Det lille stedets store skaperkraft

Forrige

Neste

På settet ved innspillingen ved en av høstens kortfilmer. Alle filmstudenter involveres i hver produksjon.  

Av Tekst / Foto Lise Maria Knutsen.

KUNST1-2012: Hva skjer studenter imellom når det urene skal ut i den visuelle verden? Det kan ende opp med psykologiske sukk fra et badekarsluk.

Det lille stedets store skaperkraft

KABELVÅG (KUNST): Det er en høstskarp tirsdag i slutten av oktober. Løvet holder enn så lenge stand på trærne, men i løpet av ukene som kommer, vil naturen slite dem til bakken, skitne dem til gjennom regntunge kvelder, mens samtidskunst blir til og kortfilmer spilles inn et sted bortenfor hverdagen til folk flest i Kabelvåg. Mattias Härenstam går vanligvis gatelangs i Berlin, men nå vandrer han gjennom stille morgen langs kaia omgitt av vill natur i beige frakk og svart hatt på vei til andre dag med workshop ved Nordland kunst- og filmfagskole. Inne ved Rødbrygga, hvor kunststudentene har sitt atelier, tikker klokken over ni, og en ny studiedag våkner sakte til rundt møtebordet i andre etasje. De fleste spiser frokost, mens andre etterlyser kaffetrakteren som filmstudentene ved fagskolen har ervervet som rekvisitt til en av skolens filminnspillinger, og sånn er det i grunnen bare. Kaffetraktere fordufter, noe som er tungt for trøtte øyne som vet det er på tide å tenke konkret. Noen venter i spenning på teknisk utstyr. Andre gikk seg en tur i går. Det kan hende de må gjøre det i dag òg.

- Hvordan gikk det med dere i går, spør Mattias.

- Mm, vi gikk oss en tur til slutt, sier en av studentene.

- Det kan være en klok ting å gjøre. Det handler om å sette i gang gode idéprosesser.

Fengslende for blikket

Du kan lære teknikk og teori, men har du ikke hjertet i det, blir det ikke interessant. Siri Kvitvik er rektor ved Nordland kunst- og filmfagskole. Hun ser det store perspektivet ved skolen hvor kunst og film går i hverandre, hvor levende bilder og tidsbasert kunst påvirker imellom hvert sitt rom. De siste årene har hun jobbet hardt for å få et bachelorstudium i film ved skolen, og hvis alt går etter planen for fagskolen i Kabelvåg og Universitetet i Nordland, vil det bli en realitet i 2012. Det vil derimot ikke si at kunstlinjen er mindre viktig.

- Jeg møtte en tidligere filmstudent som nå studerer i Lillehammer, og hun fremhevet viktigheten av kunstlinjen, for de lærer av hverandre og får en annen innfallsvinkel, spesielt i forhold til eksperimentell film og film som kunst. Det å ha kunst og film sammen tilfører noe til det som blir skapt her av studentene.

Kombinasjonen kunst og film, en liten kjerne fast ansatte på et lite tettsted i Nord-Norge og et fleksibelt nettverk av tilknyttede gjestelærere som tar den store verden til dem, mener Siri Kvitvik er skolens store kraft. Slik har det utviklet seg siden 1997 da skolen fikk sin nåværende form finansiert av de tre nordligste fylkene i Norge. Målet er å gi studentene innsikt og erfaring i å uttrykke seg gjennom kunst og film.

- Kunst gir et blikk på verden og livet. Her ligger den muligheten helt åpen for studentene. Det handler om å finne det du brenner for. De fleste som har gått her, ender opp i innovative yrker, hvis de velger en annen vei enn kunsten.

En utforskning av forråtnelse

- Jeg kommer nok til å sirkle det inn etter hvert, det jeg virkelig vil jobbe med. Det er det jeg liker med skolen at den periodevis er helt forskjellig fra en annen, sier William Bentsen.

Han er fersk student av året og sitter på gruppe med Madelaine Aimee Hafsøy og jenta med de intense, brune øynene. Madeleine har ett år kunststudier bak seg, og i sitt siste verk ved fagskolen brukte hun garn og blondegardiner. Nå er studentene blitt satt sammen gruppevis, noe som enn så lenge går litt trått for denne gjengen, før det ut av det blå dukker opp en idé som samtlige tenner på. Kanskje kom den med det lave, gylne sollyset gjennom vinduene som nå brenner gull i de brune øynene til Jill Føbe Nedrum.

- Kanskje vi kan prøve å gjenskape det estetiske ved forråtnelse i en installasjon.

Det blir betenkt stille rundt bordet, Madelaine strikker en stund videre på pannebåndet før hun stopper nikkende.

- Ja, vi kan utforske forråtnelse gjennom mat.

- Og plastikk, det er interessant det som forandrer seg, mot det som aldri blir borte.

- Vet dere at forråtnelsen er i gang når en frukt modner, den har allerede begynt å brytes ned. Det er interessant, sier Madeleine med tent blikk.

Sett ovenfra

Pia Henriksen Vangen har utsyn over studentenes atelier fra kontoret. Ut det virkelige vinduet mot verden utenfor den røde brygga ligger Vestfjorden i blålys så langt øyet rekker. Bak seg så langt i høst har hun sammen med studentene blant annet lagt bak seg studietur til Berlin og workshop med Geir Yttervik hvor studentene fikk i oppgave å lage parafraser over kunsthistoriske verk, noe som ga studentene et innblikk i kunsthistorie og maleteknikk i løpet av to intensive uker.

- Vi jobber i ulike medier fra eksperimentell film til tegning. Gjennom Geir Yttervik har de blitt bevisst maleriet som medium, og nå er de i gang med et helt annet prosjekt, og det gjør noe med studentene. Workshopmodellen gjør skolen unik, for den tilfører mye god energi fra ulike hold.

Pia kikker ut av glassvinduene ned mot atelierene. En av studentene smiler opp før hun igjen fordyper seg i samtalen som foregår rundt bordet hun sitter ved. Gjestelærer Mattias Härenstam haster også innom før Pia vender seg tilbake til dataskjermen med administrative oppgaver, og ned trappen går tre studenter på jakt etter disharmoniske lyder i verkstedet i kjelleren. La oss følge etter, det er ikke godt å si hvor vi ender opp.

Tiden tar form

Det har regnet i en uke siden sist, og mørket har blandet seg inn i det urene. I utstillingslokalet begynner installasjoner å ta form. Et rent badekar står med løsrevet dusjhode mot høsten utenfor. Thore finjusterer lyden, og energien prikker utenpå. De er timer fra den endelige linjen, når alt skal være på plass, og Thore er energisk fornøyd med hva gruppen hans har endt opp med.

- Alt konkretiserte seg i lydene vi hadde tatt opp, vi kjørte dem sammen og fant kjernen i verket.

Det finnes en skjebne i sluket, en foruroligende, psykologisk dissonans, en dag fra innsiden av et menneske, et menneske som oss, et menneske som Thore.

- Vi har jo alle vårt på innsiden, og vi går jo rundt her i lille Kabelvåg og skal vise hva vi holder på med, og det er nakent, men likevel trygt. Dette prosjektet har vært utfordrende, vi har alle blitt presset til å legge oss selv bort for å komme inn til det vesentlige. Man blir ikke nødvendigvis like utfordret i sine egne prosjekter, der man kan dyrke sin egen idé for seg selv. Det har vært veldig bra, dette.

I det svarte rommet henges gynekologiske instrumenter opp i taket, mens en jente snurrer og ser smilende mot deg fra lerretet på veggen. Før alt skitnes til. Høsten råtner på bakken utenfor, og veggene lyser hvite, og for Mattias Härenstam handler det om veien hit.

Under overflaten oppstår de gode samtalene

- Det viktige var ikke tematikken i seg selv, men en slags trening i å kommunisere ideer med hverandre og bevisstgjøre de valgene man tar.

Mattias Härenstam er av kunstnerne som står på listen over gjestelærere skolen har knyttet til seg. Sist han selv var aktuell, var i april 2011 da hans Drawing circles (and the distance always stays the same) ble presentert ved Tidens krav i Oslo. For han er det avstanden fra kunstmetropolene som gjør Nordland kunst- og filmfagskole unik. Noe som er paradoksalt, men likevel vesentlig for det han mener er en frigjørende måte å jobbe på.

- Det å ha takhøyde for å gjøre feil og oppfinne seg selv er avgjørende i en kunstutdanning, og skolen i Kabelvåg har dette befriende ved seg.

Han var spent denne gangen på hvordan gruppearbeidet ville fungere, men ble veldig imponert over studentene og prosessene i løpet av workshopen, og idet utstillingen åpnet, var han trygg på at samtalen har sin skapende kraft i Kabelvåg også.

- Det handler om samtale, samtale, samtale under prosjektets gang med hver gruppe og hver student for seg selv. Jeg mener at ved å fokusere på det positive gir du studenter tryggheten til ta større risiko. Jeg tror at redselen for å gjøre feil er det største hinderet for å utvikle seg som kunstner.

Bli lys bortenfor høstmørket

Sorenskrivergården lyser opp i kvelden, hvor regnet faller mot vått løv idet man går gjennom Fengselsparken i Kabelvåg. Regnet lyser blått i spotlightene, for innenfor er det dag i en gammel manns stue, hvor han har barnebarnet på besøk, som snart vil knuse en tekopp. Det er snart klart for tagning av dagens tredje scene, kvelden begynner å skjerpe intensiteten på det provisoriske settet, og regissøren in spe går med klipperen nervøst i hånda.

- Hvor er kaffetrakteren, egentlig , spør Yngvar Christensen fra sidelinja.

- Aner ikke, de har en tendens til å forsvinne , svarer Marja Bål Nango når hun haster forbi.

Ved et bord sitter skuespiller Nils Utsi med sitt skarpe smil og venter på at settet skal bli klart, og som om ikke stemningen er hektisk nok, så går sikringen. Å se film i mørke er en ting, å lage film i mørket er derimot ikke helt like effektfullt.

- Det er spottene ute som tar voldsomt med energi, vi må ha det for å skape dagslys gjennom vinduene.

Studieleder Samir Zedan har vært ute en mørk filmkveld før med sine studenter. Etter at han begynte ved skolen, har filmstudiet spisset seg mot auteurtradisjonen og hatt fokus på narrativ film, noe som har ført til heder og ære for skolen. Ved TIFF (Tromsø internasjonale filmfestival) er flere av skolens studentfilmer valgt, en av dem konkurrerer i hovedprogrammet. Nå, derimot, ved scene tre, ser det mørkt ut. Men det ordner seg, og lyset kommer tilbake i det øyeblikket regissøren var på nippet til å filme uten lys. Stillheten senker seg, monitoren lyser, ei lita jente lager te for seg og bamsen sin, og en ny, liten historie tar form ved Nordland kunst- og filmfagskole. Flere vil komme. Andre vil bli skapt.