Nils Aas
- Nils Aas karakteriseres som en mann av få ord. Da hans barnebarn, Mathias Aas Stoltenberg, åpnet sommerutstillingen Overleveringer - Dokument 2 her på Nils Aas Kunstverksted i juni, fortalte han om sine minner fra farfarens verksted på Ekely. Der var det oftest uvant stille for en liten gutt. En dag forstod han at verktøyet på veggene var ordene som farfaren kommuniserte med. Riktigere kan det ikke oppfattes. Vi står foran Nils Aas sitt over tre meter høye og massive vedstabelmonument, Bauta, som er senket ned i gulvet på Nils Aas Kunstverksted på Inderøya. Daglig leder Trix Schjeron forteller begeistret om museet varemerke:
- Bautaen er gjennomstablet, og hver kubbe hugget med øksa du ser i hjørnet. Det hele var Nils sin ide. Han kom hit med sju favn blandingsved og stablet i vei. En lignende ble laget på Samtidsmuseet og en på Galleri F-15 i Moss, men de er demontert. Ser du plaketten på gulvet: Til minne om arbeidere på Strømme som det het da Nils vokste opp her. I dag kaller vi stedet Strøyma. Formen på minnemerket har mange referanser i vår kultur. De fleste tenker på varder, men en skotte som var her fortalte at man i Middelalderen hadde lignende monumenter som het Gorch i Skottland. Bautaens form kan jo også både ligne et atomkraftverk eller minne om arkitektur fra Mesopotamia eller indiske stupaer. Ser du det lille hjerte øverst? Det er det første barna legger merke til. Vi har også stablet ved ute i hagen, som en del av undervisningsopplegget for barn som kommer hit, forteller Trix.
Verksted, ikke museum
Nils Aas Kunstnerverksted ble opprettet i 1996, og har rundt 10 000 besøkende årlig. De har støtte fra fylkeskommunen og Inderøya kommune samt private samarbeidspartnere. De deler virksomheten sin i fire deler: Gallerivirksomheten inkluderer seks årlige utstillinger med Nils Aas verk eller i dialog med andre kunstnere. I tillegg er de også ansvarlig for fire utstillinger årlig på Stiklestadmuseet. Et annet viktig område er bevaringen av samlingen og arven etter Nils Aas med et eget deponi med 300 registrerte skulpturer og en mengde uregistrerte tegner. De to siste områdene er museumsbutikken og et undervisningsprogram for barn- og unge.
- Vi ansatte faktisk en ny daglig leder i går. Vårt fokus fremover må være å nå et yngre publikum som ikke vet hvem Nils er. Hans rekker og nettverk tynes dessverre ut. Vi må satse mer på forskning, for å holde liv i kunstneren og aktualisere han som man for eksempel hele tiden gjør med Munch. Vi må også gå internasjonalt ut og sette Nils på linje og i dialog med kunstnere som Brancusi. Ikke minst må vi tenke nytt i forhold til IKT. Når det kommer en familie inn døra her med fire barn på slep må vi ha et tilbud. Ikke alle barn liker å forme i leire, tegne eller stable ved. Vi bør kanskje ha dataspill og andre muligheter. Og smalingen bør gjøres tilgjengelig. Alt ligger faktisk klart digitalt, men så er det dette byråkratiet man må gjennom for å få det tilgjengelig. Trix rister på hodet over hvor tungtvint museumsystemet kan være. Hun understreker også at de ikke er et museum, men et verksted.
- Da forslaget om å etablere et museum til Nils Aas, var kunstneren svært negativ. Han ville ikke være kunstneren som kom tilbake etter 40 år borte fra fødestedet for å skryte av hva han hadde fått til i livet. Etter hvert foreslo vi et kunstverksted. Dette tente han på, og var svært aktiv fra starten av. Han tok oss til og med på studietur for å se på tregulvet i Kunsthallen i Malmö, og fikk bestilt det samme gulvet hit. Det siste han ville ha var nok et bygdemuseum som støvet ned. Her skulle det skapes, og det var viktig med barn - og unge. De skulle få den kunstopplæringen han selv manglet som barn. Som en start ga han oss en rekke verker. Han tok også mål av den ene veggen, og bygget opp en installasjon over sitt eget liv; sin fortelling. Jeg blir øyeblikkelig slått over dyktigheten og spennet - fra å beherske det abstrakte, til en usedvanlig tegner til det helt figurative, klassiske. Trix nikker.
- Det er nok derfor Nils Aas har vunnet så mange hjerter. Håndverket ligger hele tiden i bunnen. Og han er så tilgjengelig. Det morsomme er at vi faktisk har mange menn alene, ikke bare med konene sine, på besøk. Det å jobbe med øks og kniv appellerer nok til flere menn, mens kvinnene ser ømt på det vakre modellerte barnehodet.
En bokhylle over sitt eget liv
Trix viser oss den første boksen i den mesterlige installasjonen som kunne stått alene på hvilken som helst internasjonale samtidsbiennale. Hvert av elementene er et selvstendig verk i seg selv. Her på museet får den imidlertid en annen mening og funksjon.
- Nils forstørret hverdagslige gjenstandene, og dermed får de en slags opphøyd mening. De blir ikke funksjonelle kniver, økser eller her, to lodd på et garn, men et opphøyd verk. Det er ikke en ny tanke i kunsthistorien, men Nils gjør det på en mesterlig måte. Disse to overdimensjonerte loddesteinene henger i to snorer og er et abstrakt kunstverk i seg selv. De refererer imidlertid til Nils sin oppvekst blant fisker og bønder. Han ble født her på Inderøya i 1933, og vokste så å si opp i spolene i snekkerverkstedet til faren. Bestefaren og onkelen var også snekrer, så håndverk-genet er inntakt. Moren kom fra Telemark, og var kusinen til Nikolai Astrup, så Nils fikk også kunstneriske aner derfra.
Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligst bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på Reklamelinjen. Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen, som nå står i neste nisje foran et stort foto av Oslo Rådhus. På et lite skilt står Førstereis. Trix fortsetter historien om Nils. - Vi har undret på hvorfor han har valgt dette fotoet, men vi tror at det har med statuen av Kong Haakon 7 å gjøre, som nå står på 7. juni plassen i Oslo. Etter at han vant konkurransen om å lage monumentet over kongen i 1967, fikk han atelier i rådhuset, og dette ble hans gjennom brudd som kunstner. Statuen du ser der borte er ikke identisk med vinnerskulpturen. Han laget den nemlig om to ganger etter at han fikk oppgaven, i full størrelse, og brukte fem år til sammen. Ideen var også en stålbue, men han forenklet det hele tiden, til denne gallionslignende figuren som er så utrolig vakker fra sien, sier Trix entusiastisk.
Nils Aas' skulptur av Haakon VII ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et generasjonsskifte. Vi fortsetter videre til fire bilder av Nils lærere og en bok i gips med Ivar Bell hogget inn.
- Nils Aas dro til hovedstaden for å studere på Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1954. Professoren Ivar Bell betydde mye for han, og Nils ble fasinert av skrift. Som Bell så han skrift like mye som abstrakte former. Hvis du skriver et ord på kinesisk eller farsi uten å kunne lese det, ville dette kun opptre som form. Det var en kommentar fra Bruland, jeg tror du er tredimensjonal, som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens kunstakademi. Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959-1962 elev hos Per Palle Storm. Til sammen har han ni års utdannelse. En dag kom Arnold Haukeland inn i akademiklassen og lurte på om noen ville bli hans assistent. Nils ønsket dette. Haukeland var en av få som hadde begynt å snuse på abstrakte skulpturer i stål og jern. Gjennom hele livet fortsatte Nils å lage kunst i begge leirene; den abstrakte og den figurative. Haukeland derimot forlot den figurative, og som en hyllest til sin lærer, har Nils stilt ut hans statue av Madonna og barnet fra Nidarosdomen her.
I neste nisje stikker Grethe Waitz sitt ben og hånd ut av veggen, og danner en gipscollage med 10 og 20 kroners myntene Nils laget i 1993 og figuren Mann i rør. Ordet LABORA er raskt risset inn, sammen med en bie. - Labora betyr arbeid. Jeg tror Nils så på disse tingene som arbeid, eller oppdrag, og risset inn ordene. Men det kan også tolkes som at arbeid er en del av livet, så arbeid blir livet. Grete Waitz statuen er egentlig fire meter høy, så du kan jo tenke deg hvor stor en hånd ble. Nils ringte for å bestille transport av en hånd til Haukelandsykehus. Det ble en morsom historie. Bien er trolig inspirert av biene man finner på italienske våpenskjold som et varemerke fra Pave Juanes. Nils reiste alltid mye, særlig som avistegner for Arbeiderbladet i sju år fra 1956. Han tegnet mye fra idrettsarrangementer, og var en ivrig idrettsmann selv. I 1964 dobbeldebuterte han på Høstutstillingen, med en byste av Johan Falkberget, og den halvfigurative jernskulpturen Torso. I 1967 fikk han og kona Tonje bolig og atelier i kunstnerkolonien Ekely.
Vi går videre til Nils' kavalett med et speil bak, som nettopp viser hvordan en skulptør jobber. Trix forteller at Nils var en fremragende portrettør, ikke fordi han var så god på ansiktslikhet, men fordi han fanget vedkommendes holdning.
- Nils mente at ens karakter satt i gangen og holdningen. Når han jobbet var derfor bakhodet like viktig som ansiktet, derfor speilet så han kunne se begge sider hele tide. Aas' arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Aas tok omsider mot til seg om ba om å få modellere ham, og fikk aller nådigst lov. Mens han arbeidet med dette kom Falkberget på besøk, og Nils portretterte begge i samme slengen. For noen år siden intervjuet man Gro Harlem Brundtland, og spurte hvem hun ønsket som skulptør. Nils Aas, hvis han hadde levd, var svaret.
Den siste delen av veggen viser stemning på verkstedet til Nils i Oslo der han jobber frem til sin død i 2004. Veggen illustrerer det vanvittige mangfoldet i Nils kunstnerskap: Her er hans kjente Fiolinkonge i papir og trådskulpturer der han direkte overfører sin strek til skulpturen i ståltråd. På toppen står en uferdig håndballspiller i ubrent leire og tøy, og på nederste hylle er et fortryllende barnehode fra 1960 av hans sønn Atle. Her er et portrett av en hammer, Charlie Chaplin, et ekorn og Kjell Bekkemæle med briller. En liten versjon av Den sist viking fra Trondheim torg fra 1990 står ved siden av en miniatyr av monumentet Studenter i den gamle stan fra 1996.
- Denne vakte faktisk oppsikt. Mange mente den var en skam mot likestillingen; kvinne skulle båret den mannlige studenten, ikke omvendt, ler Trix.
Arbeiderkvinnen er en annen svært vakker skulptør.
- Den har tydelige trekk etter Nils' mor som han var svært knyttet til og som døde da han var 14 år. Søstrene fikk støpt en stor bronsestatue av denne, trolig for å hedre sin mor.
På veggen har Nils selv hogget sin CV inn i en steinplate. Merkelig nok stopper CVen i 1990 med utdeling av St. Olavs orden og tildeling av Anne Jahrens kulturpris. Museet åpnet i 1996.
- Jeg har stusset litt på dette. Nils laget flere store ting etter 1990, men mente han at disse to tingenene var det største, og at alt som skjedde etter 1990 ikke var verdt å nevne? Han var ekstremt selvkritisk, og ville heller ikke by seg frem om ikke nødvendig.
9. januar 2004 døde Nils i en fallulykke hjemme på Ekely. Han var ennå i full vigør som kunstner. En av hans siste hovedverk var Tolv fortellinger - en årstidssyklus i tre i 2000. Trix viser oss to av de på utstillingen. Selv har Nils uttalt dette: Mainn må jo gå ut fra sitt eget da. Og det e ting æ ha opplevd ganske nært. Æ ha liksom kjent lukta av... det må æ innrømm.
- Dette var også et av hans egne prosjekter helt uten bestilling. Fra tolv bjørkeblokker har han laget en miniatyrutskjæring for hver måned. Nils sa selv at stoffet var selvbiografisk. I novemberblokken ligger det for eksempel en gutt under teppet og leser. Søstrene sa at man bestandig passerte Nils i den posituren. I August leveres et barn til første skoledag, og man kan visstnok navngi læreren i vinduet.
På en sokkel står kniven Nils fikk av sin onkel Gunnar, som en liten miniatyrstatue. En overdimensjonert kniv er skåret ut i tre og kan like gjerne være en abstrakt form. Kniven, som loddene, forlater den funksjonelle verden og går over i en estetisk dimensjon.
- Årets utstilling, Overleveringer, handler om at Nils er i en overleveringstradisjon av et håndverk som går fra far til sønn gjennom generasjoner. Dette var han svært bevisst.
Trix peker på et hjul i tre som Nils hang opp i 1996, og som en kunstkritiker har omtalt som livsshjulet. Andre har kalt skulpturen for en tredimensjonal lærebok i tømrefaget.
- Det var en liten gutt herfra som spurte Nils hva det skulle forestille. Han svarte: Må alt forestille noe da? Nils var opptatt av at verket fortsetter i hver og en. Du og jeg har ikke samme historie, og vi vil derfor ha ulike evner og måter å fullføre verket på.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Nils Aas Kunstverksted