Norge i 1814 - et land uten kunst?
Av Jan Kokkin.
Da Norge fikk sin selvstendighet i 1814, var landet nærmest blottet for hjemlige kunstnere og kunstinstitusjoner. De fleste av kunstnerne var danske, og de få norske som fantes, måtte reise til København for å få sin utdannelse. Det gryende norske kunstliv blir nå presentert gjennom en serie utstillinger ved Nasjonalmuseet.
Norge i 1814 - et land uten kunst?
Jacob Munch (1776–1839) rakk akkurat hjem til Norge slik at han kunne oppleve de begivenhetsrike dagene i mai 1814. Den eneste betydelige norske kunstneren på denne tiden ved siden av Johan Christian Dahl (1788–1857) hadde hatt en strabasiøs ferd gjennom et Europa preget av krig. Han hadde de siste ti årene oppholdt seg i Danmark, Frankrike og Italia. Munch fikk sin kunstnerutdannelse i København og Paris, der han visstnok skal ha vært elev av den berømte klassisistiske maleren Jacques Louis David. I Italia hadde han malt en rekke landskaper og portretter, blant annet av billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og av En genuesisk dame og hennes sønn (begge 1811, Nasjonalmuseet).
Det var derfor en erfaren og fullt utviklet kunstner som kom tilbake til Norge og sin lengtende forlovede Emerentze Barclay våren 1814. Og han kom heller ikke tomhendt. Munch hadde med seg et stort portrett av den danske prins Frederik, prins Christian Frederiks sønn, som han hadde fått i oppdrag å male året før. Portrettet av den fem år gamle prinsen viser ham stående med en badmintonracket og en badmintonball i hendene, et svært originalt motiv når man tar i betraktning tiden det er malt. Emerentze Munch forteller i sine erindringer at den lille prinsen hadde vært temmelig uartig og selv hadde villet være med å male på portrettet. Munch fikk like etter sin ankomst anmodning om å bringe det til Eidsvoll der prins Christian Frederik oppholdt seg. Dagen før Christian Frederik ble utropt til Norges konge ble han overlevert portrettet, som fortsatt henger i Eidsvollsbygningen.
Norges første «kunstakademi»
Etter sin hjemkomst til Christiania ble Jacob Munch den foretrukne portrettmaleren blant det kondisjonerte borgerskap i byen. Hans mest betydelige portrett fra denne tiden er nok det store helfigursbildet av oberst og sjef for Krigsskolen Diderich Hegermann. Dette var lenge det eneste helfigurs portrettet i norsk kunsthistorie. Munchs største innsats i årene etter 1814 var nok likevel hans arbeid for å få stablet på beina et norsk kunstakademi etter modell av kunstakademiet i København. Det hadde vært gjort noen spede forsøk på å starte en tegneskole i Christiania i 1811 etter initiativ av grosserer Ludvig Mariboe, men det strandet fort. På nyåret 1818 tok derfor Munch sammen med arkitekt og bergråd Christian Collett, oberst Benoni Aubert og auditør, senere arkitekt Hans Ditlev Linstow et nytt initiativ for å starte en tegneskole. De utarbeidet store planer for et fullt utviklet akademi, som det ganske snart viste seg at det ikke var penger til å gjennomføre. Man måtte derfor nøye seg med en mindre tegneskole der den første læreren ble kobberstikker Heinrich August Grosch (1763–1843), opprinnelig tysker født i Lübeck, men utdannet i København. Han hadde allerede gjort seg bemerket som en ypperlig kobberstikker med kopier i fargeakvatint av de danske kunstnerne Erik Pauelsen og C.A. Lorentzens prospekter av norske landskap.
Blant de første elevene på Tegneskolen var den senere kjente landskapsmaler Thomas Fearnley og den unge Henrik Wergeland som ved siden av sin diktning skulle gjøre seg bemerket med karikaturer, blant annet fra Stortingssalen. Munch var blitt tilbudt stillingen som lærer ved skolen, men måtte takke nei blant annet fordi han hadde fått i oppdrag fra kong Karl Johan å forevige kroningsseremonien i Trondheim domkirke 7. september 1818. Dette store maleriet er en tour de force i den tidlige norske kunsthistorien med sine over 60 individuelt utformede portretter. Det viser kroningen av Karl Johan som Norges konge og prins Oscar (den senere kong Oscar 1.) som avlegger forfatningseden, opplest av den norske statsministeren Peder Anker. Til venstre i bildet sitter den svenske regjeringen, nærmest prinsen stats- og utenriksminister Lars von Engeström. Til høyre sitter den norske regjeringen. Munch var ikke selv til stede i Trondheim, men fikk hjelp av en av dem som hadde vært i kongens følge, og måtte vel ellers støtte seg på andre portretter av de tilstedeværende.
Norges første kunstutstilling
Etter hvert ble Tegneskolen forsterket med flere lærere, blant dem Linstow og den danske kunstneren Johannes Flintoe (1787–1870), som var kommet til Christiania i 1811. Han skulle etter hvert bli kjent som en av de første kunstnerne som utforsket norsk natur, med ville vestlandsfjell og fosser. Hans mest kjente arbeid er nok Fugleværelset (1839–1841) på Slottet. Flintoe skulle bli en av de sentrale kunstnerne i den andre store begivenheten i norsk kunsthistorie i 1818. I mai hadde Heinrich Grosch og Jacob Munch tatt initiativ til å arrangere en kunstutstilling i Calmeyer-gården i Kvadraturen (i dag kjent som Stattholdergården). Dette ble et imponerende arrangement med over 30 deltagere som viste nærmere 200 verker, selv etter dagens målestokk en meget stor utstilling. Nå var det riktignok ikke bare profesjonelle kunstnere med, enkelte av byens fruer viste meget forseggjorte broderier. Datidens kunstmiljø skilte ikke mellom profesjonelle og amatører eller dilettanter på samme måte som i dag. Det var ikke uvanlig at håndverk ble utstilt på lik linje med såkalt høyverdig kunst. Arrangørene hadde imidlertid gjort et lite kupp ved å få J.C. Dahl, som på denne tiden var lite kjent i Norge, til å sende et av sine seneste landskapsmalerier med motiv fra Danmark. Blant de profesjonelle for øvrig var Flintoe representert med mytologiske og litterære motiver i malerier og tegninger, blant annet Et Thors tempel. En annen dansk kunstner, Carl Frederik Vogt (1781–1834), var representert med flere landskapsmalerier, en utsikt fra Bogstad, en fra Krokkleiva, to fra Ullevål og en utsikt fra Høvik. Vogt blir ikke regnet som en betydelig maler, men han fikk en del store oppdrag i samtiden. Blant annet dekorerte han spisestuen på Bogstad med prospekter fra godsets eiendommer på oppdrag fra Peder Anker. Han malte også flere utsyn over det gedigne hageanlegget på Store Ullevål som var i familien Colletts eie.
Men det var Jacob Munch som dominerte maleriavdelingen på utstillingen med i alt 13 bilder, de fleste selvfølgelig portretter, men også to landskaper bestilt av Karl Johan. Kongen hadde lovet Munch 250 spesidaler i året mot at han leverte et visst antall bilder. Landskapene på utstillingen var Utsikt over Christiania og Utsikt over Ladegaardsøen. Den andre betydelige norske portrettmaleren på denne tiden, Johan Görbitz (1782–1853), var ikke representert på utstillingen. Han var utdannet i København og Paris og oppholdt seg der i hele 27 år, fra 1809 til 1836. Han fikk derfor først betydning for Norge etter at han vendte tilbake til Christiania og tok fatt på en lang rekke portrettbestillinger. Han har malt betydelige portretter av blant andre Niels Henrik Abel, Camilla Collett og stortingspresident Wilhelm Christie. Görbitz var ellers mest kjent for sine miniatyrportretter, blant annet av kong Karl X av Frankrike.
Norges første billedhugger
Skulptur og arkitekturtegninger ble også vist på utstillingen i Calmeyer-gården. Den trønderske billedhuggeren Hans Michelsen (1789–1859) var representert med et relieff-portrett av kronprins Karl Johan (1817). Michelsen, som var Norges første billedhugger, fikk en tragisk skjebne. Han ble oppfattet som et lysende talent, og statsminister Peder Anker hjalp ham med stipend slik at han kunne komme seg til Stockholm for å få en utdannelse ved kunstakademiet der. I løpet av en tiårs-periode fikk Michelsen i alt 3000 spesidaler i stipend, en liten formue. Dette gjorde ham i stand til å komme til Roma der han var elev av og assistent for Thorvaldsen. Michelsen gjorde imidlertid en tabbe; han reiste hjem til Norge i 1827 fordi han håpet på dekorasjonsarbeider i forbindelse med oppføringen av Slottet. Men da han kom til Christiania, var byggingen innstilt på grunn av mangel på penger, og det ble ingen oppdrag på Michelsen. Han returnerte til Stockholm der han var assistent for et par svenske billedhuggere og fikk noen små oppdrag. Men til slutt måtte han flytte tilbake til Trondheim der endelig kong Karl Johan kom ham til unnsetning og bestilte 12 apostelstatuer til domkirken, som ble hans hovedverk. Men Michelsen hadde fått en knekk. Og de store forventninger som var stilt til ham, ble vel egentlig aldri oppfylt.
Linstow og Grosch bygger byen
Blant tidens ganske få arkitekter var det særlig to som skilte seg ut, den tidligere nevnte Hans Ditlev Linstow (1788–1851) og Christian Heinrich Grosch (1801–1865), sønn av Heinrich August Grosch. Begge var representert på utstillingen i 1818, riktignok med ganske beskjedne tegninger av kapiteler og bygningsdetaljer. Linstow hadde i tillegg med en Facade og Grundtegning til en offentlig Kunstskole-Bygning, egen Composition som var et utkast til et planlagt nytt kunstakademi. Dette skulle det ikke bli noe av, men Linstow fikk likevel det største oppdraget i datidens Christiania, nemlig byggingen av Slottet, noe som skulle beskjeftige ham i 25 år. Linstow fikk oppdraget uten egentlig å ha noen formell arkitektutdannelse, men ved solide selvstudier klarte han å gjennomføre prosjektet. Men det langvarige og slitsomme arbeidet med hundrevis av detaljtegninger, hadde tæret på både helsen og økonomien. Linstows privatøkonomi var til tider så anstrengt at han var tvunget til å dyrke grønnsaker som han siden solgte på torvet. Etter flere utkast som ble refusert og etter en byggestopp mellom 1827 og 1833 sto slottet ferdig i 1845. Men det store valmtaket ble sterkt kritisert, og Stortinget bevilget ekstra midler til en ombygging som ble fullført i 1848. Året etter kunne kongefamilien ta Slottet i bruk.
Linstows største konkurrent var Christian Grosch. Mens Linstow fikk Slottet, stakk Grosch av med resten av de store offentlige byggeoppdragene i Christiania; Rikshospitalet (1826–1842), Børsen (1828), Norges Bank (1830), Observatoriet (1834), Christiania Theater (1837) og Universitetet (1838–1854). I motsetning til Linstow var Grosch utdannet arkitekt fra kunstakademiet i København, og han ble ansatt ved tegnestuen ved Slottet etter endt utdannelse. Grosch var en gjennomført klassisist påvirket av den danske arkitekten C.F. Hansen, og alle hans bygninger er preget av rene og klare linjer. Imidlertid måtte han godta at Linstow påla ham å legge sine tegninger til universitetsbygningene frem for den berømte tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel til godkjennelse. Dette førte til at Schinkel delvis omarbeidet Groschs tegninger, særlig av aula-bygningen som fikk en monumental trappehall etter modell av Schinkels Altes Museum i Berlin. Slik fikk det unge Norges hovedstad et sentralt byggverk delvis tegnet av en av Europas betydeligste arkitekter.