Scener uten manus

Forrige

SCENE 71 (105 x140 cm, 2000) var den første scenen Nils Olav Bøe fotograferte. Nummeret

MINI-FIGURER blåst opp til menneskestørrelse ble vist i Berlin i 2008. De er like høye som oss, men føles større. Serien heter Simulacrum og er fra 2007.

GLASSBYGGESTEIN. I 2011 laget Nils Olav Bøe et monument tilegnet arbeiderbevegelsen i Gjøvik.

CONSTRUCTED SITES II (41 x 120 cm, 2012) viser underlige landskap du plutselig havner midt inne i.

OSCARSBORG. Her laget Nils Olav Bøe lydinstallasjonene Vindorkester I og II. Installasjonene aktiveres av bevegelse.

LYDKUNST i verket Conchs på Huseby kompetansesenter for svaksynte og blinde fra 2000.

SCENE 112 fra 2002 viser til et take midt i en historie. Men hvilken historie?

Nils Olav Bøe er aktuell med separatutstillinger i Reykjavik Fotomuseum i 2013 og New Art Center i New York i 2014.

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 6-2012: En rad med filmkameraer på en åpen slette, men ingen utsikt. En bossbøtte på en tom slette, men ingen andre spor. En ensom kontorist i hjørnet av et kaldt rom. Vil man egentlig være i Nils Olav Bøes verden? Er dette vår verden?

HOVEDØYA (KUNST): - Det er en underbetalt gjeng, dette, kommenterer Nils Olav Bøe og peker på sine modeller og objekter som gjennomgår streng casting og utvelgelse til ulike roller og karakterer i hans tablåer. Heldigvis er det få primadonnanykker, og ingen blir sure hvis de ikke får rollen. Gjengen han sikter til er nemlig små miniatyrmodeller, fikset og malt på og satt inn i ulike scener og fotografert. Nerdete? Ja, kanskje. Men i Nils Olavs verden skjer det noe som kryper under huden på deg. Ingenting er hva det utgir seg for å være.

Jeg får assosiasjoner til boken og filmen The Road av Cormac McCarthy med far og sønn som vandrer gjennom et ødelagt landskap, som en scene etter apokalypsen? Ja, da den kom, var det en verden jeg kunne gjenkjenne i mine arbeider. Du kommer inn i noe, en scene, men du aner ikke hva som har skjedd eller hva som kommer til å skje. Eller hvor du er.

Fra lyd til foto, fra monumentalt til miniatyr

KUNST har tatt båten over til Hovedøya, der billedkunstneren Nils Olav Bøe har sitt hovedatelier. Høsten har innhentet øya, som både har huset et kloster på 1100-tallet og militære anlegg. Fergen går sjeldnere og sjeldnere. 30 000 sommergjester er borte og vel installert i storbyen kun 500 meter unna på den andre siden av sjøen.

- Vi har fulgt med på det nye Astrup Fearnley-museet som reiser seg. Du er tre minutter unna Vippetangen, men det føles som å komme til en annen verden, sier Nils Olav Bøe og rusler opp bakken sammen med oss til det gamle Lavetthuset bygget for å huse understell til kanoner i 1848. I første etasje har Kunstverket en årlig sommerutstilling, mens seks kunstnere har atelier og arrangerer utstillinger i GangGalleriet i etasjen over. Han viser oss bilder på veggen i gangen fra utsmykninger kunstnerne har laget, som bare sees av et lite publikum på det stedet de blir montert.

- Jeg startet egentlig som en installasjons- og lydkunstner, og er også musiker, forteller Bøe, som gikk i den såkalte eksperimentklassen på Statens kunstakademi fra 1983-1985. Dette var en alternativ linje som oppstod som resultat av en internasjonal tendens i 1960- og 1970-årene, da utvidelsen av kunstbegrepet førte til at grensene mellom de ulike kunstartene ble brutt ned.

- På Huseby kompetansesenter for svaksynte og blinde er tre porselensobjekter knyttet sammen med en aluminiumslinje som de svaksynte kan følge med fingrene. Fra hvert objekt kommer en tone. Det dannes en svak akkord i hele rommet, slik at det er du som kommer til lyden, og ikke omvendt. Lyden blir laget ved hjelp av luft fra ventilasjonsanlegget i bygget, som blåser på flasker bak porselensobjektene. For hvor kommer egentlig lyd fra? Lyd er luft i bevegelse. Jeg ville gjøre det så enkelt som mulig og unngår å lagre lyd på CD / DVD og harddisk, som har en mekanisk slitasje. På utsmykningen min på Oscarsborg festning er det mer som om lyden angriper deg. Der aktiviseres installasjonene av din bevegelse: Når du kommer inn i rommet, blir luft pumpet gjennom tynne rør mot flasketutene slik at flaskene spiller. Lyden i hver flaske blir satt i gang og stoppet på ulike tidspunkt, etter en komposisjon, ved hjelp av programmert elektronisk styring / tidsur. Samtidig blir små LED-lys i dette speilrommet innretningen står i tent, slik at installasjonen lyser. Flaskene er stemt i B-dur, en toneart med grunntonen B. Durakkorder brukes i de fleste militære signal og fanfarer.

Hvordan fikk du flaskene så finstemt? Tonen handler om volumet i flaskene, noe jeg regnet ut, og så fikk jeg en glassblåser til å lage flaskene jeg skulle bruke i dette verket.

Frem til 1986 jobbet Bøe med store lyd- og videoinstallasjoner som krevde store budsjetter. Gikk det en sikring, ringte galleriet og sa at verket hadde stoppet. I 1988 deltok han på en utstilling i Gulp Gallery, Reykjavik, der forutsetningen var at verkene måtte få plass i en skoeske.

- Jeg laget min første tablå, en scene med tre svaner og to trær på et lite bord, og samplet en drapsscene i Tarantinos vampyrfilm. Du ser på svanesjø-scenen og forventer noe helt annet enn lyden fra en drapsscene når du tar på hodetelefonen. Senere laget jeg flere kontrasterende tablåer, blant annet et tablå som viser en spent scene med to militærpolitimenn, men med fuglekvitter på ørene. Da jeg skulle fotografere disse tablåene til en katalog, så jeg plutselig potensialet i dem som rene fotografier! Jeg tenker hva jeg vil fortelle, og deretter velger jeg mediet. Som lyd, foto, video og skulptur.

Så hva vil du si? Det er det store tusenkronersspørsmålet. Jeg lager miniatyrverdener som jeg flytter inn i nye størrelse, rom og medier. Matthias Reichelt skrev i Berlin-avisen Die Tageszeitung i forbindelse med min separatutstilling i Galerie Blickensdorff i Berlin: En side av den unge samtidskunsten fanger inn politiske handlinger og sosiale protester ved hjelp av dokumentasjon, og prøver å forstå denne virkeligheten som en performativ handling ved å overføre den inn i utstillingsrommet. Nils Olav Bøe representerer den andre siden: Han bygger realiteter ved hjelp av modeller. Denne fremmedgjøringen stimulerer også til kritiske refleksjoner, men uten å angi en bestemt retning på forhånd.

Nils Olav Bøe er egentlig odelsgutt fra Vestlandet.

- Hvordan kom jeg da på å bli kunstner? smiler han, og minnes hvordan han som tiåring hørte Jimi Hendrix for første gang, og det gjorde sterkt inntrykk. Fem år gammel oppdaget han Kittelsens rare tegninger. Han tegnet og tegnet, og bestemte seg: Han ville bli musiker eller billedkunstner. Bøe lar seg inspirere av billedkunst, men nærmest ligger musikk og filmmediet. Filmregissører fra Tarantino til Tarkovskij og musikere fra Hendrix til Sunn O. Jo smalere, jo bedre. Bøe har også skrevet musikk til ballett- og danseforestillinger, og i 1985 ga han ut en LP med ballettmusikk.

Å skape en verden

Noen malte skisser henger på veggene. To gitarer, et forsterkeranlegg og en sampler forteller om musikeren i ham. Et enormt bord innerst i rommet er hjertet i Bøes kunstnerskap. Her er regissørens scene hvor modeller av figurer, objekter, biler, hus og trær rigges og arrangeres. Her skapes hans verden. Eller her gjenskapes vår verden - om du vil.

I den seneste sort-hvitt serien, Constructed sites, har han tatt utgangspunkt i pressebilder fra hendelser i nyhetene og rekonstruert dem i atelieret. Her har han utelatt ting i bildet for ikke å spore opphavet for tydelig, men beholdt spenningen, samtidig som han skaper en ny vinkling.

- Ved å ta vekk fargen, tar du også vekk litt av tiden. Den er med på å forsterke følelsen av når det er tatt, sier han, og fortsetter:

- En tradisjonell fotografs avbildning er ofte et dokument på et spesifikt tidspunkt. En kan ta et nytt bilde, men det vil forandre seg; et tiendedels sekund senere vises en ny tid og bevegelse. Når jeg har laget ferdig scenen min og lyssatt den som et filmsett i miniatyr, kan jeg komme tilbake et år etter og ta bilde. Ingen ting har forandret seg, bildet blir identisk. Dermed får jeg en annen type kontroll på tid og sted, noe jeg prøver å utnytte i mine arbeider. Jeg startet å jobbe analog med både mellom- og storformat kamera. Men de siste årene har jeg gått over til digitalt skanner-bakstykke, det vil si at jeg skanner motivet. For å få beste oppløsning står kameraet og skanner motivet i åtte minutter. Da er det bra at mine motiver ikke beveger seg, og jeg må sitte helt stille.

Hvorfor gjøre det så vanskelig? Skannere av denne typen, som kun produseres i Tyskland, har de reneste og skarpeste fargene du får innen digital fotografering. På utsmykningen ved Elvebakken videregående skole brukte jeg dessuten en 3-D fototeknologi, der objekter beveger seg i bildet når du beveger deg forbi. Kommer du fra høyre, kjører en bil inn i bildet og parkerer foran et hus. Kommer du fra venstre, rygger bilen ut av bildet.

Du er en regissør for døde ting? Ja, og det er en setting jeg trives godt i. Total kontroll.

Bøe har også dataanimert sine scener og filmet miniatyrverdenen med teknisk hjelp fra kollega Ivar Kjellmo. Igjen får man en følelse av å dukke opp i en virkelig verden. Kameraet beveger seg sakte rundt og langsmed panoramaet. Man forventer at noe dukker opp. Men ingen ting skjer. Det er kun landskapet og en ødslig skyskraper-konstruksjon som gir informasjon.

- De siste avlange panoramafotoene er hentet fra pressebilder og dekonstruert på min måte. Bykulissen i bakgrunnen er laget av papp, tegnet i kull og klippet til. Vannet er faktisk av papp og fjellet i modelleringsleire. Motivet er hentet fra byene i Dubai, som bygges på kunstige øyer. Kameramotivet er bygget etter et pressebilde fra en hendelse i Jerusalem, der jeg har fjernet pressekorpset og det de faktisk ser/fotograferer.

Men selv om du jobber med lyd, er alle bildene så stille? Er ikke dette et paradoks? Det er mange fallgruver når det kommer til lyd i kombinasjon med det visuelle. Ja, bildene har en type stillhet i seg, og videoene mine kan være uten lyd. Men jeg jobber nå med en videoinstallasjon med surroundlyd. Her prøver jeg å gå inn i et mer komplekst rom, der lydverket får en større rolle. Jeg liker prosessene i arbeidet med kunsten, og det å forske, smiler Bøe, mens han følger oss til ferga som bringer oss tilbake til verden. Alt etter hvilket perspektiv du ser det fra.

Tablået

Utgangspunktet for Bøes tablåer er objekter / figurer i størrelse cirka 1:87 som simulerer mennesker, hus, skyskrapere, gatelys, trær og busker, biler og campingvogner, oljetanker, oljepumper, bensinstasjoner og gjerder. Papp blir til vann, rom og by-silhuetter. Bøe lager ulike episoder; alt fra hverdagsscener til mer sivilisasjonskritiske landskaper. Han rigger sine miniatyrscener med lyskastere og speil; lyskastere fra taket illuderer kaldt himmellys, mens en lyskaster inn fra siden gir varmt sollys. I tillegg benytter Bøe speil for å skape motlys eller forvirre oss som betraktere. Når riggingen er tilfredsstillende, vil selve avfotograferingen foregå med et normalobjektiv. Bøes miniatyrscener gir inntrykk av å være klipp fra en lenger film, kanskje et dramatisk høydepunkt. Men det eksisterer ingen manus eller fortelling å hente klippene fra. Vi har landet midt inne i et drama. Noe har skjedd eller noe kommer til å skje i Bøes bilder. Vi vet bare ikke hva.

AKTUELL

Nils Olav Bøe er aktuell med separatutstillinger i Reykjavik Fotomuseum i 2013 og New Art Center i New York i 2014. Han jobber for tiden med et verk til en lukket konkurranse om utsmykning på St. Olavs Hospital, Trondheim.