Oda Krohg

Fra Aktuell Kunst 5/2009:

Oda Krohg - Bohemprinsessen

Oda Krohg er en kvinne mange har et forhold til. I mange år var hun mest kjent som bohemprinsessen og Christian Krohgs hustru, men etter hvert har man også fått øynene opp for kunstneren Oda Krohg.

Oda Krohg ble født som Ottilia Pauline Christine Lasson 11. juni 1860 i Kristiania som nummer tre i en søskenflokk på ni. Det var en kreativ søskenflokk. Per Lasson, den eldste broren, var musiker og komponist, Alexandra, som giftet seg med Frits Thaulow, dekorerte blant annet bruksgjenstander og skinn i art nouveau-stil. Marie underviste i piano. Bokken Lasson, den mest kjente av søsknene ved siden av Oda, var kabaretkunstner, romansesanger og grunnlegger av Chat Noir. Lasson-familien befant seg blant den øvre middelklasse. Faren Christian Lasson var regjeringsadvokat fra 1873 til sin død. Han var meget musikk- og kulturinteressert og var dessuten fetter av Halfdan Kjerulf.

Lasson-søstrene var viljesterke og nektet å innrette seg etter regler og sedvaner for hvordan kvinner skulle oppføre seg. Selv om de fremsto som frigjorte etter tidens forhold, hadde de alle gjennomgått en hard kamp med sin far. Søsteren Mimi fikk etter hvert lov til å ta artium og begynte så vidt på universitetet før hun giftet seg. Bokken måtte kjempe for å få sangundervisning. Selv om kunstnerlige aktiviteter gjerne ble oppmuntret blant jenter i mange familier, var dette kun som forberedelse til ekteskapet. Da Oda ville begynne å male, sa regjeringsadvokaten: Ja, du kan jo begynne, men har du talent, så får du ikke lov.

Første ekteskap
Odas liv begynte ganske så tradisjonelt. Hun giftet seg med Jørgen Engelhart i 1881. Han drev forretninger med trelast og iseksport og var en velstående mann. Sammen fikk de barna Sacha og Fredrik, kalt Ba, før Jørgen gikk konkurs. Oda ville da skilles, og bare det var en skandale i seg selv. Oda og barna flyttet dessuten til en leilighet i Sporveisgata og ikke hjem til barndomshjemmet Løkken, som ville vært det mest naturlige.

Etter skilsmissen bestemte hun seg for å bli kunstmaler. Det finnes faktisk ingen opplysninger om at Oda hadde noe ønske om å bli kunstner før dette valget. Hun kan ha valgt kunsten på grunn av den situasjonen hun var i: Hun trengte en inntektskilde, og det var ikke mange yrkesvalg for kvinner på denne tiden, i alle fall ikke for kvinner fra borgerskapet. Dessuten er det nærliggende å tro at hun ville ha noe å bedrive tiden med, og at hun ønsket å uttrykke seg kreativt.

Christian Krohg
Det var ikke mange utdannelsesmuligheter for kunstnere i Kristiania i 1880-årene. Statens Kunstakademi ble ikke opprettet før i 1909. Knud Bergsliens malerskole var lenge det eneste alternativ for en anselig kunstutdannelse, og der var det dessuten en egen dameklasse. Både kunstnere som Harriet Backer og Asta Nørregaard har fått sin utdannelse der.

En annen utdannelsesmulighet for Oda var å bli privatelev hos en kunstner. Christian Krohg hadde sammen med Frits Thaulow avertert etter kvinnelige elever i Aftenposten høsten 1880. Våren 1881 begynte både Signe Scheel og Helene Gundersen hos Krohg og etter hvert også Edvard Munch. Oda begynte i lære hos Krohg i 1883/84. Undervisninger forgikk antageligvis ved at elevene arbeidet alene i atelieret holdt av Krohg, og at han kom innom og korrigerte. I 1885 startet også Krohg en malerskole sammen med Erik Werenskiold og Hans Heyerdahl, kalt Pultosten i dagens Lille Grensen i Oslo. Oda var også elev her en liten stund, og i løpet av denne perioden utviklet det seg et kjærlighetsforhold mellom Oda og Christian som skulle vare livet ut.

En viserpike er et bilde som Oda malte i denne perioden. Det viser mange trekk som er typiske for Christian Krohg, både i motiv og malermåte: Det sosialrealistiske temaet, den tilfeldige avskjæringen av motivet og den naturalistiske malermåten. Dette er likevel det eneste sosialrealistiske maleriet vi kjenner til fra Oda. Oda var elev hos Krohg i knapt ett og et halvt år. Dette var alt hun fikk av formell utdannelse, noe som kritikerne ofte slo ned på når de skrev om hennes kunst.

Høstutstillingen
Oda debuterte på Høstutstillingen 1886 hvor hun fortsatte å stille ut med jevne mellomrom frem til 1930. Dette året, hvor en fjerdedel av utstillerne var kvinner, stilte også de såkalte Fleskummalerne, Kitty Kielland, Eilif Peterssen og Harriet Backer, ut sine sommernattsbilder. I tillegg var Edvard Munchs Det syke barn representert.

Odas bilder på utstillingen het Gutten min og pastellen Ved Christianiafjorden, bedre kjent som Japansk lykt. Begge bildene karakteriserer Odas videre produksjon. Gutten min som bare kjennes fra beskrivelser, viser en liten guttunge med hendene på ryggen malt i en impresjonistisk stil. Et originalt trekk var at rammen var dekorert med forgylte barneleker. Det andre bildet tilhørte noe nytt innen norsk kunst: Sommernattsbildene, stemningsmaleriet og nyromantikken. I de påfølgende år malte Oda flere slike bilder, blant annet Sommeraften og En kinesisk lykt fra 1889. Ved Christianiafjorden og En kinesisk lykt viser også trekk fra japansk kunst og japansk tresnitt ved en sterk forenkling av motivet, den uvanlige komposisjonen og ved at motivet er skjøvet ut av likevekt. Debuten ble av kritikerne beskrevet som lovende, og en kritiker mente hun var eksperimenterende og viste en sterk og omfangsrik begavelse.

Une vraie princesse da la Bohême
Via Christian Krohg kom Oda inn i kretsen som kaltes Kristianiabohemen. Det var deres åndelige leder Hans Jæger som gav Oda navnet Une vraie princesse de la Bohême i romanen Syk Kjærlighet fra 1888. I tillegg til å være en av de hyppigste modeller for Krohgs malerier var hun også modell for flere forfattere i omgangskretsen og samtiden. I Jappe Nilsens roman Nemesis er hun Thora. I Gunnar Heibergs to skuespill Balkongen og Kjærlighetens tragedie finner man Oda som modell for henholdsvis Julie og Karen, og for Obstfelders Rebekka i Korset. Det er bildet disse forfatterne skildrer, som først og fremst har dannet forestillingen om Oda Krohg, bohemprinsessen. Denne fremstillingen står i sterk kontrast til den Oda som Krohg skildrer i sine malerier av henne.

Forholdet mellom Oda og Christian Krohg resulterte i 1885 i en datter. Oda, som ennå ikke var formelt skilt fra Engelhart, reiste til Belgia hvor Nana ble født og plassert hos en fosterfamilie. De giftet seg i 1888 etter at skilsmissen fra Engelhart var klar, og Nana ble etter hvert hentet hjem. Året etter kom sønnen Per til verden i Åsgårdstrand og ble døpt der med Edvard Munch som fadder.

I de påfølgende årene frem til 1909 levde familien Krohg et omflakkende liv. Først i København og så i Berlin hvor det i 1893 var samlet en skandinavisk koloni bestående av blant annet August Strindberg, Gunnar Heiberg, Edvard Munch og Dagny Juel. Odas mangel på formell utdannelse var som sagt noe kritikerne ofte slo ned på når det gjaldt hennes bilder. Denne mangelen kompenserte hun for ved å lett ta opp impulser fra samtiden i sin kunst. Hun reiste mye og levde i et kunstnerisk miljø hvor kunst ble diskutert, i kontrast til mange andre kvinnelige kunstnere. Hun ble også kjent med mange av Norges og Nordens kjente kunst- og kulturpersonligheter.

Kunstnerekteparet Krohg
Mange kvinner ga opp kunsten mer eller mindre frivillig når de giftet seg, selv om ektemannen også var kunstner. Dette gjaldt ikke Oda selv om hun på slutten av Krohgs liv ble betegnet som kunstnerhustru. De arbeidet derimot tett sammen, og det finnes eksempler på at Oda og Christian sto side om side og malte samme motiv. Selv om motivet kunne være det samme, behandlet de det helt forskjellig. En sjelden gang malte de til og med det samme bildet.

Kvinnelige malere på slutten av 1880-tallet, den første generasjonen kvinnelige kunstnere som brøytet vei, fulgte ofte de samme stilendringer som sine mannlige kollegaer. Skal man lete etter forskjeller mellom mannlige og kvinnelige kunstnere, må det være i innholdet. Kvinnelige motiver var i hovedsak portretter og intime figurbilder, oftest med kvinner og barn som aktører. Motivene hadde de tilgang til i sine nærmiljøer og familie der søsken og barn ofte var modeller.

I 1880- og 90-årene vendte de norske kunstnerne hjem fra Paris og Tyskland, og de begynte å skildre norsk virkelighet. Herunder ligger skildringen av borgerskapets intimsfære, og dette passet kvinnelige kunstnere godt. Storparten av de kvinnelige kunstnerne kom nettopp fra denne samfunnsklassen. Dette var en verden de kjente, og de hadde for en gangs skyld et fortrinn i forhold til mennene.

En stor del av Odas produksjon faller inn under denne kategorien. Odas fire barn var ofte modell for hennes bilder i tillegg til hennes søsken. Det som gjør Odas bilder av barna spennende og originale, er at de ikke viser veloppdragne og lydige barn som for eksempel i En abonnent på Aftenposten fra 1887. Her går sønnen Ba løs på avisen med en diger saks. Stakkars liten fra 1891 er også originalt ved at det viser en mann i omsorgsrollen. Her er det Christian Krohg og Nana som er modeller.

Portrettmaler
I september 1900 holdt Oda og Christian Krohg utstilling i Diorama-lokalet i Kristiania. Formålet var å skaffe penger for å flytte til Paris. Fra 1901 og i ti år fremover oppholdt ekteparet og sønnen Per seg på Montparnasse, som var et område av Paris med mange kunstnere. Etter år med stillstand begynte Oda å male portretter av Norges kulturpersonligheter, kunstnere og intellektuelle. Portretter var gjerne lettere å selge enn andre typer malerier, og gav dermed større utsikter til inntekt. Portrettet av Gunnar Heiberg, som ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i Stockholm i 1904, viser mange av de trekkene som kom til å bli karakteristisk for hennes portrettkunst med en nøytral bakgrunn, kunstig lys fra den ene siden, modellen i halvfigur og objektet trukket helt frem i billedplanet. Et annet interessant bilde er Portrett av Aasta Hansteen. Hansteen var kvinnesakskvinne, maler og målforkjemper. Flere kunstnere hadde portrettert henne i denne perioden, men om Odas bilde sa Hansteen: Fru Oda Krohg har fuldendt mit portræt. Det er udmerket. Hun er en mester. Flere andre kvinnesaksforkjempere satt modell for Oda, som Randi Blehr, formann i Norsk Kvinnesaksforening, og Margrete Vullum. Selv om Oda malte mindre de siste årene hun levde, fortsatte hun å male portretter av familie og venner og fikk stadig bestillinger. I Paris-årene stiller Oda hyppig ut bilder både i Norge og Paris, da på Salon des artistes indépendants.

Hjem igjen
I 1909 fikk Norge endelig sitt eget kunstakademi, og Krohg blir akademiets første professor og direktør. I november samme år holdt Oda, Per og Christian Krohg utstilling på Blomqvist. Oda stilte her ut hele 24 bilder. To år senere, i 1911, reiste hun så motvillig tilbake til Kristiania og begynte, et for henne, et borgelig familieliv. Hun ble lagt merke til når hun gikk på Karl Johan. Hun kledde seg oppsiktsvekkende, og det grånede håret farget hun hennarødt. Hun var blitt mytisk.

Oda fortsatte å male portretter i Norge, men ikke i et så stort tempo og omfang som før. Blant annet er portrettet av Johanne Dybwad fra denne perioden. I 1912 og 1913 holdt hun malerskole i Tollbugata, men det er ikke kjent hvor mange elever hun hadde.

Fra 1914 og frem til Krohgs død i 1925 var Oda såkalt kunstnerhustru. Hun malte lite selv, men passet og tok var på Krohg. Hun fikk stadig bestillinger, spesielt av barneportretter, og var representert på utstillinger i inn- og utland, men da først og fremst med eldre bilder. Hun levde 10 år lenger enn Christian og døde 75 år gammel i 1935. Hun ligger begravet ved siden av Krohg på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Odas produksjon var ikke spesielt stor. Hennes bilder vitner om en kunstner som var villig til å eksperimentere med teknikker, materialer og stilarter. Hun levde et urolig og ukonvensjonelt kvinneliv som i lang tid og stor grad har skygget over for hennes kunst.

Tekst Ellen Øyen / Foto Nationalmuseum, Stockholm / Nasjonalmuseet for Kunst / Oslo kommune / Nationaltheatret

Oda Krohg

Emner

Relaterte kunstverk

Persefones blomstereng

Narcissus

Memories of a Sunflower

Labyrinth and the Threads of Ariadne

Minotaurus

Marble Metamorphoses

Pleasure and Treasure - dyptikon

Wild Asses

The Elephant

The Cuckoo in the Heart of the Woods

Aquarium

Polaris

I Hate Art XV

I Hate Art XIV

I Hate Art XIII

I Hate Art XII

I Hate Art XI

I Hate Art X

I Hate Art IX

I Hate Art VIII

I Hate Art VII

I Hate Art VI

Madonna i grotten

Relaterte kunstverk