Mestermøte i St. Petersburg

Forrige

Neste

 

Av Torgrim Eggen.

KUNST 4-2013: Det bør være vinter når man besøker Vinterpalasset. Og det er det – januar og tyve minusgrader. Frostrøyken stiger fra Neva i det bleke solskinnet. Odd Nerdrum har utstyrt seg med dobbelte geiteskinn under frakken, smart – om enn ikke smart.

Russlands gamle keiserhovedstad er et nokså utrolig syn. Fra flyplassen ankommer man langs en nesten endeløs aveny som først kantes av sovjetisk utseende boligblokker, deretter av store grå forvaltningsbygninger og til slutt av palasser.

Nesten ingenting røper at temmelig rå kapitalisme har vært Russlands samfunnsmodell i drøyt tyve år. Ikke før man kommer innendørs, for eksempel for å spise middag i restauranten vi har fått anbefalt den første kvelden. Restauranten ligger i øverste etasje i Gazprom-bygningen, er kjempemessig og kostbar, og fremstår som en blanding av luksusrestaurant, techno-diskotek og (muligens) bordell. De har trøfler og kaviar på menyen. Undertegnede har influensa og smaker nesten ingenting. Når jeg ber om et glass av husets dårligste rødvin, oppstår en liten kultur- og kommunikasjonskollisjon.

Også for 100 år siden ble det spist mer trøfler og kaviar i St. Petersburg enn noe annet sted i Europa. De steinrike fyrstefamiliene hadde alle sin representasjonsbolig i byen, og de la beslag på hele kvartaler. Allerede før revolusjonen ble flere av dem åpnet for folket som museer, tsarens Eremitasje i 1852 og Det russiske statsmuseet i 1895.

Sistnevnte ligger i Mikhailovskij-palasset, bygd på 1820-tallet av en italiensk arkitekt for storhertug Mikhail Pavlovitsj. Bygningen inneholder den største og viktigste samlingen av russiske mestre, og fremfor alt skal vi se på Ilya Repins bilder.

Odd Nerdrum har vært her tidligere:

- Jeg var her første gang i 1981, forteller han. - Jeg kom med et reiseselskap, stakk av fra dem og gikk mest for meg selv. Da kunne man regne med at det var spioner som fulgte deg overalt, så her inne gikk jeg bort til varmeapparatet og ropte inn i mikrofonen jeg regnet med var skjult der at Sovjetunionen er fantastisk! Så ble det slutt på plagingen.

Vi er i rommet som viser et enormt maleri av Repin: Statsrådet møtes i 1901. Det er i slekt med bildet av Eidsvollsmennene som henger i Stortinget i Oslo, men forteller en annen historie og med andre virkemidler. Tsaren leder forsamlingen, og de deputerte er alle storfyrster, erkehertuger og så videre. De har lakeier med seg. Tsaren troner under et maleri av seg selv.

- Vi ser et oligarki, et slags de eldstes råd, som jeg personlig mener har mye for seg som styreform. Det er et samtidsmaleri og har mye til felles med Rembrandts Nattevakten. Alle de portretterte kom inn og så seg selv: Der er jeg! Synes du det ligner? Jeg må si jeg synes Repin har skildret dem med ganske mye varme. Det er ikke slemt gjort, det er gjort med sympati, og det redder hele bildet. Og rent teknisk er han jo fantastisk god, da. Legg spesielt merke til studiene som henger langs veggene her. De er så lekre, har så mye malerisk sjarm. De må ha levd et ganske herlig liv, disse fyrstene.

- Det var kanskje ikke mange av disse som overlevde revolusjonen?

- for de fleste stakk av. De kom til Vest-Europa. Men tsaren gikk det dårlig med. Han var fetter til kong George av England, men George turde ikke å ta ham imot fordi den britiske arbeiderbevegelsen raslet med sablene.

Så ser vi et maleri som handler om noe i den klassiske kunsten så sjeldent som latter. Den er til og med smittende. Ilya Repin brukte over ti år på å bli fornøyd med gruppebildet Zaporog-kosakkenes svar til sultan Muhammed IV (1880–1891), som bygger på en historisk hendelse fra rundt 1680. Kosakkene hadde mottatt et ultimatum fra den tyrkiske sultanen, og her sitter de og komponerer svaret. Teksten de forfatter under vill jubel, er bevart. Et utdrag:

Vi er ikke redd hæren din, vi skal kjempe mot deg på jord og på vann. Du, kokk av Babylon, hjulmaker av Makedonia, ølbrygger av Jerusalem, bukkeflåer av Alexandria, griserøkter av Store- og Lille-Egypt, armenske svin, tatarske sagajdak, Kamenets' bøddel, Podolias tjuv, sønnesønn av selveste djevelen, hele verdens og underverdens narr, Guds tosk, grisetryne, merraræv, såpehund, ukristnede skalle, måtte fanden ta deg!

De vant slaget, forøvrig.

- Her er det høy stemning! sier Nerdrum. - Litt av en kontrast til de rike adelsmennene i keiserens råd; her er de tannlause og glade.

- De kan minne om tegneseriefigurer, noen av dem?

- Ja, absolutt. De er karikaturer. Det er jo et veldig morsomt bilde. Her er det tydeligvis en som er så full at han ikke orker mer. Er det historisk riktig dette da, at de røyker tobakk? Ja, kanskje tobakken kom til Russland så tidlig ... Jeg synes jeg ser Stalin hele tiden i han der som sitter og skriver, men Stalin dukker jo ikke opp på mange år ennå.

Vi går inn i neste sal og ser et enda mer berømt bilde av Ilya Repin: Pramdragerne ved Volga fra 1879.

- Han fikk sitt gjennombrudd med dette bildet, og det er interessant hvordan det skjedde. Bildet skapte skandale. Innenriksministeren i Russland hadde skrytt av at slaveriet ikke fantes lenger, og da Repins bilde ble vist, førte det til at ministeren måtte gå av. Det er antakelig det første skandalebildet i verden som hadde pressen med som aktør.

- Går det ikke en ganske synlig tråd fra Ilya Repin til sosialrealistene i Sovjet-perioden?

- Jo, for all del. Han er far til dem alle. Men han arbeidet i et veldig bredt spekter. Her ser du et portrett av Leo Tolstoj, for eksempel. Man kan se at Repin sympatiserer med den nøysomheten som Tolstoj holdt frem som ideal. Han har til og med malt ham barfot. Dessverre er ikke Repins aller beste maleri her i St. Petersburg. Da tenker jeg på Ivan den Grusomme som dreper sin sønn, et bilde som dirrer av skrekk. Jeg tror det fins i et museum i Moskva et sted.

I annen etasje i Det russiske statsmuseet skal vi møte en maler som kunne fremstille vann som ingen annen. Han het Ivan Aivasovskij og levde mellom 1817 og 1900. Aivasovskij etterlot seg 6000 bilder, hvorav mer enn halvparten er maritime scener. Han skal også være den mest forfalskede av alle russiske malere.

Det mest slående bildet av ham i dette museet kalles Den niende bølgen. Det forestiller et skipsforlis.

- Man føler at man er helt inne i bølgene. Jeg får helt angst, sier Turid Spildo, mens ektemannen påstår at han blir tørst av å se det.

- Det er så godt komponert, dette bildet, sier Nerdrum. - En helt overraskende komposisjon. Det er et andreaskors, kan dere se det? Og så levende malt at bølgene så å si kommer ut av lerretet. Det tekniske nivået er helt svimlende. Det sies at Aivasovskij hadde malt så mye hav at de siste årene han levde, trengte han ikke å se bølgene for å male dem. Og man skal være klar over at dette ikke er spesielt enkelt i utgangspunktet.

- Bølger står ikke stille for å bli malt?

- Nei, de gjør ikke det. Men dette er et sent bilde av ham. Bork, vil du gå bort og se når det er malt?

- 1889, opplyser sønnen.

- Ja, nettopp, sier Nerdrum. - Da har han nok hatt fotografier å støtte seg på. Dette er noe helt nytt som dukker opp i maleriet med ham, det å skildre vann i all sin bevegelighet og gjennomsiktighet. Turner fikk det ikke til, for eksempel.

Nerdrum går bort til et annet Aivasovskij-bilde, en svært liknende scene. Også her har et skip forlist, men nå bryter solen igjennom og havet begynner å falle til ro.

- Hva er det som gjør dette bildet mye kjedeligere? Min sønn hevder at det er glorete, og jeg er litt enig. Det skriker etter en blågrå tone.

- Dramaet er mye mer nådeløst i Den niende bølgen, kanskje?

- Nei, det ene bildet har ikke noe håp. De her ser jo ut til å ha en sjanse til å overleve. Håpløsheten virker sannsynligvis sterkere på oss.

Nerdrum blir stående ved en mannsskulptur, og knegger som en rampete smågutt:

- Hva kommer det av at kjønnsorganet er så mye skitnere enn resten av skulpturen? Tror du det kan være en vaskehjelp som liker å kladde på penisen hans?

Man har rukket å se en del pomp og prakt her i livet. Det er imidlertid lite som slår Vinterpalasset i St. Petersburg. Det spraker av gull og barokkutsmykning når man beveger seg opp det veldige, rikt dekorerte trappehuset.

- Denne trappen må vi gå ut fra var beregnet på å gjøre inntrykk på gjestende ambassadører fra vestlige land, sier Odd Nerdrum.

- Ja, de trodde kanskje de var havnet på bondelandet, liksom?

Bork og Øde, de to sønnene til Nerdrum, prøver å gjøre videoopptak av vandringen i museet. De har tatt med seg et steadycam-stativ, og dette fører til langvarige diskusjoner med vaktene. De aner ikke hva dette er, føler bare intuitivt at det må være forbudt. Det er mye ved Russland som gir en denne følelsen, en frykt for å gjøre noe galt og for konsekvensene det eventuelt vil få.

Vi er her for å se Rembrandt. Nerdrum mener at dette kanskje er hans aller beste maleri, Den fortapte sønnen vender hjem, malt på 1660-tallet. Det er et motiv fra Det nye testamentet, en liknelse Jesus forteller om tilgivelsens natur. Den fortapte sønnen kneler foran faren, som legger begge hendene beskyttende på ryggen hans.

- Kan dere se at lerretet er skjøtet flere steder? spør Nerdrum. - Jeg kan se tre klare skjøter.

- Hvorfor det?

- Han hadde nok ikke tilgang på store nok lerreter. Så kan det også være at han har funnet ut at han ville forstørre bildet – kanskje tatt litt feil av avstanden og skjønt at han var nødt til å få med mer. Dette var ett av de to bildene som ble funnet i Rembrandts dødsbo som var noenlunde ferdige. Det andre er Simon med barnet, som henger i Stockholm. Man legger merke til at Simon holder barnet og faren holder sønnen på nøyaktig samme måte. Og det man sier, er at begge disse bildene handler om å vente på nåden, om øyeblikket før man slipper fri. Simon dør like etter, og på samme måte kan man tenke seg at dette er siste gang faren får se sin sønn, at det er like før han dør. Han er veldig gammel, ser du. Da er det diktet inn noe som ikke står i Bibelen. Slik jeg tolker det, er det en slags litterær historie om Rembrandt selv.

- Du sier at dette ble funnet i dødsboet hans?

- Ja, og historien forteller at det havnet hos en kunsthandler som fikk besøk av utsendinger fra keiserinne Katarina den store, som grunnla denne flotte samlingen. De var interessert i to van Goyen-bilder, og de skal visstnok ha fått tilbud om å få dette på kjøpet dersom de kjøpte begge to. Det er merkelig at de to beste bildene til Rembrandt fra denne perioden havnet i Norden, i utkanten av Europa. Jeg tror det var en tilfeldighet, fordi ingen andre ville ha dem.

Nerdrum har flere perspektiver å gi til dette maleriet. Han mener at sønnen, barfot og kledd i filler, også kan være den korsfestede Kristus avbildet med sin far. Den høyreiste figuren til høyre, i fortellingen den eldste sønnen, kan også representere presteskapet, fariseerne.

- Kan dere se at den knelende sønnen likner veldig på en av figurene i Auguste Rodins skulpturgruppe Borgerne av Calais? spør han. - Rodin har sett dette og lært av det. Det er likheter også i de uferdige, nesten klønete overflatene. Rembrandt har malt dette med fingrene, med filler – alt mulig unntatt pensel, kan det virke som. Bak disse figurene er det et endeløst rom, en verden som ikke har noen grenser. Jeg liker å si at Rembrandt har slått hull i veggen til en annen virkelighetsforståelse, et heliosentrisk perspektiv.

- Sola som sentrum i universet?

- Ja, han betrakter menneskeheten der utefra, uten helt å tilhøre den selv.

Det er flere Rembrandt-bilder i Eremitasjen. Ett av dem fikk sterkt uønsket oppmerksomhet i 1985, da en separatist fra en av de baltiske statene (eller en galning, ifølge myndighetene) gikk løs på bildet med syre og kniv. Maleriet heter Danaë (1638), et motiv fra gresk mytologi med en ung, naken kvinne i sentrum. Og selvsagt uvurderlig.

De brukte tolv år på å prøve å restaurere bildet. Odd Nerdrum synes resultatet er forferdelig.

- Bildet har mistet uttrykket totalt, ta for eksempel ansiktet hennes. De har bare lappet det sammen. Altså, jeg sier ikke at noe slikt er enkelt, men de har tydeligvis ikke funnet de riktige malerne til å gjøre det. Dette er en miserabel reparasjon. Jeg hadde faktisk ikke trodd det var så ille.

- Så du har sett bildet før det ble ødelagt?

- Ja, det hang her da jeg var her i 1981. Så kom glasnost-tiden, og da var det mange som ble utålmodige. Men det fins glimrende fotografier av bildet. Man trenger ikke å famle sånn som disse har gjort.

Det er en museumsvakt like i nærheten. Nerdrum får tak i henne og stiller noen spørsmål om hvorfor restaureringen av Danae er så dårlig. Hun blir pottesur. Kanskje du hadde greid det bedre? spør hun. Ja, ja, sier han, uten å nøle et øyeblikk, jeg hadde greid det bedre. Og viser sin nyeste app på sønnens iPad med sine egne malerier.

Damen eksploderer. De har sett mange arrogante vesteuropeere innenfor disse veggene, men denne tar kaka. Vær så god, sett i gang! sier hun. Så iskaldt at jeg nesten får lyst til å fiske opp tusjpennen jeg har i baklomma og gjøre litt selv.

- Hadde du greid det, Odd?

- Ja, jeg tror jeg skulle ha gjort en ganske fin jobb.

- Hva slags kvalifikasjoner må man ha for å gjøre slikt?

- Jeg vil si at man bør ha vist at man kan male en Rembrandt. Det er det jo nesten ingen som kan.

REMBRANDT HARMENSZOON VAN RIJN

Hollandsk maler, tegner og grafiker (1606–1669), født i Leiden. Rembrandt levde og virket i den perioden historikerne kaller den nederlandske gullalderen (de Golden Eeuw), da Holland sto på høyden militært, økonomisk og kulturelt.

Han fullførte totalt omtrent seks hundre malerier, tre hundre etsninger og to tusen tegninger, blant dem nesten hundre selvportretter. Rembrandts bruk av lys og skygge (chiaroscuro) er det kanskje fremste kjennetegnet hans, i tillegg til en psykologisk innlevelse og evne til å iscenesette og dramatisere motivene, selv når de var portretter malt på bestilling.

Bilder som finnes av Rembrandt i Eremitasjen: Den fortapte sønnen vender tilbake, Danaë, Flora, Portrett av mann ved skivebordet, Den hellige familie, Abrahams offer, Portrett av gammel mann i lenestol og David og Urias.

ILYA JEFIMOVITSJ REPIN (1844–1930)

Russisk maler og skulptør, født i Tsjuhujiv i Ukraina. Repin var en realistisk maler som sto i opposisjon til det akademiske ateliermaleriet. Han kom i kontakt med impresjonistene i Paris, men utviklet en egen stil påvirket av vesteuropeiske mestre, og spesielt Rembrandt. Repin arbeidet i mange sjangere, som portrettmaler, historiemaler og folkelivsskildrer. Repin ble holdt frem som stilskaper og forbilde for de sosialrealistiske malerne i Stalin-tiden, men malte selv ingenting som hadde med oktoberrevolusjonen å gjøre. Han døde i Kuokkala i det daværende Finland, ikke langt fra St. Petersburg.