Morten Krogvold: 700 000 timer å leve!

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2-2013: - Vi er her på et så kort besøk! De store byggene står. Foran Pantheon i Roma har Leonardo da Vinci og Michelangelo spasert, og i dag går vi der i shorts. Vi har rundt 700 000 timer her på jorden. Jeg vil bruke de timene bevisst. Vanen dugger for pupillen, sa Kolbein Falkeid.

Morten Krogvold har akkurat kommet hjem fra en lang reise til Nepal og Bangladesh. Han slår ut med armene og forteller at det er vi som er annerledes, som stusser over at det kan sitte seks mennesker på en moped eller på taket av en buss. Eller over likbrenning. Men vi har også trukket vinnerloddet, på et vis. Så hvorfor klage på meteorologene som spår feil vær eller en dårlig sportsreporter når vi bor i et av verdens beste land?

- I landene jeg har vært i, er selvmordsstatistikken meget lav. Dostojevskij sa i 1870 at den dagen man kan spise pepperkaker hver dag, vil volden, alkoholtilfellene og selvmordstallene øke!

KUNST møter Krogvold på Theatercaféen i Oslo. Før salaten er på bordet har vi kommet inn på de store spørsmålene i livet, den røde tråden i Krogvolds prosjekt som varer frem til den dagen han dør. På veien gjør han mindre prosjekter, blant annet en utstilling på Stenersen-museet som ikke fikk en linje i norske aviser, men som CNN dekket med åtte minutter til 32 land.

- Jeg har ennå forurensningen fra Dhaka i halsen. Et ektepar på 80 år fortalte at byen hadde vokst fra 40 000 innbyggere til 20 millioner i deres levetid! Mens jeg har levd har verden økt fra to til åtte milliarder mennesker. I Dhaka hadde jeg en utstilling, og fotografiet mitt av en gutt som døde i Auschwitz i 1943 ble vist på enorme boards over hele byen. I løpet av to dager var papiret forvitret bort! forteller han, og siterer Pär Lagerkvist fra Aftenlandet:

- – Vem gick forbi min barndoms fönster og andades på det ... og så skriver han videre: … med sitt finger gjorde han ett tecken på rutan, på den immiga rutan, med det mjuka av sitt finger, och gick vidare i sine tankar, lämnede meg övergiven för evigt. Dette var utgangspunktet for hele mitt prosjekt som fotograf. Det er dypt alvor. Jeg vil fotografere det som er større enn oss; religion, døden, arkitektur, naturen. Vi er her kun på et kort besøk. Jeg vil sammenfatte dette i tre til fire linjer, i symboler. Siden 1999 har jeg blant annet fotografert fossiler og fugler, det som var før oss. Ursymbolene. Jeg fotograferte en mann som var over hundre år og lå i sengen sin med sørgebind på armen. Han ville re opp den andre siden av sengen, der hans avdøde kone hadde sovet. Jeg er opptatt av livet. Tømmerhuggeren som sliter i 20 minusgrader. Et ekorn i bønn mot Mekka. Nå som jeg er 62 år, skjønner jeg i enda større grad at vi kun er en gjest i virkeligheten. Det sitter en liten fugl på skulderen som minner meg på at hver dag er en benådning. Alle skal vi dø - det er den eneste sikre fasiten her på jorden.

- Og hvor mange generasjoner tar det før du er glemt?

- Nettopp. Og hva er igjen etter deg? Et fotografi! Som kunstteoretikeren Roland Barthes sier: Større enn livet er fotografiet! Derfor tar jeg fotografiet så dødsalvorlig. Tenk hvis det eneste som representerer deg om hundre år er et fyllebilde? Jeg mener at foto ennå er magi. Derfor bruker jeg sølv og ikke piksler, som man ikke vet hvor lenge vil holde, og sverger til det analoge og mørkerommet. Lysets møte med sølv. Det er evigheten.

- Poetisk?

- Ja, jeg er opptatt av poesien. Yngre kunstnere har disse konseptene som går av moten etter hvert. Jeg er ikke that cup of tea, og har vel også fått kritikk for det. Tar du demonene fra en kunstner, får du en formingslærer, sa Håkon Bleken. Jeg må gå i dybden. Vi kjører jetfly fra fødsel til død. Mange mener jeg tar tak i banale temaer, men jeg vil bevege. Døden er ikke banal, spør du meg.

- Kan man overvinne dødsangsten?

- Ja, men man kan ikke overvinne følelsen av å ikke være til stede mer. Det er det samme som ikke å være født. Man vil ikke forlate dette her for enhver pris. Når diagnosen kommer, når det gode liv må opphøre, så klager man plutselig ikke lenger! Som Rolf Jacobsen skrev: Vi skal ut og reise snart, og ikke med samme båt (...) Dette er visst det eneste vi aldri har villet snakke om.

- Men det var jo festivalen vi skulle snakke om?

Krogvold ler.

Ja. Men det handler om dette. Kreative prosesser, enten du er forfatter eller fotograf. Vi gjør det samme, bare verktøyet er ulikt. Kunsten kommer ut av ensomheten. Ensomheten er felles for alle. Helge Ingstad sa at han faktisk var minst ensom mens han var alene på tundraen i fire år! De gamle grekerne snakket om fire kroppsvæsker, den ene var svart galle, og herfra kom ensomheten. Den er nøkkelen til å skape. Og i ensomheten kommer melankolien. Hvorfor ble sangene Yesterday og Imagine klassikere? Eller Munch, selve kroneksempelet? Arne Nordheim var en av mine beste samtalepartnere. Han sa at han fremkalte menneskets felles ensomhet i kunsten sin.

- Men hvorfor kommer de beste til festivalen Kristiansund?

- Norge er nokså eksotisk. Vi tok sikte på de beste de første årene, og det satte standarden. Vi snakker David Hockney-nivå sammenlignet med malerkunsten. Vi får superstjernene til å komme og snakke om det kreative, by på seg selv. De unge får vist bildene sine og møtt sine helter. Alle er liksom nede på gølvet. Det er et unikt fellesskap. Om kveldene har jeg live-samtaler med andre kunstnere som ikke er fotografer.

Krogvold har spist opp salaten. Han tar på frakken og skal hjem til tre bager med film fra Asia og gleder seg som et barn på julaften.

- Foto er en øvelse i uvisshet, sier han. Vi er begge to timer nærmere den endelige fasiten enn da vi møttes.