Odd Nerdrum
Av Mette Dybwad Torstensen.
Hvor starter man å skrive en tekst om Odd Nerdrum; mannen selv de som ikke er interessert i kunst har et forhold til? Kunstneren som har innført begrepet kitsch, som nevner seg selv i samme åndedrag som Rembrandt og Leonardo da Vinci og som hugger til mot selveste Immanuel Kant. Kunstneren som ikke går av veien for å male selvportrett av seg selv med erigert penis eller som den oppstandne Kristus. Kunstneren som maler det vakre og morbide i ett og samme bilde og oppnår prisrekorder på auksjoner på nærmere to millioner kroner. Kunstneren som maler kvinner og menn med manglende lemmer som gjør sitt fornødne, og beskriver dette som en sakral handling. Hva skal man skrive om Odd Nerdrum; et mystisk ikon, en kunstnerisk legende, en tilstedeværende outsider og vår fremste kunstner og maler?
KUNST 2009: Fotograf Morten Krogvold mener Odd Nerdrum er Norges beste på mediahåndtering. Selv om han ikke uttaler seg, får han pressedekning. Da Nerdrum skulle lansere sin nyeste praktbok Temaer i 2007, som også er til salgs i Aktuell Kunst, lurte han alle medier til å møte opp i tro at den store maleren skulle snakke. Nerdrums elev og assistent Jan Ove Tuv spilte derimot av et lydbånd hvor Nerdrum fremførte en sketsj for journalistene. Fem år tidligere hadde Nerdrum gitt beskjed om at han aldri mer ville la seg intervjue at norsk presse. Kort etter flyttet Nerdrum til Island, byttet statsborgerskap og har siden holdt sitt taushetsløfte. I fjor kom han tilbake til Norge og bosatte seg på sitt landsted Rødvikgård i Stavern sammen med sine elever og familie.
Foran bildene til Odd Nerdrum vil de fleste se en malerisk dyktighet man ikke trodde var mulig. Figurene og landskapet gløder, og er så naturtro at man nærmest stikker hånden inn i illusjonen. Men vil man egentlig stikke hånden inn i Nerdrums verden? Det er en verden man ikke vil bebo, og som man ikke kjenner seg igjen i; et tidløs, til tider goldt univers med mennesker som flyver, sover, synger, stirrer, hopper eller utfører andre til tider morbide handlinger, ofte med avrevne lemmer eller underlige, forkrøplede anatomier. Menneskene, eller figurene, er forføreriske og frastøtende på samme tid. Klærne og rekvisittene er uten tid og geografi; med hjelmlignende hodeplagg eller hetter. Flere ligger i sarkofaglignende soveposer. Kvinnene våker over sine barn som ligger trygt i kokonger i ferd med å åpne seg. Enkelte smelter sammen i kyss som kan konkurrere med Edvard Munchs, Gustave Klimts og Rodins kyssende par. En serie malerier er kalt Fravær av lys, der figurene har inntatt en lys sommerlig verden med svaberg, hav og lyseblå himmel.
Men hvor befinner det Nerdrumske univers seg? I fortiden, fremtiden, en annen sfære, en annen planet eller i det åndelige? Er det arketyper som befolker dette landskapet? Sjeler som har forvillet seg? Våre fantasier? - De bodde ikke i hus. De gikk ikke gjennom gater, de levet i et landskap, for til slutt å finne en hule å dø i, har selv Nerdrum sagt om sine bilder.
Odd Olaf Nerdrum ble født den 8. april 1944 i Hälsingborg i Sør-Sverige som sønn av Lillemor Nerdrum og Johan Nerdrum. Han interesse i eldre kunst startet da han som 11-åring fikk en Botticelli-bok. De skjønne, melankolske figurene gav ham trøst i en tid som var vanskelig.
- I barndommen hadde jeg en sterk følelse av at man ville bli kvitt meg, en følelse av å være uønsket,
sa Nerdrum. Han leste ikke bare kunstbøker, han var også ofte på besøk i Nasjonalgalleriet for å studere den tidlige Edvard Munch. Før han fylte 13 år, tok han alene flyet til København to ganger. Der så han på Glyptotekets samlinger av antikk og egyptisk skulptur og på maleriene på Statens Museum for Kunst.
Nerdrum mener at ett av hans sterkeste øyeblikk i omgangen med kunsthistoriske bøker var, da han var i 15-årsalderen og så på Goyas Saturn (1721-23):
- Jeg var overrasket over at det var malt for så lenge siden. Det virket mer moderne enn noe annet bilde jeg har sett.
En annen årsak til at han valgte de gamle mestre var kanskje å finne i hans søken etter faderlige forbilder. Da Odd Nerdrum var seks år gammel, skiltes foreldrene hans, og forholdet til faren var blitt enda mer anstrengt etter at han giftet seg på nytt. Senere begrunnet Nerdrum sitt valg av de eldre læremestre på følgende måte:
- Jeg har alltid syntes at Rembrandts verden er mer menneskelig enn Picassos.
Nerdrum startet sin kunstutdanning i en tid der den nonfigurative modernismen etablerte seg som en ledende kraft i den norske kunsten. Som 18-år gammel akademielev var Nerdrum på skoletur til Stockholm. Mens de andre elevene henga seg til fremtidens kunstnere som Matisse, Picasso og Warhol på Moderna Museet, gikk Nerdrum i forveien til Nationalmuseet. De moderne mestrene ga han ingenting. Fra mørket i Sveriges Nasjonalmuseum glødet Rembrandts Batavernes troskapsed til Claudius Civilis. Nerdrum sier han selv visste med ett hvilken vei han måtte gå. Han ville lære å male som Rembrandt, og skjønte samtidig at dette ble et valg om å male seg til isolasjon.
Nerdrum kunne neppe ha valgt en vanskeligere vei. Det fantes ingen levende tradisjon eller utdanningssteder for en slik type kunst. Nerdrums professor på akademiet, Åge Storstein, kunne ikke forstå hvorfor han måtte gripe tilbake til Rembrandt for å lære å male. Kritikken skulle bli nådeløs. Av landsmenn er det vel kun Munch som har møtt like mye motstand. Jo dyktigere Nerdrum ble, jo sintere ble motstanden. Kjøp abstrakt, rådet annerkjente gallerister, og tok avstand til Nerdrums gammelmesterlige stil med politisk ladete og tabubelagte temaer.
Nerdrum avbrøt sin utdannelse på Akademiet, og startet på Staatliche Kunstakademie i Düsseldorf under Joseph Beuys i 1965. Allerede på sin første kollektivutstilling i 1964 ble han oppfattet som den mest særpregete med sine gammelmesterlige, figurative og tunge malerier, blant de syv unge kunstnerne som var invitert til juniutstillingen i Kunstnerforbundet. En betrakter karakteriserte hans stil som "gammelmesterlig saus". Da han for første gang deltok på Høstutstillingen i 1967 med bildet Ikaros, ble også hans kunst og person betraktet med mer enn alminnelig oppmerksomhet. Året etter avholdt han sin første separatutstilling i Kunstnerforbundets store sal, 23 år gammel. Nerdrum var et fenomen og en debatt. Hans kunst ble av mange betraktet som et særegent norsk fenomen; en romantisk-realistisk protest mot den aldri fullt helt akseptert nonfigurative modernismen. Men for Nerdrum selv var den eldre kunstens motiver og teknikk en naturlig mulighet til å tolke sin egen samtid.
På utstillingen Romantikk vakte Nerdrum igjen oppsikt med bildet Amputasjon, der han nitidig skildret et offer for trafikkdøden med tydelige referanser til 1600-tallets martyrfremstillinger. Nerdrum visste også andre sider, som det tungt sosialrealistiske bildet Trygd (1973), innkjøpt av Nasjonalgalleriet, som avbildet mange eldres trøstesløse verden. Frigjøring fra 1975 viste en kvinne sittende overskrevs på en liggende mann på en enkel madrass i et sparsommelig rom. Flere har hevdet at bildet var en kommentar til samtidens kvinnesak ved å vise kvinnen som en aktiv part.
Med det enorme bildet på ni kvadratmeter, Mordet på Andreas Baader i 1978 tok Nerdrum for alvor steget ut i samfunnsdebatten. Bildet ble komponert over et andreaskors med offerets desperate ansikt i skjæringspunktet. Scenen er et storslagent tablå hvor en halvnaken, utstrukket og nærmest Kristus-lignende figur, den tyske venstreterroristen Andreas Baadee (som mest sannsynlig begikk selvmord), blir skutt i bakhodet av en dresskledd mann. Året etter kom, det Nerdrum betrakter som ett av sitt hovedverk, Flyktninger på havet, på 5 x 3 meter, som viser 27 vietnamesiske båtflyktninger i en ganske liten båt. Temaet er flyktningsproblemet som evig menneskekonflikt. Vietnamkrigen var over i 1975, og seierherrene styrte nå det forente Vietnam i en totalitær retning. Etter kort tid kom en strøm med flyktninger. Mange av dem flyktet ut på havet i båter, og flere ble tatt opp av norske båter. Dermed var Nerdrums bilde svært så aktuelt i Norge og vakte stor oppmerksomhet.
Den norske kunsteliten delte seg fort i to grupper. Den største gruppen mente at Nerdrums kunst kunne være farlig for den videre faglige utviklingen av det moderne maleri, fordi han forførte publikum med sine reaksjonære og lite moderne bilder. Den andre gruppen forsvarte Nerdrum og trakk frem hans barokkbegavelse og figurative evner.
Den mobbingen jeg ble utsatt for, hadde dypere røtter enn motstanden mot Munch, en motstand som fort gikk over i støyende anerkjennelse. Selv forsto jeg nok at det var noe galt, men hva det var, lå utenfor min fatteevne, uttalte Nerdrum i 1998 på åpningen av sin store utstilling på Astrup Fearnley Museum. Nerdrum fortalte videre at det var på slutten av 1970-tallet at han fikk en anelse om den massive motstanden. Han hadde fått tillatelse til å henge opp de to store bildene Mordet på Andreas Baader og Arrestasjonen i en trapp på studenthuset Chateau Neuf. Kort tid etter bestemte styret på kunstakademiet at disse bildene skulle ned i løpet av fjorten dager. Mordet på Andreas Baader er et av Nerdrums mest kontroversielle og debatterte malerier. Både ved tittelen og ved at det fremstilte terroristen som et offer for samfunnsmakten, ble dette bildet ett av de sterkeste subversive bildene på 1970-tallet.
Like etter på satte Nerdrum i gang en ny debatt. Han påstod at dagens malere ikke kunne tegne hender, og at de heller ikke lærte dette på akademiene. Nerdrum fortsatte med provokasjonene sine - både kunstnerisk og verbalt. Donald Kuspit betegnet kunstneren som en «eksistensiell humanist og morbid pervers i én og samme person». Nerdrum hadde alltid båret med seg en sterk følelse av at det var noe som ikke stemte i relasjonen til faren han vokste opp med. Da faren Johan Nerdrum døde i 1991, var Nerdrum uønsket i begravelsen. Sommeren etter fortalte Nerdrums elev Stig Ristesund sin mester om en eldre arkitekt, David Sandved, som hadde en bemerkelsesverdig likhet med Odd. Det viste seg at arkitekten var Nerdrums biologiske far. Det samme året som sannheten kom frem, malte han En far finner sin sønn, men i denne versjonen er det sønnen som blir funnet sovende av sin faren.
Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Nerdrum, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Karl Erik Harr, en serie utstillinger under tittelen Romantikk og realisme. Hans sosialistiske arbeider vek til siden for mer mytologiske temaer på 1980-tallet. I 1986 besøkte Nerdrum Island for første gang, og fant en sterk tilhørighet med landskapet. Parallelt med alle sine storslagne figurscener har Nerdrum hele tiden malt landskapsbilder. De mer tunge, mørke og dystre bildene hans har også hatt et lys sidespor med sommerlige, nærmest arkaiske friluftsscener fra hans landsted Røvika ved Stavern mellom der han var hver sommer i perioden 1975-1997. Selv har Nerdrum uttalt om denne dualiteten mellom det lyse og mørke i sin kunst:
- Du vet at i fotografi er det noe som heter negativer og positiver. Da er vel sommerbildene en positiv utgave av de negative dramabildene mine. Jeg har en arkadisk drøm om velvære; jeg har det veldig bra når jeg slipper unna avisene og byen og er der nede. Da blir jeg glad, lykkelig og litt overflatisk.
En tredje viktig del av den nerdrumske produksjonen er hans portretter, der mange mener Nerdrum har oppnådd sine mest vellykkete resultater. Spesielt har Nerdrum utført en rekke selvportretter i sterk Rembrandt-ånd. På 1990-tallet har mange analysert frem angst og en rastløshet i bildene til Nerdrum, der forholdet mellom menn og kvinner ble en kamparena. Androgyne figurer har også stått sentralt i Nerdrums kunst.
- Jeg liker det androgyne, det tvekjønnede. Å være bare ett kjønn hele tiden er veldig kjedelige greier, har Nerdrum selv uttalt.
Helt siden 70-tallet har også nyfødte tvillinger og amputerte kropper bebodd flere av bildene hans.
- Det er sjelden provoserende kunst er god kunst. Uten skjønnhet er det verdiløst. Motivet må være intelligent tenkt og ha en skjønnhetsgehalt. I bilder som Pissing Women ble den amputerte kvinnekroppen nesten som et stilleben, en pære.
På slutten av 90-tallet begynte Nerdrum å definere seg selv som kitschmaler, og beklaget at han hadde kalt seg kunstner. I denne sammenhengen utgav han boka Hva er kitsch?
- Kitsch er bare en pragmatisk historieforståelse. Europas hjerte ligger i kitschen, selve den etniske europeer- som for øvrig ikke engang er lansert som en egen rase- hviler i kitsch. Kitschen er vår sjel. Selv føler jeg meg som en profesjonell kitschprodusent. Det blir det samme som når en homoseksuell eller homofil eller hva man kaller det kommer ut av skapet.
I 1998 satte Nerdrum publikumsrekord med 50.000 besøkende på sin første store utstilling på Astrup Fearnley-museet i Oslo. Det er likevel i USA han har sin største og mest pengesterke kjøpergruppe, og han er en av få norske kunstnere som innkjøpt av Metropolitan Museum of Art i New York. San Diego Museum brukte betydelig summer av sitt budsjett for å sikre seg et Nerdrum maleri til to millioner kroner.
I 2002 ga Nerdrum beskjed om at han aldri mer ville la seg intervjue. Han flyttet til Island, og ble islandsk statsborger, som et resultat av norsk presses dårlige behandling av ham. Året etter debuterte Nerdrum også som dramatiker. Nathionalteatheret refuserte å sette opp skuespillet Immanuel Kants siste dager: 4 scener - dialoger, men svenskene hyllet stykket og det ble satt opp på Mårtens Pers Källa i Sverige. I 2004 ga også Nerdrum ut boken Karyatiden - en tragedie, og i 2005 kom Diamantmannen - dialoger. Like etter at Nerdrum solgte sitt hus i Rejavik i 2007 og flyttet tilbake til Norge, ga Juritzen Forlag ut verdens første intervjudikt, med tittelen Hvordan vi lurer hverandre, signert Odd Nerdrum. Selv kaller Nerdrum versene "skomakerdikt", enkle vers med mye selvironi. For selv om Nerdrum har trukket seg tilbake fra pressen, vil det ikke bli stille rundt kunstneren. At Nerdrum er like aktuell som i 1964 ble temmelig klart når et enormt pressekorps, inkludert BBC og CNN, møtte frem på boklanseringen på Teatercafeen i 2007, og håpet å få den berømte kunstneren i tale. Men Nerdrum har holdt sitt løfte, og enda ikke snakket med pressen.
Kilder: Seminaroppgaven ved UIO: Doreen Fräßdorf: Odd Nerdrum en omdiskutert kunstner Temaer, Press forlag, 2005 Norsk kunstnerleksikon http://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Nerdrum www.nerdrum.com