertidig i Roma med halve familien, kona Turid Spildo og sønnene Bork og Øde. De bor ved Campo de' Fiori, der Giordano Bruno ble brent i år 1600 fordi han hevdet at solen er en stjerne, og at verdensrommet inneholder et utall verdener som vår. Caravaggio bodde i Roma da dette skjedde. Han var 28 år gammel og allerede i gang med noen av sine viktigste arbeider, bilder som skulle forandre malerkunsten for alltid.
Ikke langt fra Campo de' Fiori ligger den franske kirken i Roma, San Luigi dei Francesi. Vårt mål er kapellet der Caravaggio har malt tre scener fra evangelisten Matteus' liv. To av dem skal ha vært ferdige høsten 1600.
Her handler det om lys. I dobbel forstand, faktisk. Barokkirkens eiere har hatt en utsøkt forretningsidé: For å få elektrisk lys til å se Caravaggio-bildene, som strengt tatt er for mørke til å henge i dette kapellet, må man legge en euro på automaten. Om igjen og om igjen. Det gir maleren et snev av tivoli-attraksjon som han muligens ville ha likt.
- Legg merke til at det bare er Caravaggio som koster penger
, poengterer Odd Nerdrum. - De andre er belyst helt gratis. I Sant Agostino-kirken like ved her betaler man for å se Caravaggio, men ikke for Rafael! Det har å gjøre med at Rafael betraktes som en slags nasjonalskatt, på linje med Bjørnson i Norge. Mens Caravaggio representerer de utstøtte og forfulgte.
Nøkkelbegrepet for Caravaggios kunst er det flotte ordet chiaroscuro: lys og skygge. Han trakterer lys som en ren magiker. Nerdrum bruker heller det latinske tenebrist: skyggemaler. Skoleeksemplet, et av Caravaggios aller flotteste malerier, henger til venstre for oss: Matteus mottar kallet. Det er en kneipescene; Caravaggio var en kjenner av kneipelivet. Midt i gruppen rundt bordet, blant tollere og syndere, sitter Matteus og peker på seg selv: Hvem, jeg?
Ytterst til høyre står Kristus i halvskygge og peker på ham. Alt lyset i bildet strømmer inn fra et åpent vindu vi ikke kan se. Det er ikke et stilisert Guds lys, men lyset som fysisk, man kunne nesten si einsteinsk, substans. Lyset har masse. Det fremstår også, ser vi, som et rent komposisjonselement. Jesu glorie, som ville forstyrret bildet, er malt så diskret at den kunne vært en slipsnål.
- Jeg tror kanskje han ble tvunget til å male glorie på skikkelsene sine,
sier Nerdrum. - De syntes sikkert ikke det så kristent nok ut. Legg også merke til at himmelen ikke åpner seg over dem; det gjør den aldri hos Caravaggio. I stedet har vi denne lysbjelken, som jeg kaller det, som dikterer hele maleriet. Se hvordan låret og kneet til personen helt til venstre avrunder komposisjonen og har fått urimelig mye lys; Caravaggio var en sånn Asperger-type som ikke kunne eksistere hvis han opplevde at ting var i ubalanse.
En kjeftete høyttalerstemme avbryter stadig: Silenzio! Man balanserer på randen av gudsbespottelse her.
- I alle kirker hvor Caravaggio henger
, sier Nerdrum, - blir Jesus nummer to. Det er litt tvilsomt, selvfølgelig.
Midt imot henger drapet på Matteus, eller martyriet som det heter. Det er et maleri som dirrer av vold. En stor og kompleks gruppekomposisjon der drapsmannen (utsendt av den hevngjerrige kongen av Etiopia), halvnaken og muskuløs med trukket sverd, er helt midtstilt. Derek Jarmans film om Caravaggio spekulerer i at modellen er Ranuccio Tomassoni, som maleren drepte i et slagsmål i 1606. De andre skikkelsene - blant dem finner vi Caravaggio selv - er arrangert i sirkler.
- Her maler han lyd
, sier Odd Nerdrum. - Du har sett hvordan de tegnet radioer i plakat- og reklamekunst på 1950-tallet? I sentrum er drapsmannens rop, og komposisjonen tegner konsentriske sirkler rundt; lydbølgene som forplanter seg.
Rundt omkring fins verker av Caravaggios samtidige. Når man først er blitt vant til å se på ham, virker de andre bildene merkelige. Og gamle. De har sprakende farger og idealisert skjønnhet, og øynene deres møter våre.
- Ja, de retter dådyrøynene mot oss, som amerikanske presidentkandidater må gjøre. Dette opplever Caravaggio tydeligvis som falskhet. Hos ham har figurene ingen kontakt med seeren, de er opptatt med det som skjer i maleriets eget univers. Samtiden syntes ikke at det var så flott; de mente nok heller at Caravaggios bilder var vulgære og skortet på sjel og inderlighet. Disse stive og tilgjorte positurene var den tidens måte å være dyp på, tror jeg.
Dette er Nerdrums hjemmebane. Hans mest berømte og trolig mest kontroversielle maleri, Mordet på Andreas Baader fra 1977, har svært mye av Caravaggio i seg. Selv ansiktsuttrykkene likner. Særlig finner vi trekk fra Baader-bildet i Korsfestelsen av Peter (eller omvendt), som henger i Santa Maria del Popolo, en komposisjon med lavt tyngdepunkt rundt et Andreaskors. Nerdrum har ofte sagt at oppdagelsen av Caravaggio var helt avgjørende for ham som kunstner, ikke minst fordi han innså hvilken enorm disiplin og dyktighet som måtte til.
Nerdrum ble ikke bare inspirert av den fantastiske teknikken, han fant like mye inspirasjon hos Caravaggio som outsider, en figur som aldri hørte hjemme i salongene. Biografien hans (som riktignok er omstridt) er full av voldsepisoder, og han døde ung. Caravaggio benyttet seg av vanlige folk som modeller, blant dem et par prostituerte som gjorde forretningene sine på Piazza Navona, og som godtfolk lett kunne kjenne igjen på lerretet.
Ifølge Nerdrum handlet det ikke bare om utagerende livsførsel, men også om sosial/religiøs overbevisning.
- En skikkelse som hadde veldig innflytelse på Caravaggio da han kom til Roma, het Filippo Neri. Han var en tiggermunk som døde i 1595, og skapte en menighet som kalte seg oratorikerne; de tok utgangspunkt i at kristendommen først og fremst skulle hjelpe de fattige. Dette formet Caravaggio. Han ble aldri noen overklassemaler, men han hadde enkelte beundrere i overklassen som hjalp ham, for eksempel i Colonna-familien. Caravaggio skaffet seg sitt eget lille outsider-miljø. De var utagerende og hadde det moro - men det kan ikke ha vært så gøy som enkelte av kunsthistorikerne skal ha det til, for han rakk å male enormt mye på de få årene han hadde.
- Du kaller ham outsider, men de ga ham da skikkelige oppdrag?
- Jo, men du skal huske at denne tiden - motreformasjonen - var en tid da det ble reist enormt mange kirkebygg. Du skulle altså være temmelig talentløs for ikke å få noe å gjøre. Så har vi det at han aldri fikk noe hovedalter, bare sidekapeller som de vi har sett. Og for det tredje: Caravaggio var den eneste av sin tids store som ikke fikk noe oppdrag i Peterskirken. Alle de andre var med. Det fins ellers ikke et eneste kobbertrykk bevart av hans bilder, og det forteller mye.
- Så har vi historiene om refusjonene hans?
- Det fins indikasjoner på at Caravaggio spekulerte i dette. Når et bilde ble avvist av kirken som hadde bestilt det, var det alltid en greve som sto klar til å kjøpe for dobbel pris. Så kunne han si Refusert av kirken - ha-ha-ha! Slikt ga status. Og det var sterk rivalisering mellom fyrstefamiliene, også i spørsmål om smak. Oligarkiske styreformer er egentlig bra saker, fordi de gir rom for større variasjon.
- Som når russiske oligarker kjøper hvert sitt engelske fotballag og fører krig mot hverandre pr. stedfortreder?
- Ja, Caravaggio nøt godt av slikt. Men så gikk han for langt. Da han skulle male Madonnas død (1605–1606, Louvre i Paris) fisket de opp et kvinnelik fra Tiberen og bar henne inn i atelieret. Bildet ble en kjempeskandale, for det viste seg at det var flere kardinaler som kjente henne igjen. De hadde tatt livet av henne fordi hun begynte å sladre. Og sannsynligvis var det Ranuccio Tomassoni, mannen som overfalt Caravaggio, som var drapsmannen. Han var regnet som Romas beste fekter og ble brukt som snikmorder. Attentatet endte med at Caravaggio drepte Tomassoni, og dermed måtte han flykte fra Roma for å slippe rettssak og galeislaveri, som han trolig ville fått. Han var en gammel kjenning av politiet, som de kaller det nå.
I Sant Agostino-kirken møter vi for første gang Caravaggios hellige hore, om vi tør kalle damen noe slikt. Hun het Maddalena Antognetti og er omtalt som Caravaggios elskerinne Lena i et rettsdokument. I maleriet Madonna di Loreto (Pilegrim-madonnaen, 1604–1606) sjauer hun på et i overkant gammelt jesusbarn (en fireåring, kan det virke som) og hilser to knelende pilegrimer med vandringsstav. Madonnaen i rød fløyelskjole er en klassisk romersk skjønnhet. Odd Nerdrum mener at vi heller skal se på føttene.
- – Hennes er egentlig ikke så fine. Her har han nok fått beskjed om å ta det litt varsomt, men se på føttene til han som sitter og kneler der! Skitne og fæle, men så levende og kraftfulle. Akkurat dette misunner jeg ham litt, for slike legger og slik anatomi finner man ikke på mennesker i dag. De driver med kroppsarbeid, arbeider ikke med nervene slik vi gjør. Selvfølgelig har han malt disse føttene på ham for at madonnaen skal fremstå som litt overjordisk.
- Var det kontroversielt?
- Ja, når du ser det i kontekst av all denne vakre stråleglansen som prydet kirkene ellers. Inn tramper han, med sine skitne føtter og sin harde, nøkterne realisme. Klærne på bildene hans er også ekstremt umoderne. Han hadde en idé om at siden dette foregikk for lenge siden, måtte klærne virke gamle, så han gikk på markedsplassen og plukket opp det eldste han fant. Under motreformasjonen var moten faktisk ganske streng,
sier Nerdrum. J- eg tror også at Caravaggio her ganske nøyaktig har kopiert det hjørnet på Piazza Navona der hun sto og solgte varene sine. Nokså skandaløst, egentlig ... de hadde i hvert fall et forhold. I dag er det moderne å hevde at han var homoseksuell, men jeg tror ikke han var entydig verken det ene eller det andre. Legg merke til hvor lite farger han bruker, da!
Nok en praktfull renessanse- / barokkirke, Santa Maria del Popolo ved Piazza del Popolo et kvarters labbing unna. Her har Caravaggio utsmykket et kapell, men ikke fått det ærefulle midtbildet. Dette er malt av Annibale Carracci og heter Marias Himmelfart. Her har vi pasteller, en orgie av stråleglans, himmelvendte blikk og affektert føleri. Det snodige er at sett alene ville vi sikkert ha betraktet det som vakkert.
Men stilt opp mot det avanserte skyggespillet og innadvendte dramaet i Caravaggios Sauls omvendelse og Korsfestelsen av Peter, må den i sin samtid feirede Carracci kaste inn håndkleet.
Saul er apostelen Paulus før han ble omvendt til kristendommen, noe som skjer idet han blir truffet av lynet på veien til Damaskus. Caravaggio hadde malt dette motivet en gang før og forkastet resultatet; en innfløkt komposisjon med Vårherre selv, en engel og en uhistorisk tilårskommen Saul. Da han malte det igjen, ble det et bilde av ... en hest. Den fyller 2/3 av rammen.
- En gamp, vil jeg nesten si
, sier Nerdrum. - Men det er jo en veldig flott gamp, da. Du kan tydelig se at han har dratt med seg hele hesten inn i atelieret.
Saul, som var jøde, men her er kledd i den romerske okkupasjonsmaktens klær, ligger utstrakt på bakken med lukkede øyne. Hestekaren ser ned. Hesten viser oss riktignok sitt høyre øye, men der er det lite å hente. Og likevel er dette bildet fylt av en tidløs, intens åndelighet.
- En hvilken som helst annen maler ville illustrert det som skjer med at himmelen åpner seg
, sier Nerdrum.- Men Caravaggios løsning er et spill av lysstråler som treffer ham og hendene hans. Disse kan du ikke se, fordi de ligger gjemt i komposisjonsskjemaet, som er veldig nøye utregnet. Jeg har brukt mye tid på å analysere det, hvordan lyset bruker hesten som reflektor, hvordan seeren, uten å være klar over hvorfor, oppfatter dette som et åndelig lys. Igjen: Hvis du ser på Carracci her og på Caravaggios to bilder, opplever du en enorm nivåforskjell. Men det er med våre øyne. Samtiden syntes ikke det. De syntes ikke disse bildene hadde noe å gi mentalt.
- Hos Carracci ser man ingen arbeidskar som vender rumpa til?
- Nei. Men rumper er da ikke malerisk uinteressante på noen måte? Jeg synes dette er noe av det store med Caravaggio, at han er fri fra alle slike konvensjoner og fobier. Så synes jeg proporsjonssansen hans minner veldig sterkt om grekerne. Det som er stort, minner alltid om det andre store, og alt som er dårlig, minner om det andre dårlige. Tror jeg, da.
For å se det siste Caravaggio-bildet på denne turen tar vi toget til Napoli. Det henger i Museo Nazionale di Capodimonte, og har et så kraftig grafisk uttrykk at det har effekt tvers gjennom flere saler: Flagellazione (Jesus piskes), malt i Napoli i 1607 og trolig bearbeidet i 1610, året han døde.
Komposisjonen er en trekant. Figurene er svære og kraftfulle, litt over legemsstørrelse. Selv Kristus er malt med svulmende armmuskler. Men helt hjelpeløs – det er en torturscene, eller øyeblikket før torturen skal begynne, og det gjør fysisk vondt å se på. Den ene torturisten har et kraftig tak i håret hans. Glorien er praktisk talt usynlig nå.
- Det vi opplever er den absolutte fornedring
, sier Nerdrum. - Nå skal kroppen tas. Rart dette, hvordan mishandling handler om å få kontroll over hele mennesket gjennom kroppen.
- Fargene er nesten helt borte?
- Ja, det er denne gultonen og ellers nesten ingenting. Jeg går ut fra at lerretet opprinnelig har vært preparert ganske mørkt, og han har spart inn tid på å legge lyset i figurene oppå. Dette går igjen hos mange malere på denne tiden. Så kan man si at skyggene blir temmelig flate, ikke fulle av liv som hos Rembrandt for eksempel. Her går det likevel temmelig bra, da.
- Ser du noe selvbiografisk i denne scenen?
- Det kan man si, og dessuten profetisk: Han ble jo overfalt igjen i Napoli mens han var her for å gjøre bildet perfekt. Jeg liker for øvrig at det ikke er en eneste bloddråpe på bildet. Jeg ser dette som en utbruddscene fra en opera eller et korverk. Han er flink; jeg tror veldig mange malere ville hengt et draperi eller noe over den ene figuren, men han tolererer det store mørke rommet som oppstår.
- Caravaggio har kanskje besøkt et og annet fangehull og visste at det ikke var draperier der?
- Ja, det er et poeng. Og han demonstrerer at han er fullstendig uinteressert i dekorasjon.
Vi spiser napolitansk lunsj etter piskingen, pasta med sjømat på en restaurant nede ved vannskorpa omgitt av eldgamle fiskebåter. Man ser inn mot havnen, det lukter sjø og er varmt og vakkert. Så dukker fyren som har anbefalt oss restauranten opp. I museet innledet han en lang monolog med å skulle forklare Caravaggio for oss, som munnet ut i et intrikat sjekkeforsøk overfor Tonje Buer fra Fineart. Hun snakker brukbar italiensk.
Nå kommer han til restauranten, medbringende blomster, gullringer – og det som muligens er hans tolv år gamle datter. Bella Italia!
- Hvorfor ikke våge noe i kjærlighet, Tonje?
smeller det sarkastisk fra Odd Nerdrum.
CARAVAGGIO
Italiensk maler, født Michelangelo Merisi i Milano 1571, død i Porto Ercole 1610.
Caravaggio regnes som en hovedskikkelse i overgangen mellom manierisme og barokk, og er kanskje den mest myteomspunne av de italienske malerne fra denne epoken.
Hans stil var radikalt naturalistisk og kjennetegnes av stor anatomisk nøyaktighet og en ofte dramatisk bruk av lys og skygge.
Svært få skisser av ham er bevart, og det virker som om Caravaggio foretrakk å arbeide med levende modell, direkte på lerretet.
Caravaggio kom til Roma i 1592 og arbeidet fra 1599 med kirkeutsmykninger, hvorav flere ble refusert og solgt til private samlere. Etter et barslagsmål da han drepte en mann, flyktet han fra Roma, først til Napoli og deretter til Malta, hvor han ble slått til ridder av malteserordenen. Nye voldsepisoder førte ham på flukt igjen. Han var på vei tilbake til Roma da han ble syk av feber og døde.
Caravaggio ble raskt glemt etter sin død, og ble ikke virkelig gjenoppdaget før på 1920-tallet, da blant andre kunstkritikeren Roberto Longhi pekte på den store påvirkningen han hadde hatt på for eksempel Vermeer og Rembrandt.
Filmen Caravaggio av Derek Jarman (1986) legger vekt på hans homoseksualitet, som ikke er helt ut dokumentert. (Kilder: Wikipedia, Anna Coliva, Caravaggio in Rome, 2010)