Therese Nortvedt
|
Therese Nortvedt har en av de mest glitrene CV-ene man kan få som kunstner i Norge: 11 års utdannelse, separatutstillinger i syv land, en lang rekke kollektivutstillinger, flotte anmeldelser, en biografi og kunstbok om seg selv, prestisjetunge illustratøroppdrag, innkjøp av landets "tunge" institusjoner og med atelieradresser i New York, Dubai, Frankrike og London. Vi møter henne på hjemmebane i Son, der hun leier atelier i den gamle skolen fra 1932.
- Hei, jeg tenkte jeg skulle kopiere noen artikler til deg, så har du litt informasjon, sier Therese litt beskjedent når vi møter henne i Son sentrum; langt fra Londons urbanitet og trendy gallerier hvor hun bor og jobber mye av året. Vi går ned til Narvesen hvor det står en eldet kopimaskin på en vaklende barstol fra Ikea. Therese tar frem en rekke avisutklipp fra en pose, teller over de endelige kopiene, og får det på krita da tippekøen er lang. Hun hilser på noen kjente, før vi tar plass i den nyåpnete kafeen ved siden av Galleri Son der hun stilte ut sommeren 2008.
- Fetteren til onkelen min drev meieri i dette lokalet, og som barn fikk vi alltid gratis is her. Jeg husker enda lyden når vi gikk på de sorte og hvite fliser som sa klikk-klakk, og ofte løsnet de. Jeg vokste opp med syv søsken i den gamle Lensmannsgården i Hølen noen kilometer opp langs elva her. I kjelleren var det to celler og et klaustrofobisk fangehull. Det skapte mange fantasier hos et barn, men det var godt jeg hadde snille foreldre, ler Therese mens hun tar frem boken som kom ut om henne i 2001 på Labyrint forlag. Boken gir også en oversikt fra Thereses første grafikkarbeider som ble antatt på Høstutstillingen på 1970-tallet til hennes mange jenter med store, stirrende øyne.
Hvem er disse jentene?
De dukkeaktige små pikene eller kvinnene fremtrer som noe skremmende i måten de stirrer ut av bildene på, med store, vidåpne øyne og et fremmed blikk. Skikkelsene ser på oss og vår virkelighet som om vi tilhørte en "alien nation", skrev den kjente svenske kunstkritikeren Ingamaj Beck i 1992 om Thereses kvinneskikkelser som har spilt en dominerende rolle fra hun startet å male. Men hennes kvinner er mer dukkeaktig enn voksne; lik barn i en voksen verden eller kvinner som lengter tilbake til barnas verden. I tillegg legger kunstneren til enkle rekvisitter som kosedyr, møbler eller ulike kostymer, og det hele blir en nokså underlig sammensetting med tvetydig budskap. Storøyde ser kvinnene ut i verden. Er det et uskyldig blikk på verden, eller et blikk som ser alt?
- På slutten av 1980-tallet begynte jeg å male jenter med store kjoler der kjolene nærmest fungerte som en aura; en jordens kappe. Jeg har spurt meg hvorfor det ble barn. Jeg oppfatter dem som mye mer ærlig i sitt uttrykk, mye nærmere fantasiens verden. De har ikke disse sperrene og maskene du og jeg sikkert tar på oss nå. Det er noe uforutsigbart ved barns natur, et slags mysterium, og det tiltrekker meg som kunstner.
- Men det er noe skummelt og truende i din billedverden?
- Jeg ønsker å si noe om følelser. Foran ett og samme bilde vil noen oppfatte det som skummelt, mens andre som fantasifullt. Det er jo mye i en selv som bestemmer hvordan man reagerer.
Therese forteller ikke mye om innholdet i bildene sine eller sitt underlige figurgalleri. Surrealismen og dadaismen er retninger som trekkes inn i omtaler om kunsten hennes. Mange har kalt henne Norges motstykke til svenske Lena Cronqvist. Hun er opptatt av at kunsten ikke skal være dekor. Kunsten kan være en arena der man kan la seg sjokkere, forarge, glede eller engasjere. Foran ett nytt bilde betyr alt hun har gjort tidligere, ingenting. Noen ganger er scenen klar i hodet på forhånd, andre ganger er hun åpen og bygger opp miljøet og henter inn rekvisitter underveis.
- Derfor er det så viktig for meg å trykke alle bildene mine selv. Der skjer det også mye underveis, og det er vanskelig å bruke trykkere og assistenter, sier Therese og spiser opp resten av paien og tar en slurk av kaffen før vi tar fatt på bakken opp til atelieret hennes i den gamle skolen med utsikt over Son.
Up & Coming på 1980-tallet
Therese Nortvedt profilerte seg tidlig innenfor vårt hjemlige kunstliv, og hadde sin første separatutstilling i Galleri Cassandra i 1980 i Drøbak. På 1970-tallet ble hun snart et navn blant de yngre som bidro til å skape lysere tider for norsk grafikk, og sette den på dagsordenen som et samtids kunstuttrykk. Sammen med grafikerkollega Dagfinn Knudsen tok en ung Nortvedt pulsen på en ny urban og urolig tidsånd.
På 1970-tallet tok hun også kostyme- og scenografiutdannelse i London. Tidlig på 1980-tallet ble hun lokket av den første maleribølgen, og ble etter hvert en del av New Yorks hektiske East Village-miljø på Manhattan. Da hun ankom New York, hadde hun kun med seg en koffert full av minner, fotografier, arbeider på papir, noen tuber maling og pensler, boken Livet er et annet sted av Milan Kundera og to oljemalerier av Erling Nortvedt, hennes bestefar. Som liten pike i Hølen var Therese en ivrig iakttaker av bestefarens magiske verdens tilblivelse der han dekorerte antikke bondemøbler med eføy, flettede kranser, fugler og arabesker. Haven hans var også befolket med tropiske fugler, en påfugl og en dam med gullfisker. Thereses billedverden består nettopp av et hav av fabelskikkelser og tegn.
I New York bidro hun og blant annet kollegaen Killi Olsen til å sette farger på den kosmopolitiske kunstscenen. Som den første norske kunstneren ble hun også tildelt et stipend-opphold i den prestisjefylte og internasjonale atelier- og utstillingsbygningen P.S.1 i Queens. Nortvedt stilte i denne perioden ut på East Village-adresser som B-Side og New Math Gallery, men ble også invitert til å mønstre i mer offisielle omgivelser som The American- Scandinavian Foundation i N.Y. og på Henie-Onstad Kunstsenter. I vårt hjemlige kunstmiljø fikk hun etiketten emigrantkunstner etter fem år "over there". Hennes malerier fortonet seg ekspressive og eksotiske, og hun beveget seg fort inn på en internasjonal arena, uten tilknytning til norske trender og skoler. Besøket ble avsluttet med en reise til Latin-Amerika og en jorden-rundt-tur.
I løpet av 1990-tallet fikk Therese to viktige illustrasjonsoppgaver som også posisjonerte henne ytterligere som kunstner. Hennes 37 illustrasjoner for Boklubbens utgivelse av Amalie Skrams Mennesker, ble revet bort og kom i nytt opplag i 2007. Hun høstet også lovord for sine illustrasjoner til forfatteren Tor Åge Bringsværds fremstilling av den norrøne mytologiens ragnarok.
Fra Kennedys sønn til Madonnas datter
I 2000 malte Therese flere fotografiske ikoner fra det 20. århundre, deriblant Anne Frank og John F. Kennedy jr. som gjør soldathilsen ved sin myrdete presidentfars båre. Billedserien Salute J.F.K. jr. rystet en hel verden med toåringen som selv fikk en brå død i voksen alder i en flyulykke.
- Jeg levde meg inn i ansiktet hans, og malte flere versjoner av denne scenen. I ansiktet ser man et øyeblikks uttrykk. Dette forsøker jeg å fange, for øyeblikket i ansiktet forandrer seg hele tiden, forteller Therese og låser opp atelieret med linoleumsgulv, tavle og pulter. Kunstnere har installert seg i de gamle klasseværelsene på hver side av den majestetiske trappen.
Billedserien med Kennedy junior ble starten på Thereses såkalte kjendisportretter som fikk mye mediadekning da de ble stilt ut i London i 2003.
- Da jeg så Michael Jackons barn Paris og Prince Michael som alltid bar masker, stilte jeg meg umiddelbart et spørsmål: Hvordan får han til å ha på barna maske? Hva har han sagt til dem? De fleste barn ville revet den av. Slik oppsto bildet Trust. I bakgrunnen ser du en knoklete, nesten likaktig, hånd. Ordet trust refererer jo til et tillitsforhold. I bildet vet man ikke om det handler om omsorg eller makt. I tillegg ligger det en fare i bildet med denne skumle hånden. Barn er prisgitt de voksnes tillit. Men man velger ikke sine foreldre, og det er de voksne som skal ta vare på sine barn. Denne tilliten forsvinner tidlig, hvis den blir misbrukt av foreldrene.
The Target er et maleri av Madonnas datter Lourdes, der hun kommer uredd og livsbejande ut av bildet. Therese hadde akkurat mistet sin far da hun så et lite foto i et magasin av Lourdes. I et tidligere intervju har hun sagt at selv om dette ikke er meg, er det noe i maleriet som er det.
I forbindelse med portrettserien fikk også Therese flere barneportrettoppdrag. Det siste endte i rettssalen.
- Denne episoden er ikke noe jeg liker å snakke om. Det var advokat og mangemillionær Marianne Heien Blystad som hadde bestilt portretter av sine tre døtre for over to år siden, og det har vært en lang prosess. Hun hadde ytret et ønske om et bilde i duse farger, men da bildet var ferdig, var hun misfornøyd med resultatet og ville ikke betale. Saken endte i forliksrådet, og her ble det slått fast at Blystad måtte ut med halve kjøpesummen, men at hun ikke fikk beholde bildet. Og som du sikkert har lest i Dagbladet, angrep hun bildet med leppestift. Men som kunstner jobber jeg best under frihet. Heldigvis har jeg hatt flere andre oppdragsgivere som jeg har malt barna til, og som ikke ønsket å legge føringer på uttrykket og respekterte mitt fag. Man vet jo hvordan jeg maler.
Dyr
Dyrene var også med fra begynnelsen. I 2006 fikk hun mange gode anmeldelser for sin utstilling på Galleri Trafo i Asker, der hun tok dyrene ut fra jungelen, kledde på dem og lot dem opptre som mennesker i urbane miljøer. Man påpekte at hennes todelte tilværelse mellom Londons urbane gater og landlig idyll i Son manifesterte seg i de nye motivene. Mange av barndomsminnene hennes er knyttet til den mystiske og fortryllende skogen. Rådyrets stille tilstedeværelse utenfor soveromsvinduet hennes, sky, men samtidig på vakt, gjorde et nesten surrealistisk inntrykk på henne. Den virker nesten prehistorisk - noe den også står i fare for å bli med trusselen om global oppvarming. På Nortvedts lerreter beveger rådyret seg med den største sinnsro i moderne, luftnedkjølte interiører, eller i trafikken midt i storbyen.
Men samspillet mellom dyr og mennesker har vært med fra hennes første bilder. På Høstutstillingen i 1975 stilte hun nettopp ut en torso med kravlende bier.
- Dyr bruker sin intuisjon, sine instinkter og sanser. Jeg synes vi mennesker burde lytte mer til disse sidene i oss selv, ikke bare bruke intellektet.
På et av maleriene og trykkene holder en ung pike en svane om halsen. Svanens nebb er surret igjen. - Jeg er fascinert av svaner; de er grasiøse og utilnærmelige, og et klassisk motiv i kunsten. I bildene er jeg opptatt av å muliggjøre det umulige. Er det makt eller omsorg som foregår her? Nok en gang vil jeg ha frem denne tvetydigheten, denne usikkerhet på hva som egentlig foregår.
Hamsun og Ibsen
Therese retter på to roser som hun har brukt som modeller i et av bildene. Hun trekker ned et norgeskart bak kateteret.
- Jeg bruker det faktisk til å finne ut hvor jeg skal stille ut neste gang: I juli skal jeg til Galleri Guddal i Rosendal, i august på festspillene i Elverum, og til høsten er det en utstilling i Sveits, forteller hun. Rundt oss i det gamle klasserommet står også Thereses fem siste malerier til Hamsuns Viktoria. Bildene skal være med i et bokprosjekt hos Gyldendal med blant annet Håkon Bleken og Killi Olsen. Deretter skal de ut på en vandreutstilling som starter i Rådhusgalleriet i Oslo i september. Det er ikke første gang Therese går i dialog med en av våre store forfattere. I forbindelse med Ibsens 100-årsmarkering i 2006 var hun en av seks norske malere som tolket Ibsen med utstillingen IBSEN 2006, vist i Oslo, Berlin, London, Washington og Minneapolis. Den gangen var det Nora-skikkelsen hun tok for seg.
- Viktoria er en gammel historie, men følelser forandrer seg ikke. Grunnene til ulykkelig kjærlighet og at folk ikke får hverandre, er kanskje litt annerledes i dag enn på Hamsuns tid; det er sjelden man ikke får lov til å gifte seg på grunn av materielle forskjeller i dag. Men ulykkelig kjærlighet er et evig tema, kjærligheten blir ikke alltid gjengjeldt, avslutter Therese.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Hans Peter Bertschy