Nicolaus Widerberg

Fra Aktuell Kunst 8/2008:

Kunstmappen Bagasje av Nicolaus Widerberg og Lars Saabye Christensen - En vakker dialog mellom dikt og bilde

- Teksten og bildet kan stå for seg selv, men sammen beriker og synliggjør de hverandre. Da vi lanserte mappen fikk vi flere tilbakemeldinger på at publikum syntes tekst og bilde kastet lys på hverandre, men også inspirerte til å se tingene på to ulike måter.

Nicolaus Widerberg og Lars Saabye Christensen er plassert på hver sin stol i en samtale i Widerbergs verksted ved Akerselva i Oslo en fredagskveld. Fotografen gir ørsmå instruksjoner, mens assistenten måler lyset i ansiktene under blitslampene. Widerbergs karakteristiske figurer omgir oss på alle nivåer: Fra små modeller til en utsmykning ved Farris Bad hotell i Larvik, til et tre meter høyt søylemenneske i bronse, Coarse column, til et prosjekt på Losby gods. Som statister står flere torsoer i blått glass og ulike steinmaterialer i en taus samtale under det nesten åtte meter høye taket i det gamle industrilokalet. Ferdige og halvferdige malerier henger på vegger og staffelier. Lars og Nico snakker om det nylig avsluttede samarbeidsprosjektet som har pågått det siste året, og sammenligner sine svært ulike uttrykk som forfatter og billedhogger og billedkunstner.

- Å begynne å forme en fire meter lang stein til en skulptur, slik jeg gjorde i dag i Larvik, føles kanskje likt som når du skriver de første ordene på et blankt ark; som er starten på en hel roman? Det er utrolig trått å komme i gang, og man skjønner ikke helt hvordan det skal bli ferdig, men så går det seg til, starter Nico samtalen mens fotografen ber kunstnerkollegaene være enda mer avslappet og gjerne drikke litt kaffe.

- For meg virker det som et større og mer fysisk prosjekt å hogge en enorm skulptur, men jeg tror vi opplever mange av de samme tingene i prosessen, selv om uttrykkene og redskapene våre er så ulike. Som forfatter er det virkelig det fundamentale du jobber med; du trenger kun papir og penn. Du har ikke utallige teknikker å forholde deg til eller utallige malemedier; men kun ordene og språket, skyter Lars inn.

- Men vi kan vel si at vi jobber med ur-kunst begge to; språk, skulptur og bilde er noe som mennesket har laget i de fleste kulturer til alle tider. Håndverket er viktig for oss begge.

Lars tar en slurk kaffe, og må rette litt på benet for fotografen, og legger til:
- Poesi og bilder henger også tett sammen; begge jobber vi nettopp med bilder.

Kunstnermappen Bagasje var opprinnelig Nicos initiativ. I 1988 illustrerte han boka Tulipandronningen av Vetle Lid Larsen. Denne gangen var det ikke snakk om et illustrasjonsoppdrag. Ingen dikt lå klare fra Lars Saabye Christensen. Derimot har stikkordet for prosjektet vært dialog. Verken bildene eller diktene kom først; alt ble sendt frem og tilbake og inspirerte begge. Lars kommenterer sine dikt:

- Du kan si at diktene mine er melankolske, noen vil kanskje oppfatte de som triste. Men det er temaer som gjelder alle. Bagasje er et begrep de fleste assosierer noe med. Det samme med tid, som er et annet stikkord. Jeg er også opptatt av formatet og rammen; ordene skal se fine ut der de står.

Nico skyter inn:
- Tekstene dine har en sørgelig klangbunn, og handler til dels om døden og en reise som er over. Mine bilder gir de rolige og mer tunge ordene energi. Man kan si at vi møtes i et rom, men synliggjør det på ulike måter.
- Jeg har tidligere samarbeidet med fotografer, men aldri med en billedkunstner på denne måten. Det er så inspirerende å komme hit i Nicos verksted. Her er ekte håndverk med redskaper blandet med kunst. Det er en egen energi, og det skjer hele tiden forandringer. Dessuten er alt fysisk og synlig. Det er mye kjedeligere å komme hjem til pulten min med en PC der kun ordene forandrer seg, forteller Lars mens fotografen erklærer fotograferingen for over.

- For meg har det også vært en god inspirasjon å få bilder utenfra; et rom inn fra siden. Men du Lars, hva sier du til å ha en fest med champagne og musikk her inne? Eller en utstilling? Det ville vært noe! avslutter Nico før de går hver til sitt; Lars på en USA-reise og Nico hjem til sin to måneders gamle baby og videre hogging på den fire meter lange skulpturen til Larvik.

Tekst Mette Dybwad Torstensen