Natasja Askelund
Av Guro Waksvik Foto Marie von Krogh.
KUNST 5-2014: Sterk, engasjert og brutalt ærlig bryter Natasja Askelund stadig sine egne grenser. Kunstneren fra Stavanger mener kunsten plikter å være en tydelig stemme. – Jeg har en naiv tro på at kunsten spiller en rolle, sier hun.
STAVANGER (KUNST): Seks store lerreter i sterke farger, to svinsende hunder, en kavalett med leire og en kvinne med oljemaling i alle palettens farger på bukser og trøye. Vi er i Natasja Askelunds atelier, i Stavangers østre bydel.
- Jeg mener kunst er superviktig. Jeg brenner for kunst som virker, konstaterer hun.
Da hun nylig vant konkurransen om utsmykningen av Bergåstjern sykehjem, var det viktig å tenke på hvem som bodde og jobbet der.
- Jeg måtte ut av en egotripp og tenke at dette måtte bety noe for andre. Samtidig skulle det være mitt, og ikke en dekorasjon.
Utsmykningsoppdrag medfører budsjett. Det gir muligheter, også for samarbeid med andre.
Det blir det ellers lite av. Stort sett står jeg her og maler.
Utsmykningen har hun kalt Vanlige, Barnlige. Den består av tre store veggtepper i ull, med lekende barn som gjennomgående motiv.
Under åpningen kom en av beboerne bort til meg. Tusen takk, sa han, og tok hendene mine i sine. Bildene dine lyser opp i hverdagen min. Uten bilder ville livet vært grått. Da ble jeg rørt, medgir Askelund.
Jenta som ville bli kunstner
Hun vokste opp i et hav av bøker i Sandnes. Den lille jenta som alltid tegnet og malte bestemte seg tidlig for å bli kunstner.
- Jeg fikk aldri til disse barnegreiene. Når alle satt og fniste og lo, så var ikke jeg helt med. Jeg satt og tegnet, og jeg husker jeg hadde et ønske om å bli sett, minnes hun.
14 år gammel tok hun kveldskurs i kroki og tegning på Kunstskolen i Rogaland. Etter fullført ungdomsskole var det allerede bestemt.
- Jeg hev ranselen min og gikk høytidelig av. Jeg var veldig ung og romantisk. Jeg visste ikke helt hva jeg gjorde. Men i dag kan jeg si at det var en drivkraft jeg ikke kom utenom.
Kunstskolen i Rogaland gjorde et unntak fra aldersgrensen på 18 år og lot den bestemte 16-åringen begynne som elev på fulltid. Deretter gikk turen rett til Vestlandets Kunstakademi i Bergen.
- Jeg var 18, og egentlig altfor ung. Akademiet var basert på voksne. Det ble en bratt læringskurve. Samtidig var det fantastisk. Jeg visste at det var dette jeg ville.
I dag er hun 45. Til tider er det ganske tøft. Kunstnerlivet er ikke helt slik som hun en gang drømte om.
- Jeg ser likevel ikke noe alternativ. Det er dette jeg vil.
Engasjert blogger
Askelund er engasjert på kunstens vegne, langt utover seg og sitt. I 2011 begynte hun å blogge om det som opprører henne generelt, og kunst spesielt.
Kunsten bidrar til å skape et sivilisert samfunn. Kunst spiller en rolle, og vi har plikt til å løfte frem og diskutere det som engasjerer oss. Kunst skal være en stemme, slår hun fast.
Bloggen har gitt henne mot, og hun tør å være tydelig. Trangen til å si noe overvinner angsten for å dumme seg ut.
- Egentlig kjenner jeg ingen som er reddere enn meg. Jeg tror alltid jeg driter meg ut. Likevel kan jeg ikke la være. Jeg kan gå på et foreldremøte, fast bestemt på å holde kjeft. Det går som regel ikke.
I mars i år sluttet hun å blogge. Nok var nok, og det tok tid og krefter.
Min stemme hadde fått snakket lenge, slår hun fast.
Om bloggen er en saga blott, så er hun ikke av den grunn taus i det offentlige rom. I forbindelse med Stavanger Kunstforenings salg av Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape i juni har hun ytret seg både lokalt og nasjonalt. Da Bildende Kunstneres Forening Rogaland støttet salget, meldte hun seg ut i protest.
Det var med stor sorg jeg meldte meg ut, og det kostet meg mye. Men det var en nødvendig konsekvens av det jeg mener er riktig.
Skulpturen var i sin tid en gave fra byens kulturfond og Stavanger byselskap. Salget har satt sinnene i kok, og har delt byen i to leire.
- For meg er det en grunnleggende viktig sak. Det handler om identitet, om hvem vi er som samfunn, by, hva vi har vært og ikke minst hva vi skal bygge videre på, sier hun.
Brutalt ærlig
Utstillingen på Galleri Gann i 2010 brøt brutalt med hjemlige og nære motiver. Den handlet om vold, og tok utgangspunkt i de morderiske scenene i Caravaggios Isak ofres, Kristus gravlegges og Judit dreper Holofernes. Hun brukte tegneseriesjangeren, og la Caravaggios motiv inn i egne malerier.
Utstillingen fikk et annet fortegn enn tidligere utstillinger og handlet om vold. Sett i ettertid, så henger alt sammen med alt. Jeg prøver å være ærlig og tydelig i alt jeg gjør. Jeg klarer ikke å lyve eller lure, verken meg selv eller andre. Flere har kalt meg brutalt ærlig, og jeg håper jeg er det i kunsten også.
Veien videre gikk til utstillingen Rescue me i Kristiansand i 2011. Bildene tok utgangspunkt i dramatiske krigs- og redningssituasjoner.
I en periode kjøpte jeg Dagbladet i skjul. Mannen min synes det er en drittavis. Dessuten er det ikke politisk korrekt, nærmest som å lese Se og Hør. Jeg leste om krig og død på en side, og hvordan en blir slank på neste. Det er ganske absurd, forteller hun.
Hun er opptatt av å følge med i nyhetsbildet. Hun bryr seg og har en naiv tro på at kunsten spiller en rolle.
- Billedkunsten skal si noe om verden rundt oss. Alt som kommer inn, kommer ut. Jeg er så selvsentrert at jeg tror det som kommer ut er viktig. Om vi ikke får fred i verden, kan vi likevel være en stemme.
Maler over fortiden
En utstilling er sykt viktig. Da viser jeg alt jeg kan på det tidspunktet. Samtidig er jeg følelsesmessig ferdig med arbeidene.
20 år som kunstner ble markert med separatutstillingen Two of a kind i Galleri Opdahl i 2012. Ved å male over sine egne tidligere bilder var utstillingen både retrospektiv og nyskapende. Under slør av rosa og gult anes skyggene fra fortiden.
- Jeg prøver alltid å bryte grensene. Det var et nødvendig skritt å trå over alle historiene som har ligget inne i meg gjennom alle disse årene. Små historier om hva jeg var og hva jeg er blitt.
Kritikkene og tilbakemeldingene var strålende. Samtidig ble boken Kunst lansert. Forfatteren Bjørn Arild Ersland står bak teksten, som tar utgangspunkt i Natasjas kunstnerliv. Målgruppen er barn mellom 8 og 14 år. Det er ikke første gang Askelund og Ersland samarbeider. I forbindelse med Julefesten som hang utenfor Oslo S i 2010, skrev Ersland tekstene; bruddstykker av samtale mellom tre generasjoner samlet rundt et julebord. Bildet var 25 meter bredt og laget av 500 meter farget lystråd.
Det var ikke et revolusjonerende arbeid. Men det ga meg en forståelse for at det var mulig å gjøre andre ting.
I forkant av Oslo S hadde hun fullført Stavanger S. Meter på meter av gamle arbeider ble satt sammen på nytt, foliert og festet på vinduene i det gamle jernbanebygget.
Det var flott å få lov til å lage store arbeider uten å stå og male. Det ble mer som å gi faen.
Fra røyk og cola til maraton
17 år gammel fant hun mannen i sitt liv. De gikk sammen på kunstskolen og deretter på akademiet. To kunstnere under samme tak er ikke alltid lett. Nå har han imidlertid gitt seg og begynt i annet arbeid.
- Nå, nesten 30 år senere, tror jeg det kommer til å vare. Barna våre har for lengst bestemt seg for at de i alle fall ikke skal bli kunstnere.
Sammen har de Vilja på 16, Emre på 13, og huset fullt av dyr. I tillegg til hundene Bella og Happy huser familien to kaniner og en katt.
- For å male velger jeg bort andre ting. Det blir ikke så mange ferier, og jeg er ikke så opptatt av materielle ting. Da jeg var i New York, kjøpte jeg bare en bluse. Folk ble sjokkert.
- I høst begynte hun å løpe. Cola og røyk ble byttet ut med beinhard trening. I dag er hun hekta. Målet er maraton.
- Jeg blir helt manisk. Besatt. Det likner på kunst. Når tankene frigjør seg fra resten av kroppen, er det magisk. Som en rus. Av og til gir det en fantastisk lykkefølelse. Siden blir hver løpetur et jag etter å oppleve akkurat den følelsen igjen. Det er ikke alltid den kommer.
Et helvete å male
- For meg er det arbeid, arbeid og arbeid. Det er bare det som teller. Jeg er alltid veldig disiplinert, forteller billedkunstneren.
Hun er oppe tidlig. Etter en kjapp tur med Happy og Bella begynner hun arbeidsdagen i atelieret.
Det tar mange, mange år å bli en god maler. Jeg er i ferd med å bli god. Samtidig er det en evig kamp. Det har vært så mange gode før meg, og bak meg er det en hel horde med unge talentfulle kunstnere. Ja, av og til er det er et helvete.
I tillegg tar hun det hun kaller pengejobber. Det kan være oppdrag for Den kulturelle skolesekken og undervisning på kulturskolen. Tidligere har hun også jobbet som ekstravakt på en psykiatrisk avdeling på sykehuset, og på sykehjem. Det har hun satt sluttstrek for.
- Jeg har lekt med tanken på å la være å male. Men det er ikke et alternativ. Jeg har en indre trang. Det gir meg en lykkerus å male. Samtidig har jeg en indre uro som aldri blir forløst. Det finnes ikke utløp for den noe sted.
I løpet av 2015 blir det ny utstilling i Galleri Opdahl. Veien mot utstilling er lang, og foreløpig er hun i startfasen.
Det tar alltid tid å jobbe frem noe nytt. I tillegg til malerier skal jeg ha modellerte figurer i keramikk. Jeg tror vi var den siste generasjonen med kunststudenter som lærte grunnleggende teknikker innen flere områder.