Nathalie Holland
- Det klassiske figurative uttrykket er mitt morsmål, min signatur. Det viktigste er likevel hva man har å si og at det er troverdig. Det er irrelevant om fortellingen blir fortalt som video, foto, abstrakt eller figurativt. Jeg elsker både Bjarne Melgaard og Odd Nerdrum fordi jeg tror på det de formidler.
Nathalie Holland har alltid malt. Noen har kalt henne et russisk vidunderbarn. Hun ler på telefonen fra London, hvor hun jobber med utstillingen "Jostling For Position" som åpner i 2007. Selv gjennom telefonlinjen hører man et sterkt, reflektert og energisk menneske:
- Jeg lærte å lese da jeg var fire år gammel av min bestemor. Jeg satt musestille og kikket i bøker om Leonardo da Vinci, Rafael og Michelangelo i lekegrinden. Min mor var svært ambisiøs på mine vegne hvilket russiske foreldre ofte er. Jeg gikk på tre skoler fra jeg var fem til 18 år; musikkskole, kunstskole og vanlig skole. Jeg ville bli kunstner, min mor ville at jeg skulle bli konsertpianist. Da jeg var 18 satt jeg foten ned og kuttet ut musikkutdannelsen.
Fra reklamebyrå til Nerdrum
I 1982 giftet Hollands mor seg med en norsk mann. På lasset til Norge fulgte Nathalie som allerede var utdannet figurativ maler fra Russland.
- Det første jeg gjorde var å oppsøke kunstavdelingen i en bokhandel. Munch kjente jeg jo til. Jeg kom over en bok om Nerdrum, og ble vanvittig begeistret. Han måtte være professor! Men nei, han var en spesiell kar, en bygdetulling, fikk jeg vite. Husk, dette var 20 år siden.
Det var ingen som fattet interesse for Hollands bilder i det norske 1980-talls kunstmiljøet. Hun fikk beskjed om å være mer eksperimentell og droppe det figurative. Så hun startet på Norges Markedshøyskole og fikk en godt betalt jobb i Saatchi & Saatchi. På kveldene malte hun.
- Det var helt tilfeldig at jeg kom i lære hos Odd. En russisk kunstner ringte meg og spurte om jeg kunne være tolk når han skulle møte Nerdrum. Under samtalen sa Nerdrum plutselig til meg: "Er du maler? Du vet hva du snakker om". Han fikk se arbeidene mine og utbrøt: "Hva gjør du i reklamebransjen. Du er jo egentlig maler! Et begavet menneske har et stort ansvar for sitt talent" Jeg var ganske sjenert på den tiden, men noe inne i meg sa at dette var mitt livs sjanse. Jeg sa jeg ville satse alt om jeg fikk gå i lære hos han. "Du kan begynne om en uke, men du må regne med å koke litt kaffe og sånt", var svaret. Det var helt crazy. Jeg ga alt på båten, sa opp jobben og gikk 100 % inn for dette. Men det føltes så utrolig riktig. Odd er en eminent maler. Jeg lærte mye om stoffelighet og hans lag-på-lag-teknikk. Mest av alt lærte Odd meg hvem jeg er. Han var en katalysator. Etter to år stod jeg på egne ben og gikk tilbake til min egen håndskrift.
Selvskading og ekte liv
Finansavisen rangerte Holland som en av landets ti best betalte samtidskunstnere i 2002. Da var det tre år siden hun så å si ble oppdaget på nettet av et amerikansk galleri som likte The Bride på hjemmesiden hennes. Maleriet ble sendt over til USA og solgt for 33 000 dollar. I 2004 ble det norske folk virkelig oppmerksom på Holland. Utstillingen Mortification of Self ble først vist i London, senere på Grev Wedels plass Auksjoner i Oslo og vakte sterke reaksjoner. Bildene viste mennesker som skadet seg selv med kniv, en ung kvinne i en liten truse og flunkende nye bryster flankert av to kirurger og en mager ryggakt med sår etter en fettsuging. Kontrasten var stor til bildet av en kvinne som hadde operert bort det ene brystet og en mann som hadde begått selvmord. Holland er kunstneren som tar tak i vår tids problemstillinger og samfunnsdebatter og gir de et ansikt med sitt naturalistiske og figurative uttrykk. Det vakre i bildet lokker deg nærmere. Plutselig skvetter du når du oppdager lidelsen og alvoret Holland egentlig har malt.
- Det er ingen nostalgi i bildene mine, men jeg har alltid digget Nerdrums mad max verden. Jeg er et samtidsmenneske som følger med på hva som skjer. Disse temaene utkrystalliserte seg. Men en figurativ maler er også en historieforteller. Jeg lager ikke fabler. Du må vite hva du snakker om. Derfor velger jeg alltid ekte modeller. Jeg dro for eksempel opp til Ullevåls kreftavdelingen for å finne en kvinne som virkelig hadde mistet brystet sitt. Før utstillingen Images From Unlived Lives på Grev Wedel i 2005 leste jeg om Reem Raishy, trebarnsmoren som ble selvmordsbomber. Hva får en mor til å ta en slik avgjørelse? Bildet An ordinary day viser en ung mor sittende på sengen med sin sønn lekende på gulvet. Rundt livet har hun et belte som snart vil sprenge henne og flere andre i luften.
- Er det noen historier som har preget deg mer enn andre?
- Det har vært en tøff prosess, men jeg kan ikke være psykolog, bare fortelle modellens historie. Alle møter har berørt meg, men spesielt imponert er jeg over Andrine Sæther og Ingrid Lorentzen som jeg malte portretter av til Images From Unlived Lives. Deres vilje og dedikasjon til eget talent og forsakelse av et vanlig liv er utrolig. En danser skal formidle en vakker opplevelse. Vi ser derimot aldri alle smertene og bruddskadene i kroppen. Eller da Andrine spilte barnemorderske på scenen hver kveld og kom hjem til sitt nyfødte barn etterpå. Det som har forbløffet meg mest med prosjektet er at ressurssterke og vellykkete mennesker straffer seg selv ved selvskading fordi de ikke er flinke, tynne eller bra nok. Samtidens nevrotiske opptatthet av lykkefølelsen gjør meg tankefull. Ofte måler man seg selv etter andres idealer. Jeg møter gamle kjente som forteller hvor de har reist, giftet seg, fått barn etc. Så spør de hva jeg har gjort. - Jeg har stått på atelieret og malt, svarer jeg og føler meg dønn kjedelig. Men det gjør vi jo alle. Det er ironien.
- Så hva er lykke for deg?
- Lykke er å være tro mot meg selv. Lykke er ikke å gripe alle sjansene rundt deg, de er det mange av, men å finne hvem du er.
Aktuell Kunsts bilder har også sine historier:
- Bildet Back het egentlig Tranformation, men tittelen ga for mange føringer. Det er en mannlig magedanser som står modell. Mange tror det er en kvinne. Det er hele poenget. Mannen har gjennomgått en kjønnsoperasjon og står avkledd tilbake. Han som kjøpte originalmaleriet (som grafikken tar utgangspunktet i), ante faktisk ikke at det var en mann og påpekte de litt for brede skuldrene. En litt snobbete kritiker i London kom også bort til meg på utstilling og sa: "I understand very well your consept, but the painting of a classical womens back doesn't fit into it the project." "It's a man", sa jeg. "You got me", lo han.
- Men bildet Mother and child er et vakkert stemningsbilde?
- Mother and child er faktisk en reaksjon på utstillingen Mortification of Self. Jeg måtte skape noe vakkert og trygt: Moren som viser barnet sitt verden for første gang og peker på en måke. Hvordan man opplever livet en gang til gjennom barnet sitt. Men det ligger også en fremtid i bildet. Vil moren klare å vise barnet verden? Mor og barn er et skjørt nettverk.
- Du er genuint opptatt av mennesket?
- Jeg er mest opptatt av hva samtiden gjør med oss og hva vi gjør med samtiden. Det er faktisk dritspennende. Mennesket er det vakreste i verden, særlig mennesker som er et resultat av livet sitt. Som Arne Næss og Thor Heyerdahl. Eller mennesker som lever slik de sier de gjør, og mennesker som takler både sitt eget liv og andres. De imponerer meg. Hva ville min kunst vært uten mennesker? Og hva ville mennesker vært uten hverandre? Veldig få gjør noe bare for sin egen skyld.
Tekst Mette Torstensen Foto Marcel Lelienhof